lørdag den 5. oktober 2013

Utdatert kristendom


I Klassekampen 28. september kritiserer Kjell A. Nyhus og Ole Jacob Nyhus, forfattere av «Kristen tro – oppdatert», sine medborgere for manglende viten om kristendommen. Fordommer, ignoranse og karikaturer blokkerer for «reell kunnskap om kristen tro», hevder de. Når denne kunnskapen forsvinner, da forsvinner også begreper som «mening», «ånd», og «hellighet» ut av menneskelivet, og vi har ikke lenger noe å si «om det å være menneske».

Det er riktig at ukritisk formidling av det kristne budskapet ikke (lenger) er en prioritet for de fleste journalister, lærere, politikere og så videre i vår del av verden. Men det er ingen grunn til å anta at økt faktuell kunnskap om kristendommen, inklusiv de mørke kapitler av dens forhistorie og dens mindre attraktive nåtidige varianter, vil produsere flere troende kristne. Kanskje tvert imot? Undersøkelser fra USA viser at ateister og agnostikere har større kunnskap om de store verdensreligioner, inkludert
kristendom, enn troende.

Forfatterne synes å mene at hvis deres egen «oppdaterte» kristendom var kjent for folk flest, da ville folk flest også gjenoppdage seg selv troende, og begynne å tale om verden og «det å være menneske» i et spesifikt kristent vokabular. Jeg vil komme med følgende motpåstand: selv etter å ha satt seg grundig inn i forfatternes oppdatering vil langt de fleste ateister og agnostikere fremdeles forstå seg selv som ateister og agnostikere. Spørsmålet blir da om Nyhus og Nyhus fremdeles vil forklare vår gudløshet som et resultat av fordommer, uvitenhet, og «et stygt høl i dannelsen»?

Å slutte fra manglende tro til manglende kunnskap er selvfølgelig fristende. Det er også fristende for meg som ateist å forklare religiøs tro som et resultat av manglende viten og innsikt. Men det er selvfølgelig feil som generell forklaringsmodell. Mange troende er fullt ut i stand til kognitivt å forstå min ateisme, å gjengi mine synspunkter korrekt, å benytte mitt «vokabular». Mange har bedre innsikt i vitenskap og sekulær filosofi enn jeg, uten at det ryster deres tro. Det har jeg respekt for. Jeg øver meg derfor på ikke å forklare det faktum at det finnes oppegående mennesker som er uenige med meg om tilværelsens store spørsmål slik vi mennesker har for vane: ved å hevde at de er uvitende og mangler «danning», at de er ofre for ideologi, falsk bevissthet og overfladiske trends.

Det mest problematiske med Nyhus og Nyhus’ innlegg er imidlertid ikke den uheldige kobling mellom kunnskap og tro, men den radikale påstanden om at det kristne vokabularet har patent på begreper som «mening», «ånd» og «hellighet». Forfatterne benekter eksplisitt at slike begreper har noe å gjøre utenfor en kristen – eller i hvert fall monoteistisk – kontekst. Gudløse livssyn er «fattige» og «krymper verden».

Etter min mening innebærer denne holdning ikke bare en fornærmelse mot andre troende (har ikke buddhister eller hinduister begreper om «det hellige» og det «åndelige»?), men også mot ikke troende. Mange ateister og agnostikere opplever livet med familie og venner, jobb og kollegaer, erfaringer i naturen, kunst og kultur, politikk og sosialt engasjement – for å gi noen eksempler – som svært berikende og meningsfullt. Nyhus og Nyhus er nødt til å forklare vår opplevelse av mening og livsfylde på én av to måter: enten ved å hevde vi i virkeligheten tror på gud selv om vi benekter det, eller ved å hevde at våre liv i virkeligheten ikke er meningsfulle. Begge forklaringer er arrogante.

Forfatterne klager over at kristendommen har mistet relevans for folk flest, men det er nettopp slike domsavsigelser som fremmedgjør og distanserer. I hvert fall i vår del av verden. I vesteuropeiske land er folk flest utmerket klar over at gudløse liv kan være meningsfulle og rike.

Trykket i Klassekampen den 5. oktober 2013

Se også "Pavens syn på ateister"

fredag den 14. juni 2013

Ideologikritikk eller ideologisk kritikk?

