fredag 1. desember 2023

Vold avler vold: om forklaringre, unnskyldninger og krigen i Gaza


Å ville forstå
de dypere og sammensatte årsakene til et (grusomt) fenomen, er ikke det samme som å unnskylde det eller frata individer et moralsk ansvar
for deres ugjerninger
 


Når historikere og forskere undersø
ker politiske, økonomiske og sosiale betingelser for nazismens fremvekst, så betyr det ikke at de sympatiserer med nazisme. Tvert imot: de prøver å forstå årsakene, slik at vi kan unn at noe lignende noensinne skjer igjen. 
 

 

Uten sammenligning i øvrig gjelder dette også forståelsen av vår tids jihadistiske terror: det er en rekke mulige politiske, økonomiske og sosiale faktorer i spill, som enten eskalerer eller deeskalerer den ekstreme ideologi og den religiøse fanatisme. Jeg sier ikke, at ideologi og religiøs tro ikke spiller en (stor) rolle, men at tro og ideologi alltid næres i en kontekst.  

 

Fattigdom, inhumane vilkår, årelang ydmykelse og forskjellsbehandling, ulovlig okkupasjon, ulovlige fordrivelser fra hus og hjem (noe som både rammer kristne og muslimske palestinere), innhegning og fengselslignende tilstander i Gaza, og overdreven voldsbruk fra en overlegen militærmakt mod steinkastende tenåringer, utgjør en del av konteksten bak Hamas' forkastelige og bestialske terrorangrep. Mange sivile palestinere er døde, herunder mange barn. Dette er ikke hele forklaringen, men likevel en del av forklaringen, på terrorismen. Det er både uklokt og farlig å lukke øynene for denne konteksten og insistere på en rent religiøs eller antisemittisk forklaring.  

 

La oss en gang for alle avlive den feilaktige forestillingen om, at man unnskylder eller bagatelliserer Hamas’ terrorisme, hvis man på noen måte analyserer angrepet i lys av Israels politikk og kontinuerlige brudd på folkeretten. Jeg unnskylder ikke brutal vold og kidnapping av sivile voksne og barn, men fordømmer det og sjokkeres over det. Samtidig forsøker jeg å danne meg et realistisk bilde av voldens årsaker. Og jeg påpeker noe som burde være sunn fornuft uansett om man holder mest med den ene eller andre part i konflikten: at en voldelig politisk kontekst skaper voldelige ideer og handlinger. 

 

Hvis vi vil unngå at konflikten eskalerer og sprer seg, er det rasjonelt ikke bare å ta avstand fra Hamas, men også fra Israels ulovlige og umoralske okkuperinger og bosettelser. Det er farlig å bare kritisere den ene veien. Hatet som kan føre til terrorisme, næres bl.a. av Vestens dobbeltmoral og manglede konsistens, f.eks. at vi kaller det krigsforbrytelse når Russland avskjærer sivile Ukrainere fra vann og elektrisitet, men ikke når Israel gjør det samme mod palestinere.  

 

Det er heldigvis mange jødiske og israelske fredsaktivister, historikere og intellektuelle som har forstått at kritikk av Israels politikk ikke i seg selv har noe å gjøre med antisemittisme. Vi trenger flere israelere som forstår at vold avler vold, og at barn som traumatiseres av bomber, fordrivelser og lemlestelser har større risiko for å ende opp som terrorister fordi de er mere sårbare overfor ekstrem propaganda og indoktrinering fra Hamas.  


Vi trenger også flere forsvarere av den palestinske saken som evner å ta uforbeholdent avstand fra Hamas’ metoder og ideologi. Her har det vært for mye nøling og «målet helliger midlet»-tenkning fra deler av den Israel-kritiske venstresiden.  

 

I lys av ovenstående mener jeg ikke at noen av deltakerne i NRKs Debatten den 10.10 gjorde en spesielt god jobb. Lederen av palestinakomiteen i Norge, Lena Khateeb, nektet å kalle Hamas’ nedslaktning av sivile for «terror» og dermed FrP-leder Sylvi Listhaug mulighet for å skrive en populær Facebook-oppdatering om at hun fikk «kvalme» av å se Debatten. Khateb har rett i at terrorbegrepets fruktbarhet noen gange kan drøftes, særlig dersom vi ikke samtidig drøfter hvem som har definisjonsmakt til å definere noe som «terror» og noe annet som «frihetskamp» eller «selvforsvar». Men jeg tror ikke at mange seere fikk med seg dette poenget. Det som manglet var en mye mer tydelig avstandstaken fra selve handlingen, og kanskje et tegn på empati med israelere hvis familie nå er døde eller holdes som gisler av Hamas.  

 

Den pro-israelske siden i denne debatten var ikke mye bedre. Denne siden fremstod uinteressert i det palestinske folkets lidelser og årelange undertrykking, og ute av stand til å se kritisk på Israels politikk. Representantene for denne siden nektet å snakke om andre årsaker til terror enn islamistisk fanatisme, og tolket ethvert forsøk på å koble angrepet til Israels politikk som en unnskyldning av terrorisme. Det mener jeg som sagt er en farlig holdning: farlig for Israel, for Palestina, og for verdensfreden.  


Teksten er publisert i Dagsavisen den 18.10 2023