tirsdag den 23. maj 2017

Er det noe galt med ulikhet?

Ifølge Oxfams årlige rapport eier de rikeste åtte personer nå like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning tilsammen. World Economic Forum, som i siste uke holdt sitt årlige møte i Davos, peker i sin risikorapport for 2017 på ulikhet som en hovedkilde til politisk uro og ustabilitet. Men er det egentlig noe galt med ulikhet, moralsk sett? De rike har vel tjent sine penger på ærlig vis, skapt tusenvis av arbeidsplasser, betalt enorme summer i skatt, og kanskje drevet med veldedighetsarbeid?

Ifølge filosofen Peter Singer er det noe galt med ulikhet så lenge tusenvis dør av sult hver dag, mens andre har mer enn nok. Singer ber oss vurdere følgende tankeeksperiment: Bob har en bil som gir ham mye glede og innhold i livet. Han elsker å kjøre og vedlikeholde den. Dessuten er bilen den eneste form for pensjonsoppsparing han har. En dag parkerer han bilen for enden av et jernbanespor og går en tur langs skinnene. Plutselig ser han at et løpsk tog uten passasjerer raser mot bilen hans. Han oppdager at han kan trekke i et håndtak og skifte spor før toget rammer bilen, men på det andre sporet skimter han et lite barn som sitter og leker. Bob minner seg selv på at han jo ikke har plassert barnet på togskinnene. Han trekker ikke i håndtaket. Bilen reddes og barnet dør.

Mener du at Bob gjorde noe moralsk galt ved å prioritere et materielt gode fremfor et barns liv? Svaret synes innlysende. Singer påpeker imidlertid at vi – i prinsippet – gjør det samme hver eneste gang vi kjøper et nytt forbruksgode. Vi lar noen dø, akkurat som Bob, hver gang vi kjøper nytt skiutstyr eller pusser opp huset vårt, fremfor å overføre beløpet til humanitære organisasjoner som vi vet redder liv. Vi har den informasjonen vi trenger for å redde liv, men gjør det ikke. Vi slår oss til ro med at vi gir noe, for eksempel via skatten vi betaler. Ifølge Singer finnes det ingen moralsk relevant forskjell på det å drepe noen, og det å la noen dø. Han mener derfor at all inntekt ut det det livsnødvendige bør gis bort, og er selv aktiv i organisasjonen ”effective altruism” for folk som ønsker å donere pengene sine mest mulig effektivt. 

Singer utfordrer vår vanlige moralske selvforståelse, og tvinger oss til å reflektere over de unnskyldninger vi lager for ikke å dele med andre av overskuddet vårt, for eksempel at de som lider er langt borte, at de har en annen hudfarge eller religion, eller at nødhjelp ikke er ’effektivt’. Mange mener likevel at Singers teori er for kravstor og urealistisk. Andre mener han overser sosiale, politiske og kulturelle årsaker til fattigdom, og legger for mye vekt på privatpersoners ansvar fremfor politiske løsninger.

Vi trenger imidlertid ikke overbelaste individet som moralsk aktør for peke på ulikhet som en strukturell urettferdighet i dagens økonomiske og politiske systemer. For eksempel er det slik at man i dag blir rik simpelthen av å være rik. På tross av at verdens rikeste mann, Bill Gates, har gitt enorme summer til veldedighet, har han likevel fordoblet sin formue etter han gikk ut av Microsoft. Det er noe galt med et system der mange sliter i krevende jobber uten å ha råd, mens andre blir rikere og rikere av å være rike. Noen av de rikeste, slik som Gates, ønsker derfor selv å betale mer i skatt. 

Et annet problem er at rikdom i stigende grad er noe man arver eller blir født inn i, ikke et produkt av arbeidsinnsats. 500 personer vil i løpet av de neste 20 år videregi 2,1 billioner dollar til sine arvinger – et beløp som overstiger Indias bruttonasjonalprodukt. Donald Trump arvet 100 millioner dollar fra faren sin. Et hovedpoeng i Thomas Piketty’s nyklassiker – Kapitalen i det 21. Århundre – er at privat formue har mer og mer å si for velstanden vår, lønnsinntekt mindre og mindre. Piketty mener derfor vi bør beskatte formue og arv mer, og inntekt mindre, og han stiller seg uforstående til den norske regjeringens nylige avskaffing av arveskatten.