Vi er enige med Ole Jacob Madsen i at ideologikritikk er nødvendig, også av mindfulness som «diskurs» i samtidskulturen. Men ideologikritikken må bli dialektisk. Som den fremstår nå, er den kategorisk, og står dermed i fare for selv å bli ideologisk.

Med dialektisk tenkning mener vi, inspirert av modernitetskritikkens store tenker, G.F.W Hegel, en forståelsesform som begriper fenomener – mennesker, handlinger, relasjoner, teorier – som komplekse, motsetningsfylte og prosessuelle. Det som tilsynelatende ser ut som uforenelig – frihet og nødvendighet, det indre og det ytre, det individuelle og det felles – kan ifølge Hegel bare begripes som momenter av overgripende helheter, der det ene konstituerer det andre.
Kategorisk tenkning, derimot, fastholder rigide motsetninger og tenker i enten-eller(noe Hegel kaller «abstrakt tenkning»). Abstrakt tenkning blir fort ideologisk fordi den generaliserer og tilslører nyanser i de synspunkter og de mennesker den kritiserer. Madsens innlegg på NRK Ytring 6. mai, «Mindless mindfulness», oppstiller en klar motsetning mellom det å se «innover», for eksempel via meditasjon, og det å drive med «utadvendt» samfunnskritikk.
De som er opptatt av det første antas ikke å være opptatt av det andre. Slike mennesker fremstilles som selvsentrerte personer i hvite joggebukser som har gitt opp ethvert håp om politisk og sosial forandring.
Denne konstruksjon umuliggjør mer dialektiske analyser, for eksempel i stil med ny-hegelianeren Charles Taylor, som har påpekt at introspektive praksiser som meditasjon ofte er individuelle i formen (metoden), men ikke i innholdet (de mål og verdier som tilstrebes). Den umuliggjør også en egentlig forståelse av hvorfor mindfulness oppleves som meningsfullt og etisk forpliktende av mange mennesker.
I sitt svar til oss i Morgenbladet påpeker Madsen at han ikke er kritisk til mindfulness som sådan, bare til «ideologien». Som Madsen er vi kritiske til mange måter mindfulness kan bli ideologisert på, for eksempel av arbeidsplasser som vil ansvarliggjøre arbeidstakere for stressfremkallende arbeidsforhold. Mindfulness-basert psykologi må ha kritisk blikk for de større sosiale, kulturelle og politiske betingelser denne «psykologien» formes av, og også er med på å forme.
Men Madsen er for kategorisk. Når forfatterne av en undersøkelse vi henviser til skriver at enkeltindividet ikke kan endre makro-økonomiske strukturer, betyr det selvsagt ikke at individet ikke kan gjøre mye, eller at kollektiv handling og politisk endring er umulig.
Når en skole tilbyr mindfulness et par timer i uken, betyr det selvsagt ikke at mindfulness ses som «løsningen» på alle samfunnets problemer og utfordringer. Slike motsetninger gjør ideologikritikken kategorisk, og i verste fall ideologisk.
Madsen avslutter sitt innlegg med å spørre om mindfulness er et «universalmiddel» som fører til «opplysning» eller om det er en «blindgate». I en dialektisk tenkemåte er slike spørsmål en blindgate. Dialektikeren er like skeptisk til den ene påstanden som til den andre, og nøyes ikke med å kritisere den ene veien. I tillegg avviser ikke dialektikeren empirisk forskning som suspekt, men tar det inn som en av flere måter å tilnærme seg komplekse fenomener på.

Skrevet med psykolog Ida Solhaug. 

Trykket i Morgenbladet den 31. Mai 2013. 

Se vårt innlegg i Morgenbladet om samme tema: Innsikt for bedre utsyn  

Se også Per Einar Binder og Bergljot Gjelsvik: Unyansert om mindfulness, individ og samfunn

torsdag den 13. juni 2013

Innsikt for bedre utsyn

Kritikere av selvutviklingskulturen mener at mindfulness bidrar til selvsentrerthet og forhindrer samfunnsengasjement. Men det motsatte later til å være tilfelle. Dualismen som selvutviklingskritikere oppstiller mellom selvundersøkelse på den ene siden og sosialt engasjement på den andre, er misvisende. I mindfulness-psykologien finner vi radikale korrektiver til kulturens selvsentrerte tendenser.

