Bare retorikk? Svar til Rambøll om populismedebatten

Jeg var for unyansert i deler av mitt essay om Chantall Mouffes populismeteori: “Folket må inkludere alle” (Klassekampen 22.9). Det får Astrid Hauge Rambøll godt frem i sitt motsvar den 6.10. Det var urimelig å anklage Mouffe for relativisme, og anklagen paternalisme burde vært forklart bedre. Likevel er jeg uenig med Rambøll på et sentral punkt. 

Rambøll forsvarer Mouffes syn om at venstresiden skal snakke om ”folket” som om det er politisk homogent. Hun ser ikke noe problem med dette ettersom det bare er ”retorikk” og ikke en ”empirisk beskrivelse”. Men problematiske påstander blir ikke mindre problematiske av å bli definert som retorikk. Når politiske tenkere som Seyla Benhabib, Jean Cohen, Eric Fassin,Steven Lukes og Jan-Werner Müller er kritiske til Mouffes populismeteori er det ikke fordi de synes synd på oligarker som blir ekskludert retorisk fra ”folket”. Det er fordi de er bekymret for hva en overforenklet motstilling mellom ”folket” og ”makthaverne” gjør med den politiske kulturen vår. Cohen hevder at Mouffes teori innebærer en anti-demokratisk risiko fordi den personaliserer politiske konflikter og oppmuntrer til en form for identitetspolitikk der karismatiske ledere antas å utgjøre selve folkeviljen. Lukes mener teorien bidrar til en post-faktuell tidsånd fordi den simplifiserer og forvrenger en kompleks sosial virkelighet.

    Én ting er at alle politikere tidvis snakker som om de vet hva ”folket” mener, noe annet er å opphøye slik snakk til selve kjernen i det venstrepopulistiske prosjektet. For mye folkesnakk tilslører den diversiteten og uenigheten som finnes i ethvert samfunn. Hva vil skje med den demokratiske samtalen dersom slikk snakk blir dominerende i det politiske livet, i massemedier og sosiale medier? Det er selvfølgelig vanskelig å svare på, men selv hører jeg blant dem som frykter mer fremmedgjøring og usunn polarisering. For nylig meldte jeg meg ut av en venstreorientert Facebook-gruppe fordi retorikken om Trump-supportere ble for hatefull og stupid. Når man først har definert den politiske kampen som en kamp mellom det undertrykte folket og dets undertrykkere kan det bli vanskelig å se politiske motstandere som noe annet enn eksistensielle fiender – en utvikling verken Mouffe, Rambøll eller jeg ønsker seg.

 

Publisert i Klassekampen den 21.10 2020. 

"Folket" må inkludere alle

Venstrepopulisme har fått mye oppmerksomhet i norsk offentlighet de siste ukene. Forfatter og historiker Thomas Frank mener at de egentlige populister er venstrepopulister fordi de viderefører arven etter det amerikanske ”The Peoples Party” på slutten av 800-tallet, der formålet var å forene bondestand og fagforeninger i en kamp for økonomisk rettferdighet (Klassekampen 20.8). Samtidig har Agora (nr. 1-2, 2020) utkommet med et stort temanummer om populisme der fellesnevneren er at populisme ikke avvises per se som en trussel, men analyseres som en potensiell demokratisk ressurs. Det betyr at forfatterne generelt er kritiske til høyrepopulisme (a la Trump) men ikke til venstrepopulisme (a la Bernie Sanders).

            Venstrepopulisme fungerer imidlertid ikke like godt i teorien som den gjør i praksis. Med dette mener jeg at venstrepopulismens akademiske superhelter, Ernesto Laclau (1935 – 2014) og Chantal Mouffe (f. 1943), ikke har gitt prosjektet et spesielt overbevisende idegrunnlag. Man kan selvfølgelig spørre: og hva så? Det eneste som betyr noe er vel politisk praksis? Men teori og praksis er ikke atskilte domener. En tenker som Mouffe har gehør hos venstrepopulistiske partier som Syriza (Hellas), Podemos (Spania) og La France Insoumise (Frankrike) samt deler av Labour Party i England. Da er det vel viktig at teorien hennes er så bra og overbevisende som mulig?