Hva er galt – moralsk sett – med et system som i høy grad belønner de som allerede har? Med filosofen John Rawls kan vi svare at sosial klasse er moralsk arbitrær: ingen fortjener å bli født med rike foreldre – eller med fattige – og ingen bør derfor i prinsippet straffes eller belønnes for det. Det betyr ikke at alle skal ha det samme, eller at konkurranse og forskjellighet ikke kan være bra. Men forskjeller i inntekt bør være regulert gjennom et system som sikrer sjanselikhet for alle, og som er til fordel for de dårligst stilte. Dermed bør staten kompensere til de som har hatt uflaks, for eksempel i form av å være født inn i en familie med lite sosial eller økonomisk kapital. Stikk imot denne tankegangen vil Trump nå vil gi de superrike enda flere skattelettelser, og oppheve helseforsikringen til millioner av amerikanere.  

Tilhengere av velferdsstaten er normalt sympatiske til prinsippet om omfordeling til de dårligst stilte innen nasjonalstatens grenser. Men hva med den ulikheten som går på tvers av landegrenser og nasjonalitet? Hvis vi anvender Rawls’ prinsipper på det globale området ser vi at de institusjoner som regulerer den globale økonomien verken tilfredsstiller kravet om sjanselikhet, eller kravet om at ulikheter må være til fordel for de dårligst stilte. Thomas Pogge har for eksempel vist hvordan rike land bruker sin forhandlingsmakt til å definere spilleregler for den globale økonomien som bidrar til å fastholde utviklingsland i en spiral av dårlige styreformer og fattigdom. I boka Blood Oil demonstrerer Leif Wenar de tragiske konsekvensene av at vestlige land fortsetter å kjøpe produkter fra diktaturer som stjeler naturresurser fra sine egne borgere. Det er tyvegods vi kjøper. Med andre ord, det er ikke noe galt med ulikhet i seg selv, men det er noe galt med den måten ulikhet produseres, legitimeres, og opprettholdes på i dagens globaliserte økonomi.

Trykket i Vårt Land den 19. Mai 2017

Min sønns bidrag

Mitt første barn, Aksel, er multifunksjonshandikappet. Hans fysiske og kognitive evner ligger vesentlig under det nivået som kjennetegner de flest med Downs: han kan hverken gå, spise, snakke, eller kle på seg en genser. Likevel er han den som er mest avbalansert i vår familie. Han blir sjeldent sur eller utilfreds. Han blir aldrig krenket, skuffet, eller stresset, Han lider hverken av for høyt eller for lavt selvverd. Han bekymrer seg ikke om fortid eller fremtid. Han flirer når jeg kiler ham under foten, eller når han får lov å putte fingrene sine ned i et glass vann. Han elsker musikk, herjing, fysisk nærhet og sosialt samvær, og vi elsker ham enormt.  

Sterke tendenser i vår samtidskultur oppfordrer oss til å realisere vår fulle potensial, utvikle våre evner og talent, forbedre våre prestasjoner, øke vår inntekt og forbruk. Høyere hastighet og økt konkurranse ser imidlertid ikke ut til å øke livskvaliteten vår. Det er velkjent at materiell velstand over et vist nivå ikke korrelerer med lykke. Det er også velkjent at idealer om selvrealisering, fitness, og vellykkethet fremstår som et press for mange, og at ungdommer sliter med psykiske plager sok stress, utbrenthet, angst og depresjon. I dette lyset tror jeg at Aksel har et viktig budskap til oss. Budskapet er at de selv samme evner som utmerker oss og opphøyer vår eksistens, også kan bli en byrde for oss.

