Populismedebatt på villspor

Når politiske og økonomiske eliter latterliggjør velgere som tiltrekkes av populistiske partier styrker det gjerne disse partier. Tenk bare på Hillary Clintons beskrivelse av Trump-velgere som «a basket of deplorables» i 2016. Victor Lund Shammas har derfor et poeng når han advarer mot elitistisk arroganse i Klassekampen (29.8) og i Agoras temanummer om populisme (nr. 1-2, 2020). Når Shammas anklager det han kaller «liberal populismekritikk» for slik arroganse går det imidlertid galt og debatten avspores.

Shammas hevder at liberal
populismekritikk er antidemokratisk fordi den ”forakter folket og fremelsker ulike teknokratiske, faglige og politiske eliter”. Liberale populismekritikere mener angivelig at «folket» har en «iboende tendens til uorden» og derfor må «styres» av en ansvarlig elite. Hvem er så disse elitære folkeforaktere? Ifølge Shammas dreier det seg primært om statsviteren Jan-Werner Müller og hans bok Hva er populisme?

Når Shammas ikke kan finne noen sitater som underbygger anklagene skyldes det at det ikke finnes noen. Enhver som har lest Müllers bok vet at han verken er motstander av folkelige massebevegelser, demokratisk aktivisme eller elitekritikk. Tvert imot! Müller henviser positivt til en rekke opposisjonelle politiske aktører og bevegelser, for eksempel Bernie Sanders demokratiske sosialisme. Sanders, hevder Müller, står for en helt nødvendig kritikk av materiell skeivfordeling og strukturell urettferdighet i dagens USA. Skal vi tro Shammas mener Müller imidlertid at man ikke har lov å kritisere kapitalismen. Hvilken bok er det egentlig Shammas har lest? Når Müller beskriver moderne demokratier som «defekte» er det nettopp fordi de utelukker sårbare sosioøkonomiske grupper.

Müller er også svært kritisk til teknokratiske demokratimodeller fordi de utelater folkelig deltagelse og demokratisk uenighet. Faktisk gir han teknokratiet hovedansvaret for vor tids høyrepopulistiske bølge – ikke «folkets tendens til uorden» slik Shammas hevder. Å tilskrive «folket» negative egenskaper som gruppe går imot hele ånden og argumentasjonen i Müllers bok. Når Shammas fremstiller Müller som en folkeforskrekket forsvarer av «teknokratiske eliter» faller det altså for sin egen urimelighet.

Det er riktig at Müller kritiserer populisme i en helt bestemt betydning, nemlig når en politisk aktør fremstiller seg selv som den eneste legitime representant for et autentisk «folk». En populist er altså én som ikke bare er uenig med sine politiske opponenter, men stempler dem som illegitime. Jeg er enig med Shammas i at denne definisjonen ikke er spesielt nyttig, bl.a. fordi svært få politikere faller inn under den. Jeg utvikler derfor en bredere definisjon i Agoras populismenummer som også Shammas bidrar til. De ville og psykologiserende påstander om at Müller lider av «anti-demokratisk aversjon» bør imidlertid gravlegges. Det er mulig at Fanden leser Bibelen på en vrangvillig måte, men ikke så vrangvillig som Shammas leser Müller.

Venstrepopulismen fortjener et bedre forsvar

Om venstrepopulisme skal bli oppfattet som et seriøst prosjekt, må det forsvares på en seriøs måte. Det gjør ikke Stein Sundstøl Eriksen og Geir O. Rønning i innlegget «Frykten for folket» (Morgenbladet 31.8 2020). Forfatterne angriper noe de kaller «liberal populismekritikk», representert ved Jan-Werner Müllers bok Hva er populisme? Müller, hevder de, er ikke bare udemokratisk, han er også farlig for demokratiet fordi han bygger på elitistisk «frykt for folket»: Den rasjonelle eliten skal beskytte seg mot det irrasjonelle folket, noe som gjør folkelig elitekritikk (herunder venstrepopulisme) til en trussel.

Müller mener selvsagt ikke dette – hvem gjør egentlig det? Jeg nekter å tro at Eriksen og Rønning faktisk ikke har lest Müller, men vil ikke spekulere i hvorfor de fremstiller ham i ukjennelig versjon. Innlegget fortjener likevel noen korrigeringer, og venstrepopulismen fortjener å bli avkoplet fra spekulative angrep på fiktive fiender.