Mindfulness, både i sine buddhistiske røtter og i evidensbasert psykologi, bygger på en tese om at våre identiteter og selvforståelser fyller så mye av vår bevissthet at de skygger for utsikten til andre perspektiver enn de selvopptatte. Vi fanges i evaluering, sammenligning, konkurranse, overvåkning og begjær, og opplever angst, sinne, stress og nedstemthet hvis vår identitet oppleves som truet. Vi oppslukes av våre egne fortellinger om virkeligheten, våre dommer over oss selv og andre, og andres dommer over oss.
Mens strømninger i selvutviklingskulturen oppfordrer til at vi perfeksjonerer vårt private «selv», trener man gjennom mindfulness på å ta et skritt tilbake og oppmerksomt observere våre selvfortellinger, uten helt å la oss definere av dem. Snarere enn å forsøke å kontrollere, dømme eller analysere, fremmes en aksepterende holdning til det vi erfarer. Ved ikke å prøve å vinne krigen mellom «gode» og «dårlige» tanker og følelser, minskes tendensen til konstant selvrefleksjon og -overvåkning. «Selvutvikling» kan i denne tradisjon forstås som en bevegelse hvor vi først må se oss selv, og forstå vår uhensiktsmessige tilknytning til «meg» og «mitt», for bedre å kunne se verden, andre mennesker, og alt det vi har til felles med dem. Vi ser innover for å bli bedre til å se utover.
Aksept i dette perspektivet er ikke passiv overgivelse, men redskapet som gjør det mulig å komme i kontakt med det som er, her og nå, uten vårt sedvanlige filter av motstand, unngåelse og ønsketenkning. Poenget er ikke å diskvalifisere vårt handlingsliv – hvor vi selvfølgelig skal analysere, evaluere og treffe valg – men å kvalifisere det.
Ved verken å gjøre motstand mot ubehagelige følelser eller tilstrebe behagelige, som vi har for vane, og ved å ta tankestrømmens innhold litt mindre alvorlig, svekkes automatiske og stereotype reaksjonsmønstre. Dette øker vår evne til å treffe bevisste valg i tråd med våre verdier. Aksept forstås som romsligheten som gir grobunn for vekst og endring. Det vi ikke er oppmerksomme på, kan vi ikke endre.
En måte å se på om kritikken av mindfulness har substans, er å teste den empirisk. Er individer som praktiserer mindfulness, for eksempel, typisk mindre sosialt og politisk aktive, samfunnskritiske eller økologisk bevisste? Empiriske studier ser imidlertid ut til å peke i motsatt retning. Flere nyere undersøkelser, blant annet en tysk studie med over 4000 studenter, viser at personer som dyrker meditasjon og såkalte «new age»-praksiser, leser politiske aviser, følger med på nyhetene og diskuterer politikk i høyere grad enn resten av befolkningen, og deltar i politiske protestaktiviteter og solidaritetskampanjer i betydelig høyere grad. I mindfulness-forskningen viser studier positiv sammenheng mellom mindfulness og økologisk livsstil, kommunikative ferdigheter, empati og forbedrede sosiale relasjoner. En studie rapporterte at arbeidstakere etter mindfulness-kurs var mer oppmerksomme på arbeidsrelaterte kilder til stress og mer kritiske til sitt arbeidsmiljø.
Med populariseringen av mindfulness følger naturligvis misforståelser, fordreininger og trivialiseringer. Målet med mindfulness er verken pause fra virkeligheten, passiv selvtilfredshet eller «feel goodism». Mindfulness-perspektivet fokuserer ikke systematisk på de samfunnsmessige forutsetninger for gode menneskeliv, men det har en medansvarlig «sosialitet» som mål. Mindfulness-psykologien antar med andre ord et annet perspektiv på den samme oppgave som kulturkritikerne fremhever: å løsne selv-sentrerthetens grep om oss.

Skrevet med psykolog Ida Solhaug. 


Trykket i Morgenbladet den 24. mai 2013. 


Se også Jakobsen og Solhaug: "Kunsten at tie - Kierkegaard, mindfulness og selvudviklingskulturen"