Dette essayet fokuserer kritisk på Mouffes teori om venstrepopulisme. Målet er ikke å gjøre opp med venstrepopulisme som politisk ide, men tvert imot å bidra til kritisk selvrefleksjon i venstrepopulismens teoretiske univers. Jeg hevder at Mouffes teori står i fare for å bli paternalistisk, sekterisk og antidemokratisk – stikk imot sine egne ambisjoner. I tillegg lider den under en uheldig form for relativisme. La meg først fremheve noen av styrkene ved Mouffes posisjon.

            Mouffes generelle syn på demokratiet er lett å tilslutte seg. Demokrati handler om mer enn rasjonelle prosedyrer, avstemninger og liberale rettigheter. Om demokratiet ikke snakker til våre drømmer, selvforståelser og følelser, blir det formalistisk og mister relevans for folk flest. Politisk styring vil da i større grad overlates til teknokratiske eliter og toppstyrte partier samtidig som den brede befolkning fremmedgjøres og deaktiveres. Dermed blir folket også lettere å styre politisk. Demokratiet forutsetter med andre ord en levende offentlighet der samfunnsgrupper og deres representanter kjemper sine kampsaker, ofte mot hverandre, men med fredelige midler. Hun kaller dette synet for agonisme (gresk: agon = kamp, konflikt). 

            Det er heller ikke noe galt med Mouffe’s populismedefinisjon som sådan. Populisme, ifølge Mouffe, er en ”diskursiv praksis”, dvs. at man driver praktisk politikk basert på en bestemte måte å snakke om den politiske virkeligheten på. I dette ligger bl.a. at populister ikke bare beskriver den politiske virkeligheten men konstruerer den: Når populister samler folkemengder i en fortelling om at ”nå må vi må stå sammen” er det ikke gitt at det fantes noe ”vi” før populisten snakket om det. Identiteter og fellesprosjekter oppstår med andre ord ikke naturlig, av seg selv, men gjennom narrativer og språk. Det spesielle ved den populistiske diskursen er, mener hun,  at den spiller på en uovervinnelig motsetning mellom ”folket” og ”eliten”, dvs. at populister fremstiller seg selv som representanter for ”folkets vilje” mot et urettferdig system: et system som tilgodeser en maktelite på bekostning av folk flest. Men nå til problemene – og det første problem er faren for paternalisme.

            Et gjennomgående trekk i Mouffe’s teori er å gi neoliberalisme og global kapitalisme skylden for stort sett alle problemer menneskeheten står overfor i dag. Hun har naturligvis rett i at venstrepopulisme skal kritisere vår tids politiske økonomi og de enorme ulikheter og fatale konsekvenser den har produsert. Men problemet oppstår når man insisterer på å forklare et fenomen som høyrepopulisme som en kausal virking av sosioøkonomiske faktorer. Da tar man ikke folks egne bekymringer alvorlig men forklarer dem hvorfor de stemmer som de gjør: om du er opptatt av å stoppe illegal innvandring fra Mexico til USA eller å bremse islams innflytelse i Europa skyldes det at din økonomiske situasjon er usikker, og det er neoliberalismens skyld. Poenget mitt er ikke at økonomiske forhold er uviktige når vi skal forklare den høyrepopulistiske bølgen. Poenget er at politiske meninger ikke er avledet direkte av økonomi, og at akademiske forklaringer som likevel foretar en slik avledning er paternalistiske fordi de ignorerer folks subjektive politiske selvforståelse. En bedre strategi hadde vært å anerkjenne at mange mennesker er reelt skeptiske til innvandring og dens angivelige konsekvenser, og da gå inn i en kritisk dialog om denne skepsisen: når er den sunn og når er den usunn? Når er den faktabasert og når er den ”fake news”? Dette samsvarer i øvrig med den empiriske forskningen som tillegger kulturelle og ideologiske årsaker minst likeså stor betydning som sosioøkonomiske i forklaringen av høyrepopulisme (se for eksempel Cas Mudde: The Far Right Today 2019).