Müller sier allerede på side 2 i sin bok at den elitekritikken som kommer fra eksempelvis Bernie Sanders (USA) og Syriza (Hellas) ofte er berettiget. Har man lest så langt vet man altså at Müller ikke er noen motstander av «elitekritikk» i alminnelighet, eller noen forsvarer av «neoliberale eliter» i vår tid. Den form for venstrepopulistisk elitekritikk som kronikkforfatterne forsvarer er faktisk noe han langt på vei er sympatisk til, for eksempel når betegner moderne demokratier som «defekte» fordi sårbare sosioøkonomiske grupper ikke er representert. Han er også sympatisk til kronikørenes påpeking av neoliberalismens skadelige innvirkninger på demokratiet, f.eks. når han hevder at det som fremmedgjør mange borgere i dag ikke så mye er demokratiet i seg selv, men demokratiet i «neoliberal innpakking». Til opplysning foregår dette i kapittel 2.

Hva med påstanden om at Müller frykter «folket» for dets irrasjonalitet? For det første avviser Müller enhver form for sosialpsykologisk spekulasjon om at populisme appellerer til bestemte «rigide» eller irrasjonelle personlighetstyper. Når det han ironisk kaller «opplyste liberale» tyr til slike forklaringer viser det bare at de ikke har forstått at det finnes grunner til den vrede som får noen til å stemme på en Donald Trump eller en Victor Orban.

For det andre er Müller klar på at politiske appeller til «folket» har en demokratiserende funksjon så lenge de har formen «vi er også folket», men ikke når de har formen «bare vi er folket». Når Black Lives Matter protesterer mot rasisme og krever likhet for loven vitner det altså om en demokratisk impuls, men ikke når SIAN insisterer på symbolsk og fysisk ekskludering av Muslimer. Selv henviser Müller til spanske «Indignados» som har iverksatt masseprotester mot regjeringens økonomiske innstrammingspolitikk. At Müller ikke vil kalle slike aktører for «populister» betyr ikke at han «frykter» dem, eller er uenig i deres politikk, det betyr bare at han bruker en annen terminologi enn kronikkforfatterne. En populist, ifølge Müller, påstår at hun alene representerer folkets vilje, og benekter dermed at det kan finnes legitim politisk opposisjon. Man kan gjerne forsvare en alternativ populismedefinisjon, men man kan ikke bruke noe Müller ikke sier som bevis for hans elitistiske «frykt for folket».

Det er prisverdig at Rønning og Sundstøl har redigert Agoras temanummer om populisme (nr. 1-2, 2020), og at nummeret presenterer alternative populismedefinisjoner (herunder min egen retoriske definisjon, som skiller seg fra Müllers på sentrale punkter). Jeg er dessuten enig med begge i at venstrepopulisme er et meningsfullt begrep, og en potensielt frigjørende politisk diskurs. Jeg tror samtidig at de positive aspekter ved det venstrepopulistiske prosjektet kommer best frem om det ikke sammenblandes med kritikken av antatt «liberal anti-populisme», slik den fremføres av kronikkforfatterne. Denne kritikken står nemlig i fare for å bli populistisk i ordets verste betydning: utpeking av «demokratiets fiender» på usaklig grunnlag. 

 

Publisert på Morgenbladet.no den 9.9 2020 

Hva er populisme?

 

Populismen har satt sitt tydelige preg på vestlige demokratier. Dette gjelder både i rettsvesen, politikkutforming, og den politiske offentligheten mer generelt: «tonen» i det offentlige ordskiftet har blitt mer polarisert og personfiksert, og mindre saklig. Men hva er populisme egentlig?

En av de mest utbredte definisjoner i faglitteraturen tilhører den nederlandske statsviteren Cass Mudde. Ifølge Mudde er populisme en tynn ideologi, som spiller på et polemisert skille mellom ”folket” og ”eliten”. Populismens ideologi er tynn i den forstand at den er vag eller abstrakt: både ”folket” og ”eliten” kan defineres på ulike måter som passer til populistens mer omfattende ideologiske ståsted, for eksempel sosialisme, nasjonalisme, eller konservatisme. Ifølge Mudde er en populist altså én som spiller folket ut mot en påstått maktelite. Tenk bare på Trump som gikk til valg på å gjøre opp med makteliten i Washington og forsvare interessene til ”vanlige Amerikanere”.

