KI er en fristelse som er umulig å motstå. Våre barn er hardest rammet.

Publisert i Nordlys den 2.1 2024.

Noen er redde for at roboter begynner å tenke som mennesker. Jeg er redd for at mennesker begynner å tenke som roboter.  

Den kunstige intelligensen ChatGPT kan produsere en unik tekst om andre verdenskrig på to sekunder. Hvorfor ikke bare la den gjøre arbeidet?

Det ligger i menneskets natur å ta snarveier. Vi er disponert for å gjøre ting enklest mulig, for å spare energi. 

Chatbots og kunstig intelligens har gitt menneskeheten en nærmest ufattelig mulighet for å ta snarveier på en rekke punkter.  

Og hvorfor ikke bare hoppe over gjerdet der det er lavest? Er det noe spesielt bra med å hoppe over et høyt gjerde?  

Kanskje ikke, men dersom målet ditt er å trene høydehopp, eller holde deg i fysisk form, er det best å utfordre deg selv. Å ta snarveier kan være bra og nyttig, men ikke dersom det hindrer oss i å lære viktige ting, slik som å lese en krevende tekst, skrive godt og strukturert, eller forstå komplekse samfunnsforhold.  

Læring handler ikke primært om produktet, for eksempel en tekst om 2. verdenskrig, men om prosessen som fører til økt forståelse.  

God læring fører til mer enn opphoping av faktakunnskap. God læring kultiverer evnen til kritisk og selvstendig tenkning. Den setter oss i stand til å se store linjer og sammenhenger, fortolke og analysere, vurdere verdien av det vi vet, og inngå i en sivilisert dialog når det oppstår uenighet og tvil.  

Dette kaller vi også dannelse.  

Men dannelse krever en innsats. Den tyske filosofen G.W.F. Hegel snakket om “begrepets anstrengelse” og siktet med dette til smerten, alvoret og tålmodigheten som kreves av den som vil tenke, og forstå, i dybden. 

ChatGPT lar deg slippe alt dette.  

Det virker ikke som om vår tids teknologioptimister har forstått situasjonens alvor. Det handler ikke bare om å “bruke de nye verktøyene riktig”. 

Det handler om at muligheten til å hoppe over der gjerdet er lavest er så tilgjengelig, og så allestedsnærværende, at fristelsen nærmest er umulig å motstå.  

Våre barn og ungdommer er hardest rammet. De lever allerede i en digitalisert verden der teknologiske distraksjoner er en del av hverdagen og skolehverdagen. 

Når stadig flere barn og unge bruker digitale medier i skolearbeidet, så er konsekvensene svekkede leseferdigheter og dårligere evne til dybdeforståelse. Altså det kognisjonsforskeren Daniel Kahneman kaller “langsom tenkning”.  

Norske barn ligger på verdenstoppen i skjermtid med 3 timer og 39 minutter per dag, men skårer dårlig på grunnleggende ferdigheter i matte, lesing og skriving. 

Sjekk bare den seneste PISA-rapport.  

Som underviser kan man redusere studenters mulighet for å bruke ChatGPT på forskjellige måter, eller man kan tilrettelegge undervisningen slik at kunstig intelligens ikke gir svaret, men hjelper med å stille gode spørsmål. 

Etter mitt syn er dette likevel bare lapping. For det første er det et spørsmål om tid før roboter kan sitere originallitteratur og henvise korrekt.  

For det andre er det ingen tvil om at robottekster utgjør en stor utfordring for utdannelsessystemet vårt. 

Norsklærer i videregående skole, Katja Benneche Osvold, beskrev nylig i Aftenposten hvordan slike tekster krever store ressurser fra den enkelte lærer som må bruke tid på å oppdage dem og krangle med studenter om bevis som ikke finnes. 

Samtidig handler dette om mer enn begrensede muligheter for å lære seg norsk og matte. 