Det andre problemet jeg vil peke på er faren for sekterisme. Sekterisme er noe Mouffe ønsker å unngå, men likevel ikke klarer, for eksempel når hun definerer ”folket” i den venstrepopulistiske diskursen som en ”diskursiv konstruksjon hvis enhet sikres gjennom identifikasjon med en radikal forståelse av medborgerskap og en felles opposisjon mot oligarkiet” (Mouffe: For a left populism, s. 80). Om man insisterer på at ”folket” består av de som identifiserer seg med en radikal, venstreorientert kamp mot oligarkiet, da ekskluderer man selvsagt store deler av den faktiske befolkning fra ”folket”, eksempelvis de som identifiserer seg med en nasjonalkonservativ forståelse av medborgerskap eller en nyliberal økonomisk visjon. Det er én ting å kritisere slike visjoner politisk, noe helt annet å påstå på at de som forsvarer dem, ikke er en del av ”folket”. Tenk deg om Rødt hadde påstått at bare de som identifiserer seg med den radikale kampen mot oligarkiet tilhører det norske folket.

Problemet er ikke at Mouffe oppmuntrer til generaliserende argumentasjon om hva som er ”folkets beste”. Slik argumentasjon er helt vanlig i politikk. Problemet er det mer radikale skritt, der en politisk sammenslutning ikke vil anerkjenne at det finnes medlemmer av ”folket” som ikke er en del av denne sammenslutningen. Dette skrittet feires åpent av Ernesto Laclau, som Mouffe tilslutter seg. Ifølge Laclau ligger det i populismens vesen at en del av befolkningen samler seg om en politisk leder og gjør krav på å være hele folket. Dette harmonerer dårlig med demokrati forstått som et uenighetsfellesskap på tvers av politiske fraksjoner.

            Jeg har dermed kommet til min tredje innvending, nemlig at Mouffes teori innebærer en potensiell anti-demokratisk risiko. Mouffe mener at politikk hovedsakelig går ut på å definere hvem ”folket” er og ikke er. Hun ønsker seg en venstrepopulisme som benytter en kraftig og følelsesladet oss mot dem retorikk. Om vi tenker oss om ser vi imidlertid at dette kan føre til en problematisk form for identitetspolitikk: gruppetilhørighet blir viktigere enn politiske argumenter og rettferdige prosedyrer. Dette kan få anti-demokratiske konsekvenser i den grad politiske motstandere begynner å snakke om hverandre som ”folkets fiender”. Medlemmer av det venstrepopulistiske Syriza i Hellas har for eksempel stemplet sine opponenter som ”EUs femte kolonne”, altså en slags agenter for fremmede makter. Venezuelas tidligere president, venstrepopulisten Hugo Chavez, hevdet at kritikerne hans var alliert med djevelen. Dette er ikke noe Mouffe ønsker seg, men det kan bli konsekvensen av å legge for stor vekt på å være folkets stemme: om jeg snakker for hele folket, hvem snakker mine opponenter da for?

            Et siste problem med Mouffes teori er dens relativisme. Mouffe retter hard kritikk mot tenkere som mener at liberalt demokrati har universell gyldighet, eksempelvis Jürgen Habermas. Hun skriver at tilslutningen til demokrati er basert på følelser og identitet, ikke ”rasjonelle argumenter”. En venstrepopulisme som ikke kan forklare hvorfor den foretrekker liberalt demokrati er imidlertid ikke en venstrepopulisme vi bør ønske oss. Om man ikke mener at demokrati kan begrunnes i noe annet enn folkets følelser har man ingen grunn til å insistere på demokrati dersom folket skulle begynne å føle for noe mer autoritært.

            Hvordan gi venstrepopulismen et solid moralsk og politisk-filosofisk fundament? Et fundament som plasserer den trygt innen det liberale demokratiet uten å gå på kompromiss med radikale politiske krav om omfordeling og strukturell endring. Hvordan sikre at venstrepopulister besinner seg på sin rolle – og sine begrensninger – i en pluralistisk politisk offentlighet? Jeg kan ikke svare på dette her, men jeg kan oppfordre til å tenke nøyere over spørsmålet. Min egen tilgang, som jeg utdyper i Agoras temanummer, er å plassere venstrepopulismen i ett demokratisk prosjekt som legger vekt på betingelsene for å kunne ha en offentlig samtale – en samtale som både har bredde (representativitet) og dybde (kvalitet). Disse betingelser handler om materielle og sosioøkonomiske forhold, men de handler også om etiske og politiske normer som forplikter os alle – på tvers av politisk ståsted. 

