"Folket" må inkludere alle

Venstrepopulisme har fått mye oppmerksomhet i norsk offentlighet de siste ukene. Forfatter og historiker Thomas Frank mener at de egentlige populister er venstrepopulister fordi de viderefører arven etter det amerikanske ”The Peoples Party” på slutten av 800-tallet, der formålet var å forene bondestand og fagforeninger i en kamp for økonomisk rettferdighet (Klassekampen 20.8). Samtidig har Agora (nr. 1-2, 2020) utkommet med et stort temanummer om populisme der fellesnevneren er at populisme ikke avvises per se som en trussel, men analyseres som en potensiell demokratisk ressurs. Det betyr at forfatterne generelt er kritiske til høyrepopulisme (a la Trump) men ikke til venstrepopulisme (a la Bernie Sanders).

            Venstrepopulisme fungerer imidlertid ikke like godt i teorien som den gjør i praksis. Med dette mener jeg at venstrepopulismens akademiske superhelter, Ernesto Laclau (1935 – 2014) og Chantal Mouffe (f. 1943), ikke har gitt prosjektet et spesielt overbevisende idegrunnlag. Man kan selvfølgelig spørre: og hva så? Det eneste som betyr noe er vel politisk praksis? Men teori og praksis er ikke atskilte domener. En tenker som Mouffe har gehør hos venstrepopulistiske partier som Syriza (Hellas), Podemos (Spania) og La France Insoumise (Frankrike) samt deler av Labour Party i England. Da er det vel viktig at teorien hennes er så bra og overbevisende som mulig?

Dette essayet fokuserer kritisk på Mouffes teori om venstrepopulisme. Målet er ikke å gjøre opp med venstrepopulisme som politisk ide, men tvert imot å bidra til kritisk selvrefleksjon i venstrepopulismens teoretiske univers. Jeg hevder at Mouffes teori står i fare for å bli paternalistisk, sekterisk og antidemokratisk – stikk imot sine egne ambisjoner. I tillegg lider den under en uheldig form for relativisme. La meg først fremheve noen av styrkene ved Mouffes posisjon.

            Mouffes generelle syn på demokratiet er lett å tilslutte seg. Demokrati handler om mer enn rasjonelle prosedyrer, avstemninger og liberale rettigheter. Om demokratiet ikke snakker til våre drømmer, selvforståelser og følelser, blir det formalistisk og mister relevans for folk flest. Politisk styring vil da i større grad overlates til teknokratiske eliter og toppstyrte partier samtidig som den brede befolkning fremmedgjøres og deaktiveres. Dermed blir folket også lettere å styre politisk. Demokratiet forutsetter med andre ord en levende offentlighet der samfunnsgrupper og deres representanter kjemper sine kampsaker, ofte mot hverandre, men med fredelige midler. Hun kaller dette synet for agonisme (gresk: agon = kamp, konflikt). 

            Det er heller ikke noe galt med Mouffe’s populismedefinisjon som sådan. Populisme, ifølge Mouffe, er en ”diskursiv praksis”, dvs. at man driver praktisk politikk basert på en bestemte måte å snakke om den politiske virkeligheten på. I dette ligger bl.a. at populister ikke bare beskriver den politiske virkeligheten men konstruerer den: Når populister samler folkemengder i en fortelling om at ”nå må vi må stå sammen” er det ikke gitt at det fantes noe ”vi” før populisten snakket om det. Identiteter og fellesprosjekter oppstår med andre ord ikke naturlig, av seg selv, men gjennom narrativer og språk. Det spesielle ved den populistiske diskursen er, mener hun,  at den spiller på en uovervinnelig motsetning mellom ”folket” og ”eliten”, dvs. at populister fremstiller seg selv som representanter for ”folkets vilje” mot et urettferdig system: et system som tilgodeser en maktelite på bekostning av folk flest. Men nå til problemene – og det første problem er faren for paternalisme.

            Et gjennomgående trekk i Mouffe’s teori er å gi neoliberalisme og global kapitalisme skylden for stort sett alle problemer menneskeheten står overfor i dag. Hun har naturligvis rett i at venstrepopulisme skal kritisere vår tids politiske økonomi og de enorme ulikheter og fatale konsekvenser den har produsert. Men problemet oppstår når man insisterer på å forklare et fenomen som høyrepopulisme som en kausal virking av sosioøkonomiske faktorer. Da tar man ikke folks egne bekymringer alvorlig men forklarer dem hvorfor de stemmer som de gjør: om du er opptatt av å stoppe illegal innvandring fra Mexico til USA eller å bremse islams innflytelse i Europa skyldes det at din økonomiske situasjon er usikker, og det er neoliberalismens skyld. Poenget mitt er ikke at økonomiske forhold er uviktige når vi skal forklare den høyrepopulistiske bølgen. Poenget er at politiske meninger ikke er avledet direkte av økonomi, og at akademiske forklaringer som likevel foretar en slik avledning er paternalistiske fordi de ignorerer folks subjektive politiske selvforståelse. En bedre strategi hadde vært å anerkjenne at mange mennesker er reelt skeptiske til innvandring og dens angivelige konsekvenser, og da gå inn i en kritisk dialog om denne skepsisen: når er den sunn og når er den usunn? Når er den faktabasert og når er den ”fake news”? Dette samsvarer i øvrig med den empiriske forskningen som tillegger kulturelle og ideologiske årsaker minst likeså stor betydning som sosioøkonomiske i forklaringen av høyrepopulisme (se for eksempel Cas Mudde: The Far Right Today 2019).