Det er ikke i seg selv noe galt med å kjempe for ”folkets”’ interesser mot en antatt maktelite. Det som gjør populismen problematisk i et demokrati er to ting: (1) Begrepet om ”folket” brukes i en homogeniserende betydning som ikke anerkjenner den kulturelle pluralismen og politiske uenigheten som faktisk kjennetegner demokratiske befolkninger; (2) Populister anerkjenner ikke legitim politisk opposisjon: de som er uenige med populisten jobber per definisjon mot ”folkets interesser”, og ses derfor som anti-demokrater, korrupte eller folkefiender. Populisten gjør dermed demokratiet til en kamp der ”de gode” skal vinne over ”de onde”, og fornekter demokratiets natur som et uenighetsfellesskap. Mudde beskriver derfor populismen som ”anti-pluralistisk”.

Mudde’s populismeforståelse treffer langt på vei den formen for populisme som i dag står sterkt i Europa og USA: høyrepopulismen. Høyrepopulismen maner til kamp mot en innvandringsliberal elite, som anklages for å verne om en ytre fiende – (radikal) Islam – fremfor å ivareta ”folkets” interesser. Det er noe av denne retorikken vi finner i Listhaug’s famøse Facebook-oppdatering om at ”Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet”. Å bruke et bilde av maskerte terrorister, klar til å angripe, som grafisk bakgrunn for en kritikk av et opposisjonsparti er egnet til å skape frykt og sinne, ikke til demokratisk diskusjon. Slike metoder er kjent fra politisk propaganda i diktaturer og autoritære regimer, og var inntil for nylig var ansett som usivilisert i norsk politisk debatt. I tillegg sier teksten at Ap er mer interessert i å verne om de som vil angripe Norge, enn i å vareta borgernes sikkerhet. Dette kan fortolkes som en påstand om at Ap er landsskadelige eller forræderske. At Ap var nettopp det partiet som ble ramt av massakren den 22.7, og at massakren var ideologisk motivert av forestillingen om Ap som landssvikere, hadde Listhaug kanskje ikke tenkt på. At hun ikke tenkte på det, diskvalifiserer henne som justisminister.

Dermed har jeg ikke sagt at alt hva Listhaug eller FrP sier og står for er populistisk. Et problem med Mudde’s populismeforståelse er nettopp at den ser spørsmålet om populisme som et ”enten-eller”-spørsmål: enten er du populist, eller ikke. Dette er uheldig fordi det er feil: en politiker eller et parti kan være mer eller mindre populistisk i sin retorikk på forskjellige tidspunkter, og i forskjellige kontekster. Listhaug sier ting som er klart populistiske, og andre ting som ikke er det. Det er også feil å si at ”FrP er populister men Ap er ikke”. Vi kan selvfølgelig diskutere gradsforskjeller og tendenser. Men hvis populisme handler om å tillegge andre ondskapsfulle motiver de ikke nødvendigvis har, så innbefatter det også Jonas Gahr Støres’ påstand om at Listhaug ”bevisst, kalkulert nører opp under akkurat det hatet som tok så mange liv den 22. Juli”

Det er nærmest ingen politikere i Norge som er konsekvente populister i den forstand at de ikke anerkjenner legitim demokratisk opposisjon, og veldig få som er anti-pluralister i noen sterk betydning. Men det finnes politikere som tidvis demoniserer meningsmotstandere og forsvarer en ekskluderende forståelse av ”det norske folket”.

Hvorfor bør vi likevel være forsiktige med å stemple slike politikere som ”populister”? Fordi vi da gjør det samme som vi anklager populistene for å gjøre: Vi lager et skille mellom de gode demokrater (oss selv), og de andre, populistene. Dette fører til at debatten blir polarisert, og at anklagen om populisme ikke tas seriøst av noen parter. Populisme blir redusert til et skjellsord. Den som vil kritisere populismen bør derfor ta for seg spesifikke ytringer, ikke spesifikke personer

Publisert i Nordlys den 3.4 2018