En opplyst offentlighet er en forutsetning for et velfungerende demokrati. En annen tysk filosof, Immanuel Kant, definerte opplysning som “menneskets uttreden av sin selvforskyldte umyndighet”. Vi har ifølge Kant latt oss umyndiggjøre ved å la andre tenke for oss, slik som religiøse autoriteter og kulturelle tradisjoner. Men nå må vi ha mot til å tenke selv, skrev han i 1784.  

Det har siden vært en viktig idé i oppbyggingen av vårt demokratiprosjekt.

Dersom vi i dag lar ChatGPT tenke og skrive for oss, hva skjer da med opplysningsprosjektet og den demokratiske offentligheten? 

For 10 år siden kunne du være sikker på at et debattinnlegg som det du leser nå, var skrevet av et menneske. Mennesker kan holdes ansvarlig dersom de lyver eller fordreier sannheten, men ikke chatbots.  

I dag kan du ikke være helt sikker. 

Snart kan vi heller ikke være sikre på at videoene vi ser på YouTube av amerikanske presidenter, eller av talspersoner for Hamas, Israel, Ukraina eller Russland, er ekte.  

Dette truer kvaliteten på den demokratiske samtalen, begrenser våre muligheter til å slå tilbake mot desinformasjon og propaganda, og reduserer evnen til å treffe faktabaserte politiske beslutninger.  

Etter mitt syn er det ingen vei utenom strengere regulering, både i skolen og når det kommer til å begrense selve teknologiene. 

Det er ikke lov å teste nye medisiner på hele befolkningen uten god kunnskap om konsekvensene. Hvorfor skal det være lov å teste kunstig intelligens på levende mennesker, slik det gjøres i dag? 

Ensidighet og kanselleringskultur i Israel-Palestina debatten

Publisert i Nordlys den 25.10 2023

Den danske avisen Jyllands-Posten ble ansett som et fyrtårn for ytringsfriheten etter at den i 2005 publiserte 12 karikaturer av den islamske profet Mohammed, og nektet å unnskylde på tross av et enormt internasjonalt press og terrortrusler. Den påfølgende “karikaturstriden” påvirket også det norske samfunnet, og Jyllands-Posten var toneangivende i debatten om demokrati og retten til å uttale seg fritt. 

I debatten om Israel-Palestina konflikten tyder imidlertid noe på at avisen er i ferd med å fortape seg i ensidighet og kanselleringskultur. I en omdiskutert leder den 20.10 tar sjefredaktør Marchen Neel Gjertsen et oppgjør med det hun ser som desinformasjon og bagatellisering av terror etter Hamas’ forferdelige angrep den 7.10. 

Den beste delen er den der Gjertsen skriver om trusler og angrep mot den jødiske minoriteten i Danmark. Hatkriminalitet mot jøder er et stort problem i hele Europa, og det må vi snakke om uten misforstått politisk korrekthet. Protestene mot Israels ulovlige okkupasjoner og brudd på folkeretten må aldri utvikle seg til antisemittisme og demonisering av jøder. 

Det er derfor viktig at leder av Minotenk i Norge, Linda Noor, har tatt et tydelig oppgjør med disse tendenser i enkelte muslimske miljøer og forklart hvorfor det skader den palestinske saken.  

Hvis Gjertsen hadde tenkt å skrive en avbalansert lederartikkel, burde hun imidlertid ha påpekt at den samme logikken også gjelder den andre veien. Med andre ord, den nødvendige fordømmelsen av Hamas må ikke nøre opp under muslimhat og islamofobi. 

I USA ble en 6 år gammel palestinsk gutt nylig knivstukket og drept av en bevæpnet mann som ropte at «muslimer må dø». I Norge turnerer SIAN-leder Lars Thorsen rundt med et budskap om at muslimer er «morderzombier” og «voldsaper” som enten bør interneres eller deporteres – samme typen retorikk som inspirerte terrorangrepet på Utøya den 22.7.2022. I en rapport fra 2022 advarer Europarådet mot økende hat og diskriminering rettet mot muslimer i Danmark.   