Det andre problemet jeg vil peke på er faren for sekterisme. Sekterisme er noe Mouffe ønsker å unngå, men likevel ikke klarer, for eksempel når hun definerer ”folket” i den venstrepopulistiske diskursen som en ”diskursiv konstruksjon hvis enhet sikres gjennom identifikasjon med en radikal forståelse av medborgerskap og en felles opposisjon mot oligarkiet” (Mouffe: For a left populism, s. 80). Om man insisterer på at ”folket” består av de som identifiserer seg med en radikal, venstreorientert kamp mot oligarkiet, da ekskluderer man selvsagt store deler av den faktiske befolkning fra ”folket”, eksempelvis de som identifiserer seg med en nasjonalkonservativ forståelse av medborgerskap eller en nyliberal økonomisk visjon. Det er én ting å kritisere slike visjoner politisk, noe helt annet å påstå på at de som forsvarer dem, ikke er en del av ”folket”. Tenk deg om Rødt hadde påstått at bare de som identifiserer seg med den radikale kampen mot oligarkiet tilhører det norske folket.

Problemet er ikke at Mouffe oppmuntrer til generaliserende argumentasjon om hva som er ”folkets beste”. Slik argumentasjon er helt vanlig i politikk. Problemet er det mer radikale skritt, der en politisk sammenslutning ikke vil anerkjenne at det finnes medlemmer av ”folket” som ikke er en del av denne sammenslutningen. Dette skrittet feires åpent av Ernesto Laclau, som Mouffe tilslutter seg. Ifølge Laclau ligger det i populismens vesen at en del av befolkningen samler seg om en politisk leder og gjør krav på å være hele folket. Dette harmonerer dårlig med demokrati forstått som et uenighetsfellesskap på tvers av politiske fraksjoner.

            Jeg har dermed kommet til min tredje innvending, nemlig at Mouffes teori innebærer en potensiell anti-demokratisk risiko. Mouffe mener at politikk hovedsakelig går ut på å definere hvem ”folket” er og ikke er. Hun ønsker seg en venstrepopulisme som benytter en kraftig og følelsesladet oss mot dem retorikk. Om vi tenker oss om ser vi imidlertid at dette kan føre til en problematisk form for identitetspolitikk: gruppetilhørighet blir viktigere enn politiske argumenter og rettferdige prosedyrer. Dette kan få anti-demokratiske konsekvenser i den grad politiske motstandere begynner å snakke om hverandre som ”folkets fiender”. Medlemmer av det venstrepopulistiske Syriza i Hellas har for eksempel stemplet sine opponenter som ”EUs femte kolonne”, altså en slags agenter for fremmede makter. Venezuelas tidligere president, venstrepopulisten Hugo Chavez, hevdet at kritikerne hans var alliert med djevelen. Dette er ikke noe Mouffe ønsker seg, men det kan bli konsekvensen av å legge for stor vekt på å være folkets stemme: om jeg snakker for hele folket, hvem snakker mine opponenter da for?

            Et siste problem med Mouffes teori er dens relativisme. Mouffe retter hard kritikk mot tenkere som mener at liberalt demokrati har universell gyldighet, eksempelvis Jürgen Habermas. Hun skriver at tilslutningen til demokrati er basert på følelser og identitet, ikke ”rasjonelle argumenter”. En venstrepopulisme som ikke kan forklare hvorfor den foretrekker liberalt demokrati er imidlertid ikke en venstrepopulisme vi bør ønske oss. Om man ikke mener at demokrati kan begrunnes i noe annet enn folkets følelser har man ingen grunn til å insistere på demokrati dersom folket skulle begynne å føle for noe mer autoritært.

            Hvordan gi venstrepopulismen et solid moralsk og politisk-filosofisk fundament? Et fundament som plasserer den trygt innen det liberale demokratiet uten å gå på kompromiss med radikale politiske krav om omfordeling og strukturell endring. Hvordan sikre at venstrepopulister besinner seg på sin rolle – og sine begrensninger – i en pluralistisk politisk offentlighet? Jeg kan ikke svare på dette her, men jeg kan oppfordre til å tenke nøyere over spørsmålet. Min egen tilgang, som jeg utdyper i Agoras temanummer, er å plassere venstrepopulismen i ett demokratisk prosjekt som legger vekt på betingelsene for å kunne ha en offentlig samtale – en samtale som både har bredde (representativitet) og dybde (kvalitet). Disse betingelser handler om materielle og sosioøkonomiske forhold, men de handler også om etiske og politiske normer som forplikter os alle – på tvers av politisk ståsted. 

Publisert i Klassekampen den 22.9 2020