Habermas nekter å snakke med høyrepopulister, men vi har ikke noe valg

Demokrati under press  

Den nå 95-år gamle Habermas er anerkjent som en av de mest innflytelsesrike politiske filosofer i nyere tid. Han har over flere tiår bidratt til pågående diskusjoner i filosofi, sosiologi og statsvitenskap, men også til offentlige debatter om alt fra EU og terrorisme til krigen i Ukraina.   

Habermas er likevel mest kjent for sitt forsvar av det såkalte “deliberative demokratiet”, en retning som hevder at demokratiets kjerne hverken er majoritetsstyre eller liberale rettigheter, men den sannhetssøkende og respektfulle meningsutvekslingen (altså deliberasjonen) som foregår mellom frie og likeverdige borgere og deres representanter.    

I takt med høyrepopulismens fremvekst ser det imidlertid mørkt ut for idealet om et deliberativt demokrati. Populisme defineres i faglitteraturen som en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som hevder å forsvare “folket” mot dets fiender, slik som kulturelle, økonomiske eller politiske “eliter”. I tillegg er populisme assosiert med simpel og politisk ukorrekt retorikk, herunder angrep på politiske opponenter som anses som “fiender” og forrædere, ikke som legitime meningsmotstandere.  

Trump er et levende eksempel på dette, og nå har Alternative für Deutschland (AfD) fått 20 prosent av stemmene i Habermas’ hjemland. Hvordan forklarer filosofen dette?   

Hvorfor appellerer høyrepopulisme til så mange?  

Habermas har gode poenger når han i Den nye offentligheten fra 2023 skriver om de politiske og økonomiske forhold som skaper grobunn for høyrepopulisme. Når velgere igjen og igjen opplever at deres interesser ikke vinner frem, mister de troen på demokratiets effektivitet og gyldighet, noe vi så konsekvensen av da sinte Trump-tilhengere stormet Kongressen den 6. Januar 2001. Vi vet også at økonomiske bekymringer spiller en rolle for mange av dem som stemmer Trump eller AfD.   

Likevel mangler det noe. Forskning viser nemlig at høyrepopulisme har appell langt ut over økonomisk sårbare og politisk marginaliserte grupper, herunder blant økonomisk velstilte og politisk innflytelsesrike grupper. Trump-velgere har mer tilfelles i synet på dødsstraff, feminisme, biologisk kjønn, våpen og transpersoner, enn de har når det kommer til økonomisk eller politisk status.  

Det som mangler i analysen er altså høyrepopulismens ideologiske grunnlag og dets enorme appell blant store velgergrupper. En måling fra NRK høsten 2024 viste at nesten hver andre unge, norske mann, ville stemt Trump. Å forklare dette med økonomisk utrygghet eller politisk marginalisering er åpenbart feil.   

Ingen demokrati til demokratiets fiender?  

Mer problematisk er det Habermas i intervjuet How to Pull the Ground From Under Right-Wing Populism fra 2016 hevder at partier som AfD bør ignoreres, holdes utenfor debatter og til og med møtes med «forakt» av de andre partiene. Tanken er at debatt med høyrepopulister bare gjør dem sterkere, og at det uansett ikke nytter noe å argumentere mot motstandere som ikke er interessert i rasjonell argumentasjon.  

Men stemmer det? Selv hardkokte Trump-tilhengere måtte innrømme at Kamela Harris kom best ut av deres eneste TV-debatt under høstens valgkamp. Jeg er klar over at Trump vant valget, men det er likevel merkelig å hevde at debatt med høyrepopulister aldri er effektivt.  

Andre Habermas-inspirerte filosofer går enda lenger, slik som den nederlandske Stefan Rummens, som hevder at høyrepopulistiske partier bør forbys fordi de ikke er normale opponenter, men “fiender” av demokratiske orden som sådan.  

Den oppmerksomme leser har allerede oppdaget at Habermas og Rumens motsier sin egen deliberative tilnærming når de nekter å inkludere demokratisk valgte politiske representanter i debatter og formell politikk. Det er faktisk noe populistisk over å utpeke populister som ”fiender” som ikke fortjener noe annet enn forakt og ekskludering.  