En ansvarlig leder ville oppfordret til kritisk selvransakelse på begge sider i Israel-Palestina-konflikten, og fordømt trusler og hatkriminalitet uansett hvem som rammes.  

Gjertsen skriver deretter om den danske fotballspilleren, Nadia Nadim, som har delt en påstand i sosiale medier om at det var Israel som sto bak bombingen av al-Ahli Arab sykehuset i Gaza den 17.10. USA har nå gitt støtte til Israels forklaring om at de ikke stod bak. Nadim sprer derfor «fordummende desinformasjon» og bør suspenderes fra kvinnelandslaget, ifølge Jyllands-Posten, en avis som skulle være svært begeistret for ytringsfrihet? 

Det er bokstavelig talt oppfordring til kansellering.

 

Selvfølgelig skal alle være forsiktige med å hevde noe vi ikke har godt grunnlag for, mens informasjonskrigen raser. Men desinformasjon er bevisst villedning. Når selv etablerte nyhetsmedier som New York Times rapporterte at det var Israel som sto bak (før de rettet seg selv), og et ekspertpanel i regi av FN konkluderte det samme, kunne man kanskje vise litt ettergivenhet når en fotballspiller i forferdelse deler “nyheten” på Facebook? 

For øvrig vet vi ennå ikke sikkert hvem som sto bak, heller ikke Gjertsen. Men noe vi vet, er at det ikke er snakk om presisjonsbombing i Gaza, der et barn dør hvert 15. minutt. 

Man kan oppfordre Nadim til å fjerne Facebook-innlegget sitt inntil videre, men å kansellere henne fra landslaget er helt uhørt. Man måtte i så fall kansellere alle som har delt noe uriktig eller tvilsomt i denne saken. 

Etter Hamas' grusomme terrorangrep spredte det seg en historie om at 40 barn hadde blitt halshugget i kibbutzen Kfar Aza, mange av dem små babyer. IDF, den israelske hæren, bekreftet historien, som gikk viralt på sosiale medier og fikk spalteplass i aviser og sendetid på TV. Representanter for IDF melder nå at historien ikke kan verifiseres. Joe Biden, som først sa han hadde sett bildene av halshuggede babyer, måtte presisere at han bare hadde snakket med noen, som hadde sett dem. Hva som er sant vil historien vise. 

Jyllands-Posten gir leserne inntrykk av at det bare er den ene (Israel-kritiske) siden som sprer desinformasjon og slurver med kilder, noe som i seg selv kvalifiserer som nettopp desinformasjon. Det er fordummende og det er polariserende.   

Gjertsens angriper også den internasjonalt anerkjente professoren Sune Haugbølle (Roskilde Universitet), som hun anklager for å «relativisere» Hamas' terror ved å “sidestille den med Israels metoder”. Hun oppfordrer universitetsledelsen til å ta en alvorsprat med Haugbølle, som har stilt seg selv på «feil side av historien». 

Den danske TV-2-journalisten Adam Holm, som nylig intervjuet Haugbølle om Hamas, har innvendt at dette er en grov forvrengning av Haugbølles forskning, som på ingen måte unnskylder eller relativiserer terror. Haugbølles analyser passer inn i et bilde som bekreftes af bl.a. Amnesty International, Human Rights Watch, og FN. Står de også på den forkerte side af historien?   

Gjertsen kan gjerne være uenig med Haugbølles ordvalg og analyser, men å kreve at universitetet griper inn er en meget farlig utvikling, dersom vi ønsker en mangfoldig debatt og en fri forskning. Trender fra USA, Tyskland, Frankrike og Storbritannia viser at angivelig «Israel-kritiske» stemmer blir ekskludert og undertrykt. 

Folk mister jobben sin, kanselleres fra bokmesser, og anklages for antisemittisme eller sympati med terror. 

Kansellering og ensidighet er ikke «rett side av historien» i denne saken, og jeg oppfordrer norske aviser og redaktører til ikke å gå denne veien.