onsdag den 19. december 2018

Demokratiet trenger ex.phil. - åndslivet fortjener det.

Et diktatur kan utdanne gode leger, biokjemikere, og ingeniører, men et fag som ex.phil. kan det umulig ha


Mens Norge diskuterer om ex.phil. skal revideres eller erstattes med noe annet, vurderer man i Danmark å gjeninnføre det. Blant tilhengerne er den danske utdannelses- og undervisningsminister, Søren Pind. Pind argumenterer for at et fremtidig dansk "filosofikum" skal ivareta dannelsesdimensjoner som den kritiske sansen,respekt og medansvar, etikk og det han kaller "det indre kompasset". La meg supplere Pind fra innsiden av norsk ex.phil.   


Den kritiske sansen, det vil si evnen til å forholde seg refleksivt og vurderende til kilder, påstander og tekster, er en forutsetning for å lykkes som selvstendig akademiker. Ex.phil. i dagens Norge oppmuntrer til derfor til aktiv utprøving av egne og andres synspunkter mer enn til pugging og opphoping av fakta. Hva gjør en påstann sann? Hvordan samsvarer premisser og konklusjon et holdbart argument? Hva kjennetegner et rettferdig samfunn? Hva er styrker og svakheter ved konkurrerende moralsystemer? Moderne filosofi er ikke en rekke mer eller mindre holdbare postulater, men en utforskende prosess, der argumenter fremsettes og etterprøves så klart og konsistent som mulig. I denne prosesseen kan vi ta inn over oss de empiriske resultater som enkeltvitenskapene produserer. Samtidig reflekterer vi over hvordan forskjellige vitenskapssyn og teoretiske forutsetninger preger de spørsmål som stilles, og de svar som gis, og hvordan empirisk kunnskap alltid inngår i en politisk og historisk sammenheng. 


Den kritiske sansen er ikke bare viktig for den akademiske dannelse, men også for den demokratiske dannelse, og for hele den demokratiske offentligheten, som demokratiet  vårt er tuftet på. I en tid der "fake news" og konspirasjonsteorier igjen og igjen når toppen av trending videos på Youtube, synes dette viktigere enn noensinnne. Et diktatur kan utdanne gode leger, biokjemikere, og ingeniører, men et fag som ex.phil. kan det umulig ha: Kritiske debatter om makt, sannhet og samfunnsinnretning er farlige for autoritære systemer og deres ideologiske fundament. 


Kritikk er bra, men bør suppleres av respekt og medansvar, herunder villigheten til å lytte til synspunkter vi er uenige i og endre standpunkt når vi åpenlyst har tatt feil. Som påpekt i Morgenbladets leder den 16. februar, så er det i dag god grunn til å være bekymret for hva Facebook og Twitter gjør med vår politiske kultur og vår evne til å debattere saklig med meningsmotstandere. På ex.phil. er respekt, ansvar og demokrati ikke bare på pensum, det er også noe som utøves aktivt i klasserommet. Vi debatterer sensitive tema som religion, og livssyn, abort, aktiv dødshjelp, dødsstraff, og genetisk sortering, og vi gjør det i klassemiljøer preget av kulturell og politisk mangfold. Dermed kultiverer vi den respektfulle dialogen ut fra det grunleggende premisset om å være enige i å være uenige. 


Også etikk er en sentral del av norsk ex.phil. Jeg er enig med UiT-rektor Anne Husebekk i at universitetet bør ta inn over seg nye teknologiske utviklinger og samfunnsutfordringer, samt at dette kan adresseres i form av "genereisk kunnskap" (Khrono, 21.2). Men jeg undrer meg over at Husebekk ikke nevner den etiske refleksjonen som er fullstendig avgjørende i dette øyblikket av historien vår: Hvilke etiske verdier bør styre (og noen gange begrense) utnyttelsen av de enorme muligheter innen "Big Data" og kunstig intelligens? kan teknologiske fremskritt foregår på en rettferdig måte i en stadig mer ulik verden? Når kommer effektivitetshensyn i konflikt med moralske prinsipper slik som informert samtykke og personlig autonomi? Hvis en førerløs bil kjører ned en fotgjenger, hvis skyld er det da, og hvem bør straffes? De som lager bilen, eller de som lager GPS-systemet? 