Som den belgiske politiske tenker, Chantal Mouffe, har påpekt, kan fastholdelsen av et skarpt skille mellom «de gode demokratene» som forsvarer universelle verdier, og den farlige «ytre høyresiden», forsterke inntrykket blant dem som er tilbøyelige til å stemme på høyrepopulister om at de blir sett ned på og ikke tatt på alvor av «etablissementet». Dette inntrykket gjør dem bare enda mer mistroiske overfor den etablerte politikken og enda mer tilbøyelig til å stemme på populistiske partier. 

Den intense moralske fordømmelsen av partier som AfD eller Sverigedemokraterna (Forstå meg rett) fra det politiske etablissementet har på ingen måte redusert deres popularitet. I riksdagsvalget i 2022 fikk SD 20,6 prosent av stemmene.  

Hvor går grensa?  

Jeg anerkjenner at vi står i et vanskelig dilemma, ettersom inklusjon og normalisering av populistiske ledere og partier kan få alvorlige konsekvenser. Når populister ikke overholder demokratiets mest basale spilleregler eller anerkjenner dets verdigrunnlag, bør det få konsekvenser. Trumps forsøk på valginnblanding og avvisningen av en fredelig maktovertakelse i 2021 er diskvalifiserende og rettslige tiltak var riktige (omend mislykkede).  

Enkelte medlemmer av AfD har hatt forbindelser til nynazistiske miljøer og brukt retorikk som assosieres med nasjonalsosialismen, noe som har ført til ekskluderinger og forsikringer fra partiledelsen om at partiet er forpliktet på Tysklands konstitusjon og demokratiske institusjoner.    

Problemet er at populistisk politikk ikke kan plasseres entydig innenfor eller utenfor demokratiet. Populisme kan forbli innenfor demokratiets rammer, men også sprenge rammene. Den italienske politiske teoretikeren, Nadia Urbinati, sier at populisme kan presse det liberale demokratiet mot dets yttergrenser og åpne døren for autoritære løsninger, til og med diktatur. Paradokset er, hevder hun, at dersom dette regimeskiftet finner sted, snakker vi ikke lenger om populisme.  

Med andre ord, ettersom populisme er et produkt av etterkrigstidens konstitusjonelle demokratier og rettferdiggjør seg selv i demokratiske termer, vil populismen, dersom den utvikler seg til fascisme, ikke lenger være populisme. 

Å debattere eller ikke debattere  

Det kan være gode grunner til ikke å stille opp til debatt med høyrepopulistiske aktører, f.eks. klimaskeptikere eller ulike konspirasjonsteoretikere som da får en mulighet til å spre desinformasjon eller så tvil om fakta og vitenskap. Samtidig kan slike holdninger ikke stå uimotsagt.  

Vi kan ikke forvente at demokratisk valgte politikere alltid går i dialog med høyrepopulistiske ledere og partier, men vi kan forvente at de adresserer noen av de bekymringene som fører store velgergrupper til disse partierne, for eksempel konsekvensene av masseinnvandring for nasjonal sikkerhet, økonomi og kulturell identitet. Høyrepopulismens politiske motstandere kan anerkjenne legitimiteten til slike bekymringer, men samtidig utfordre dem med fakta og argumenter. De kan foreslå alternative løsninger på de utfordringene som tas opp av høyrepopulistiske eliter, uten å stemple deres velgere som idioter, rasister eller fascister. Det er lite som tyder på utskjelling får folk til å endre mening.  

Hvorvidt det er riktig å gå inn i bestemte debatter med bestemte aktører kan uansett ikke avgjøres på prinsipielt grunnlag av Habermas eller andre nokså kloke filosofer. Det må avgjøres av den enkelte politiker eller borger ut fra en kvalifisert vurdering av kontekst, tema, hensikt, medium og publikum.  

Å lukke øynene og late som om høyrepopulismen går over av seg selv er i hvert fall ingen løsning.