Publisert i Klassekampen den 22.9 2020

Populismedebatt på villspor

Når politiske og økonomiske eliter latterliggjør velgere som tiltrekkes av populistiske partier styrker det gjerne disse partier. Tenk bare på Hillary Clintons beskrivelse av Trump-velgere som «a basket of deplorables» i 2016. Victor Lund Shammas har derfor et poeng når han advarer mot elitistisk arroganse i Klassekampen (29.8) og i Agoras temanummer om populisme (nr. 1-2, 2020). Når Shammas anklager det han kaller «liberal populismekritikk» for slik arroganse går det imidlertid galt og debatten avspores.

Shammas hevder at liberal
populismekritikk er antidemokratisk fordi den ”forakter folket og fremelsker ulike teknokratiske, faglige og politiske eliter”. Liberale populismekritikere mener angivelig at «folket» har en «iboende tendens til uorden» og derfor må «styres» av en ansvarlig elite. Hvem er så disse elitære folkeforaktere? Ifølge Shammas dreier det seg primært om statsviteren Jan-Werner Müller og hans bok Hva er populisme?

Når Shammas ikke kan finne noen sitater som underbygger anklagene skyldes det at det ikke finnes noen. Enhver som har lest Müllers bok vet at han verken er motstander av folkelige massebevegelser, demokratisk aktivisme eller elitekritikk. Tvert imot! Müller henviser positivt til en rekke opposisjonelle politiske aktører og bevegelser, for eksempel Bernie Sanders demokratiske sosialisme. Sanders, hevder Müller, står for en helt nødvendig kritikk av materiell skeivfordeling og strukturell urettferdighet i dagens USA. Skal vi tro Shammas mener Müller imidlertid at man ikke har lov å kritisere kapitalismen. Hvilken bok er det egentlig Shammas har lest? Når Müller beskriver moderne demokratier som «defekte» er det nettopp fordi de utelukker sårbare sosioøkonomiske grupper.

Müller er også svært kritisk til teknokratiske demokratimodeller fordi de utelater folkelig deltagelse og demokratisk uenighet. Faktisk gir han teknokratiet hovedansvaret for vor tids høyrepopulistiske bølge – ikke «folkets tendens til uorden» slik Shammas hevder. Å tilskrive «folket» negative egenskaper som gruppe går imot hele ånden og argumentasjonen i Müllers bok. Når Shammas fremstiller Müller som en folkeforskrekket forsvarer av «teknokratiske eliter» faller det altså for sin egen urimelighet.

Det er riktig at Müller kritiserer populisme i en helt bestemt betydning, nemlig når en politisk aktør fremstiller seg selv som den eneste legitime representant for et autentisk «folk». En populist er altså én som ikke bare er uenig med sine politiske opponenter, men stempler dem som illegitime. Jeg er enig med Shammas i at denne definisjonen ikke er spesielt nyttig, bl.a. fordi svært få politikere faller inn under den. Jeg utvikler derfor en bredere definisjon i Agoras populismenummer som også Shammas bidrar til. De ville og psykologiserende påstander om at Müller lider av «anti-demokratisk aversjon» bør imidlertid gravlegges. Det er mulig at Fanden leser Bibelen på en vrangvillig måte, men ikke så vrangvillig som Shammas leser Müller.

Venstrepopulismen fortjener et bedre forsvar

Om venstrepopulisme skal bli oppfattet som et seriøst prosjekt, må det forsvares på en seriøs måte. Det gjør ikke Stein Sundstøl Eriksen og Geir O. Rønning i innlegget «Frykten for folket» (Morgenbladet 31.8 2020). Forfatterne angriper noe de kaller «liberal populismekritikk», representert ved Jan-Werner Müllers bok Hva er populisme? Müller, hevder de, er ikke bare udemokratisk, han er også farlig for demokratiet fordi han bygger på elitistisk «frykt for folket»: Den rasjonelle eliten skal beskytte seg mot det irrasjonelle folket, noe som gjør folkelig elitekritikk (herunder venstrepopulisme) til en trussel.

Müller mener selvsagt ikke dette – hvem gjør egentlig det? Jeg nekter å tro at Eriksen og Rønning faktisk ikke har lest Müller, men vil ikke spekulere i hvorfor de fremstiller ham i ukjennelig versjon. Innlegget fortjener likevel noen korrigeringer, og venstrepopulismen fortjener å bli avkoplet fra spekulative angrep på fiktive fiender.