Hva så med å finne sitt "indre kompass", som den danske utdannelsesminister uttrykker det? Dagens ungdom konfronteres i ekstrem grad med presset fra ytre verdier: identitetspleie i sosiale medier, materiell suksess, karrierreplanlegging og CV-bygging. Samtidig mangler de orienteringskraften som før var gitt - på godt og ondt - med religiøse rammeverk og "de store fortellinger" som var menings- og identitetsskapende. Det er mye som flyter, og det er opp til den enkelte å skape en sammenheng ut av alle trådene. Kanskje det er derfor psykiske helseplager øker blant ungdom, og stadig flere rapporterer stress? Ex.phil. har en unik mulighet for å trekke i motsatt retning ved å dvele ved det "indre" og rettningsgivende: etikk, livssyn, verdier, og kunsten å leve et godt liv. Faget har tross alt en over 2000 år lang tradisjon for å drøfte disse tema.


Det er ikke universitetetsoppgave å være livsveileder, men vi bør likevel ivareta de aspekter ved allmenndannelsen som ikke kan måles i snevre økonomiske termer. Det er kanskje andre fag som er mer effektive på kort sikt. Men hvorfor ikke tenke langsiktet og helhetlig? Demokratiet trenger det, og åndslivet fortjener det.


Innlegget er opprinnelig publisert på Morgenbladets nett-seksjon, den 9.3 2018.


  

lørdag den 27. januar 2018

Lommefilosofi om mænd og MeToo

Min filosof-kollega, Anders Fogh Jensen, har vakt opsigt med sin kritik af MeToo-bevægelsen, og de følger han frygter den vil få, bl.a. i et interview bragt i Berlingske Tidende den 12.1, og et interviewDeadline den 14.1. Men har han ret?

Jensen påstår, at MeToo bygger på manglende indsigt i "mandens" natur som et begærende driftsvæsen, som per definition gerne vil i seng med den unge praktikant på arbejdspladsen. "Hvad troede I egentlig at en mand var?", spørger han retorisk.

Men, hvad tror Jensen egentlig at en kvinde er? Tror han, at kvinder ikke ved, at mænd kan være liderlige, eller at der findes begær på arbejdspladsen? Hvis der er nogen, som ved dette, er det ofrene for sexchikane og seksuelt pres. De behøver ikke en filosof til at forklare det for dem.

I øvrigt er stereotype distinktioner mellem "manden" og kvinden" diskrediterede i moderne filosofi og kønsforskning. I dag ved vi, at køn og seksualdrift udspilles i diverse former i forskellige samfund, epoker, og kontekster. Over hele kloden benyttes normative forestillinger om mandens og kvindens essens til at legitimere forskellige former for tvang, dominans, og ensretning. Det betyder ikke, at der ikke findes biologiske forskelle mellem kønnene. Men det betyder, at seksualiteten præges betydeligt af sprog, holdninger, erfaringer, og værdier. Jensen bidrager med sin retorik til at cementere rigide kønsopfattelser, ikke til at udfordre dem. I værste fald legitimerer den enkelte mænds tingsliggjorte forestillinger om, at det ligger i deres natur at være seksuelt aggressive. 

Hvad så med påstandene om at MeToo fører til "gennemregulering" af samfundet, på alle planer, i alle livets domæner? At flirten og den seksuelle spænding forsvinder? At ingen mænd vil turde kysse en kvinde uden at spørge om lov først? Her mangler der noget empirisk materiale, eller noget mere argumentation. Hvorfor kan man ikke være vild og dionysisk, samtidig som man tager et opgør med chikanering på arbejdspladsen? Det er netop retten og magten til at sige nej, der gør flirten spændende, og legen med grænsen interessant. 

Jensens påstand om at vi må "kunne tage chancer" er enten triviel: Der er ingen, der benægter hans ret til at afprøve en seksuel mulighed, baseret på kropssprog og situationsfornemmelse, så længe han respekterer det nej, som muligvis er resultatet. Eller også er den beskæmmende: prøver han at sige, at muligheden for overgreb også må til tilstede på et eller andet plan? 

Jensen hævder til sidst, at sexchikane og MeToo skal forstås i lyset af det han kalder "projektsamfundet". Lad os for argumentets skyld gå med på analysen af projektsamfundet og dets neoliberale udnyttelsesmekanismer. Er det nødvendigt at forstå projektsamfundet for at forstå stemmerne og erfaringerne bag MeToo? Nej, for chikanering af kvinder findes i alle samfund og epoker, ikke kun i vestlige innovationssamfund. Det kan selvfølgelig være interessant at se på, hvordan seksuel magt udspilles forskelligt i forskellige samfundstyper, men det er ikke det, Jensen vil. Det virker mere som om han vil relativere sexchikane ved simpelthen at snakke om noget andet. I interviewet med Deadline giver han følgende eksempel: Han bliver jo også udnyttet af projektsamfundet, når han ikke får løn for at lade sig interviewe! Problemet er bare, at Jensen ikke har været udsat for en krænkelse i nogen moralsk relevant betydning. Analogien til sexchikane er derfor pinlig.