Ta for eksempel tenkeevnen. Dette er en evne jeg som profesjonell filosof ikke vil være foruten. Men det er også en evne som gjør at jeg hele tiden sammenligner min publikasjonsliste med listen til min mer effektive kollega. Det er tenkeevnen som gjør at jeg automatisk utkaster nye oppgaver som skal løses før jeg kan være lykkelig i livet mitt, med alle dets feil og mangler. Med sitt urokkelige nærvær, sin ubetingede glede, og sine glitrende øyne leder Aksel meg tilbake inn i mitt livs øyeblikk, akkurat slik det er. Filosofen Søren Kierkegaard snakket engang om ”liljen på marken og fuglen på himmelen” som menneskets læremester. Ikke fordi vi bør eller kan bli som en fugl, men fordi vi har noe å lære av dens ubekymrethet og letthet. Det er i samme ånd at jeg kan kalle Aksel for min læremester. Han har lært meg å sortere noe bort. Noe som skygger for kjærligheten og gleden i livet mitt. Noe som river meg ut av et eksistensielt nærvær, og inn i endeløse spiraler av selvrealisering, mestring, og livsoptimering. Jeg tviler derfor på at et sorteringssamfunn der alle får funksjonsfriske barn vil gjøre oss mer lykkelige samlet sett.

Jeg støtter opp om retten til fritt å diskutere det gode samfunn, og det gode menneskeliv, også når det kommer til handicap og funksjonshemming. Og jeg støtter retten til å sortere bort alvorlige sykdommer og handicap gjennom fosterdiagnostikk og IVF fertilisering. Min kone og jeg har selv benyttet oss av denne retten da vi ønsket flere barn. Vi har ikke gjort det med lett hjerte eller moralsk skråsikkerhet, men vi har likevel gjort det. Samtidig har vi opplevd noe høyst besynderlig i eget liv. Da vi fikk Aksel, brast en masse drømmer og forestillinger om fremtiden og det gode familieliv. Men vi ble også sterke som fjell, og oppfylt av en kjærlighet vi ikke visste var mulig. Både til hverandre, og til den lille gutten som verken ville puste, skrike eller spise.

Det er nu åtte år siden og Aksel fortsetter å spre ømhet og varme rundt seg. Blant familie og venner, og blant barn og voksne på skolen og avlastningsinstitusjonen hans. Vi er taknemlige for å leve i et samfunn som tar godt vare på sine svakeste. Aksel går på en skole der han jevnlig deltar i en normal klassehverdag med funksjonsfriske barn. Det betyr ikke at han skriver norsk still eller spiller klaver, men at han er med i klasserommet og deltar på sine premisser. Klassen har en "Aksel-sang" de synger for ham, og som han responderer på med gjenkjennelse. Blant mange av de funksjonsfriske barn er det populært å bli med Aksel inn på hans base og være hjelper for ham. 


Er Aksel så en byrde eller en gevinst for samfunnet? Det kommer helt an på hvilke verdier vi har, og hva vi er parate til å lære av ham. Det koster selvsagt en del penger å holde Aksel i live, og tilby ham en meningsfull skolehverdag. I den forstand er han en utgift. Spørsmålet er imidlertid hva Aksel gir tilbake til de som er rundt ham, og til det norske samfunnet som stiller opp for ham. Hva har Aksel å tilby? Ettersom han ikke selv kan fortelle om sine fortrinn, må noen andre gjøre det for ham.

Hvis det er en verdi for oss som samfunn at det finnes mange ulike måter å være menneske på, så er Aksel en gevinst. Det betyr ikke at man bevisst skal produsere mennesker som Aksel, men at Aksel tilfører noe til samfunnet i tillegg til å motta noe, akkurat som han har gjort i livet mitt. Han åpner våre sinn og hjerter for spesielle erfaringer av sårbarhet og utsatthet, og han gir oss en heftig leksjon i ren, ubesmittet livsglede. Hvis det er en verdi for oss at våre barn lærer om annerledeshet og spesielle behov, ikke bare i teorien, men i praksis, da er det en gevinst for samfunnet at Aksel går på skole med funksjonsfriske barn og forstyrrer deres undervisning med merkelige lyder og upassende fliring.


Jeg forsøker ikke å skjønnmale Aksels liv, livet med Aksel, eller funksjonshemming og handicap generelt. Det har vært krevende for oss, og er det for mange andre. Noen har smerter og psykiske utfordringer som Aksel ikke har. Samtidig er det besynderlig at vi ville ha fravalgt Aksel, hvis vi hadde hatt muligheten, før vi visste hva det innebar å få en Aksel, samtidig som vi nå betrakter ham som en umistelig gave i livet vårt. Jeg tviler på at denne besynderligheten kan innfanges i en objektiv lykkekalkyle eller en filosofisk teori om det gode liv.


Trykket i Morgenbladet den 19. Mai 2017