Müller sier allerede på side 2 i sin bok at den elitekritikken som kommer fra eksempelvis Bernie Sanders (USA) og Syriza (Hellas) ofte er berettiget. Har man lest så langt vet man altså at Müller ikke er noen motstander av «elitekritikk» i alminnelighet, eller noen forsvarer av «neoliberale eliter» i vår tid. Den form for venstrepopulistisk elitekritikk som kronikkforfatterne forsvarer er faktisk noe han langt på vei er sympatisk til, for eksempel når betegner moderne demokratier som «defekte» fordi sårbare sosioøkonomiske grupper ikke er representert. Han er også sympatisk til kronikørenes påpeking av neoliberalismens skadelige innvirkninger på demokratiet, f.eks. når han hevder at det som fremmedgjør mange borgere i dag ikke så mye er demokratiet i seg selv, men demokratiet i «neoliberal innpakking». Til opplysning foregår dette i kapittel 2.

Hva med påstanden om at Müller frykter «folket» for dets irrasjonalitet? For det første avviser Müller enhver form for sosialpsykologisk spekulasjon om at populisme appellerer til bestemte «rigide» eller irrasjonelle personlighetstyper. Når det han ironisk kaller «opplyste liberale» tyr til slike forklaringer viser det bare at de ikke har forstått at det finnes grunner til den vrede som får noen til å stemme på en Donald Trump eller en Victor Orban.

For det andre er Müller klar på at politiske appeller til «folket» har en demokratiserende funksjon så lenge de har formen «vi er også folket», men ikke når de har formen «bare vi er folket». Når Black Lives Matter protesterer mot rasisme og krever likhet for loven vitner det altså om en demokratisk impuls, men ikke når SIAN insisterer på symbolsk og fysisk ekskludering av Muslimer. Selv henviser Müller til spanske «Indignados» som har iverksatt masseprotester mot regjeringens økonomiske innstrammingspolitikk. At Müller ikke vil kalle slike aktører for «populister» betyr ikke at han «frykter» dem, eller er uenig i deres politikk, det betyr bare at han bruker en annen terminologi enn kronikkforfatterne. En populist, ifølge Müller, påstår at hun alene representerer folkets vilje, og benekter dermed at det kan finnes legitim politisk opposisjon. Man kan gjerne forsvare en alternativ populismedefinisjon, men man kan ikke bruke noe Müller ikke sier som bevis for hans elitistiske «frykt for folket».

Det er prisverdig at Rønning og Sundstøl har redigert Agoras temanummer om populisme (nr. 1-2, 2020), og at nummeret presenterer alternative populismedefinisjoner (herunder min egen retoriske definisjon, som skiller seg fra Müllers på sentrale punkter). Jeg er dessuten enig med begge i at venstrepopulisme er et meningsfullt begrep, og en potensielt frigjørende politisk diskurs. Jeg tror samtidig at de positive aspekter ved det venstrepopulistiske prosjektet kommer best frem om det ikke sammenblandes med kritikken av antatt «liberal anti-populisme», slik den fremføres av kronikkforfatterne. Denne kritikken står nemlig i fare for å bli populistisk i ordets verste betydning: utpeking av «demokratiets fiender» på usaklig grunnlag. 

 

Publisert på Morgenbladet.no den 9.9 2020 

Hva er populisme?

 

Populismen har satt sitt tydelige preg på vestlige demokratier. Dette gjelder både i rettsvesen, politikkutforming, og den politiske offentligheten mer generelt: «tonen» i det offentlige ordskiftet har blitt mer polarisert og personfiksert, og mindre saklig. Men hva er populisme egentlig?

En av de mest utbredte definisjoner i faglitteraturen tilhører den nederlandske statsviteren Cass Mudde. Ifølge Mudde er populisme en tynn ideologi, som spiller på et polemisert skille mellom ”folket” og ”eliten”. Populismens ideologi er tynn i den forstand at den er vag eller abstrakt: både ”folket” og ”eliten” kan defineres på ulike måter som passer til populistens mer omfattende ideologiske ståsted, for eksempel sosialisme, nasjonalisme, eller konservatisme. Ifølge Mudde er en populist altså én som spiller folket ut mot en påstått maktelite. Tenk bare på Trump som gikk til valg på å gjøre opp med makteliten i Washington og forsvare interessene til ”vanlige Amerikanere”.