Jensen har ret i, at MeToo kan misbruges, og have nogen uheldige bivirkninger. Det kan f.eks. anti-racistiske bevægelser også. Uskyldige kan blive anklaget, og miste deres arbejde og anseelse. Det er noget vi må tage seriøst. Men netop derfor er det synd, når den troværdige, kritiske analyse udebliver, og kun lommefilosofien står tilbage. 

tirsdag den 23. maj 2017

Er det noe galt med ulikhet?

Ifølge Oxfams årlige rapport eier de rikeste åtte personer nå like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning tilsammen. World Economic Forum, som i siste uke holdt sitt årlige møte i Davos, peker i sin risikorapport for 2017 på ulikhet som en hovedkilde til politisk uro og ustabilitet. Men er det egentlig noe galt med ulikhet, moralsk sett? De rike har vel tjent sine penger på ærlig vis, skapt tusenvis av arbeidsplasser, betalt enorme summer i skatt, og kanskje drevet med veldedighetsarbeid?

Ifølge filosofen Peter Singer er det noe galt med ulikhet så lenge tusenvis dør av sult hver dag, mens andre har mer enn nok. Singer ber oss vurdere følgende tankeeksperiment: Bob har en bil som gir ham mye glede og innhold i livet. Han elsker å kjøre og vedlikeholde den. Dessuten er bilen den eneste form for pensjonsoppsparing han har. En dag parkerer han bilen for enden av et jernbanespor og går en tur langs skinnene. Plutselig ser han at et løpsk tog uten passasjerer raser mot bilen hans. Han oppdager at han kan trekke i et håndtak og skifte spor før toget rammer bilen, men på det andre sporet skimter han et lite barn som sitter og leker. Bob minner seg selv på at han jo ikke har plassert barnet på togskinnene. Han trekker ikke i håndtaket. Bilen reddes og barnet dør.

Mener du at Bob gjorde noe moralsk galt ved å prioritere et materielt gode fremfor et barns liv? Svaret synes innlysende. Singer påpeker imidlertid at vi – i prinsippet – gjør det samme hver eneste gang vi kjøper et nytt forbruksgode. Vi lar noen dø, akkurat som Bob, hver gang vi kjøper nytt skiutstyr eller pusser opp huset vårt, fremfor å overføre beløpet til humanitære organisasjoner som vi vet redder liv. Vi har den informasjonen vi trenger for å redde liv, men gjør det ikke. Vi slår oss til ro med at vi gir noe, for eksempel via skatten vi betaler. Ifølge Singer finnes det ingen moralsk relevant forskjell på det å drepe noen, og det å la noen dø. Han mener derfor at all inntekt ut det det livsnødvendige bør gis bort, og er selv aktiv i organisasjonen ”effective altruism” for folk som ønsker å donere pengene sine mest mulig effektivt. 

Singer utfordrer vår vanlige moralske selvforståelse, og tvinger oss til å reflektere over de unnskyldninger vi lager for ikke å dele med andre av overskuddet vårt, for eksempel at de som lider er langt borte, at de har en annen hudfarge eller religion, eller at nødhjelp ikke er ’effektivt’. Mange mener likevel at Singers teori er for kravstor og urealistisk. Andre mener han overser sosiale, politiske og kulturelle årsaker til fattigdom, og legger for mye vekt på privatpersoners ansvar fremfor politiske løsninger.

Vi trenger imidlertid ikke overbelaste individet som moralsk aktør for peke på ulikhet som en strukturell urettferdighet i dagens økonomiske og politiske systemer. For eksempel er det slik at man i dag blir rik simpelthen av å være rik. På tross av at verdens rikeste mann, Bill Gates, har gitt enorme summer til veldedighet, har han likevel fordoblet sin formue etter han gikk ut av Microsoft. Det er noe galt med et system der mange sliter i krevende jobber uten å ha råd, mens andre blir rikere og rikere av å være rike. Noen av de rikeste, slik som Gates, ønsker derfor selv å betale mer i skatt. 