Det er ikke i seg selv noe galt med å kjempe for ”folkets”’ interesser mot en antatt maktelite. Det som gjør populismen problematisk i et demokrati er to ting: (1) Begrepet om ”folket” brukes i en homogeniserende betydning som ikke anerkjenner den kulturelle pluralismen og politiske uenigheten som faktisk kjennetegner demokratiske befolkninger; (2) Populister anerkjenner ikke legitim politisk opposisjon: de som er uenige med populisten jobber per definisjon mot ”folkets interesser”, og ses derfor som anti-demokrater, korrupte eller folkefiender. Populisten gjør dermed demokratiet til en kamp der ”de gode” skal vinne over ”de onde”, og fornekter demokratiets natur som et uenighetsfellesskap. Mudde beskriver derfor populismen som ”anti-pluralistisk”.

Mudde’s populismeforståelse treffer langt på vei den formen for populisme som i dag står sterkt i Europa og USA: høyrepopulismen. Høyrepopulismen maner til kamp mot en innvandringsliberal elite, som anklages for å verne om en ytre fiende – (radikal) Islam – fremfor å ivareta ”folkets” interesser. Det er noe av denne retorikken vi finner i Listhaug’s famøse Facebook-oppdatering om at ”Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet”. Å bruke et bilde av maskerte terrorister, klar til å angripe, som grafisk bakgrunn for en kritikk av et opposisjonsparti er egnet til å skape frykt og sinne, ikke til demokratisk diskusjon. Slike metoder er kjent fra politisk propaganda i diktaturer og autoritære regimer, og var inntil for nylig var ansett som usivilisert i norsk politisk debatt. I tillegg sier teksten at Ap er mer interessert i å verne om de som vil angripe Norge, enn i å vareta borgernes sikkerhet. Dette kan fortolkes som en påstand om at Ap er landsskadelige eller forræderske. At Ap var nettopp det partiet som ble ramt av massakren den 22.7, og at massakren var ideologisk motivert av forestillingen om Ap som landssvikere, hadde Listhaug kanskje ikke tenkt på. At hun ikke tenkte på det, diskvalifiserer henne som justisminister.

Dermed har jeg ikke sagt at alt hva Listhaug eller FrP sier og står for er populistisk. Et problem med Mudde’s populismeforståelse er nettopp at den ser spørsmålet om populisme som et ”enten-eller”-spørsmål: enten er du populist, eller ikke. Dette er uheldig fordi det er feil: en politiker eller et parti kan være mer eller mindre populistisk i sin retorikk på forskjellige tidspunkter, og i forskjellige kontekster. Listhaug sier ting som er klart populistiske, og andre ting som ikke er det. Det er også feil å si at ”FrP er populister men Ap er ikke”. Vi kan selvfølgelig diskutere gradsforskjeller og tendenser. Men hvis populisme handler om å tillegge andre ondskapsfulle motiver de ikke nødvendigvis har, så innbefatter det også Jonas Gahr Støres’ påstand om at Listhaug ”bevisst, kalkulert nører opp under akkurat det hatet som tok så mange liv den 22. Juli”

Det er nærmest ingen politikere i Norge som er konsekvente populister i den forstand at de ikke anerkjenner legitim demokratisk opposisjon, og veldig få som er anti-pluralister i noen sterk betydning. Men det finnes politikere som tidvis demoniserer meningsmotstandere og forsvarer en ekskluderende forståelse av ”det norske folket”.

Hvorfor bør vi likevel være forsiktige med å stemple slike politikere som ”populister”? Fordi vi da gjør det samme som vi anklager populistene for å gjøre: Vi lager et skille mellom de gode demokrater (oss selv), og de andre, populistene. Dette fører til at debatten blir polarisert, og at anklagen om populisme ikke tas seriøst av noen parter. Populisme blir redusert til et skjellsord. Den som vil kritisere populismen bør derfor ta for seg spesifikke ytringer, ikke spesifikke personer

Publisert i Nordlys den 3.4 2018