Et annet problem er at rikdom i stigende grad er noe man arver eller blir født inn i, ikke et produkt av arbeidsinnsats. 500 personer vil i løpet av de neste 20 år videregi 2,1 billioner dollar til sine arvinger – et beløp som overstiger Indias bruttonasjonalprodukt. Donald Trump arvet 100 millioner dollar fra faren sin. Et hovedpoeng i Thomas Piketty’s nyklassiker – Kapitalen i det 21. Århundre – er at privat formue har mer og mer å si for velstanden vår, lønnsinntekt mindre og mindre. Piketty mener derfor vi bør beskatte formue og arv mer, og inntekt mindre, og han stiller seg uforstående til den norske regjeringens nylige avskaffing av arveskatten.
Hva er galt – moralsk sett – med et system som i høy grad belønner de som allerede har? Med filosofen John Rawls kan vi svare at sosial klasse er moralsk arbitrær: ingen fortjener å bli født med rike foreldre – eller med fattige – og ingen bør derfor i prinsippet straffes eller belønnes for det. Det betyr ikke at alle skal ha det samme, eller at konkurranse og forskjellighet ikke kan være bra. Men forskjeller i inntekt bør være regulert gjennom et system som sikrer sjanselikhet for alle, og som er til fordel for de dårligst stilte. Dermed bør staten kompensere til de som har hatt uflaks, for eksempel i form av å være født inn i en familie med lite sosial eller økonomisk kapital. Stikk imot denne tankegangen vil Trump nå vil gi de superrike enda flere skattelettelser, og oppheve helseforsikringen til millioner av amerikanere.  

Tilhengere av velferdsstaten er normalt sympatiske til prinsippet om omfordeling til de dårligst stilte innen nasjonalstatens grenser. Men hva med den ulikheten som går på tvers av landegrenser og nasjonalitet? Hvis vi anvender Rawls’ prinsipper på det globale området ser vi at de institusjoner som regulerer den globale økonomien verken tilfredsstiller kravet om sjanselikhet, eller kravet om at ulikheter må være til fordel for de dårligst stilte. Thomas Pogge har for eksempel vist hvordan rike land bruker sin forhandlingsmakt til å definere spilleregler for den globale økonomien som bidrar til å fastholde utviklingsland i en spiral av dårlige styreformer og fattigdom. I boka Blood Oil demonstrerer Leif Wenar de tragiske konsekvensene av at vestlige land fortsetter å kjøpe produkter fra diktaturer som stjeler naturresurser fra sine egne borgere. Det er tyvegods vi kjøper. Med andre ord, det er ikke noe galt med ulikhet i seg selv, men det er noe galt med den måten ulikhet produseres, legitimeres, og opprettholdes på i dagens globaliserte økonomi.

Trykket i Vårt Land den 19. Mai 2017

Min sønns bidrag

Mitt første barn, Aksel, er multifunksjonshandikappet. Hans fysiske og kognitive evner ligger vesentlig under det nivået som kjennetegner de flest med Downs: han kan hverken gå, spise, snakke, eller kle på seg en genser. Likevel er han den som er mest avbalansert i vår familie. Han blir sjeldent sur eller utilfreds. Han blir aldrig krenket, skuffet, eller stresset, Han lider hverken av for høyt eller for lavt selvverd. Han bekymrer seg ikke om fortid eller fremtid. Han flirer når jeg kiler ham under foten, eller når han får lov å putte fingrene sine ned i et glass vann. Han elsker musikk, herjing, fysisk nærhet og sosialt samvær, og vi elsker ham enormt.  

Sterke tendenser i vår samtidskultur oppfordrer oss til å realisere vår fulle potensial, utvikle våre evner og talent, forbedre våre prestasjoner, øke vår inntekt og forbruk. Høyere hastighet og økt konkurranse ser imidlertid ikke ut til å øke livskvaliteten vår. Det er velkjent at materiell velstand over et vist nivå ikke korrelerer med lykke. Det er også velkjent at idealer om selvrealisering, fitness, og vellykkethet fremstår som et press for mange, og at ungdommer sliter med psykiske plager sok stress, utbrenthet, angst og depresjon. I dette lyset tror jeg at Aksel har et viktig budskap til oss. Budskapet er at de selv samme evner som utmerker oss og opphøyer vår eksistens, også kan bli en byrde for oss.

Ta for eksempel tenkeevnen. Dette er en evne jeg som profesjonell filosof ikke vil være foruten. Men det er også en evne som gjør at jeg hele tiden sammenligner min publikasjonsliste med listen til min mer effektive kollega. Det er tenkeevnen som gjør at jeg automatisk utkaster nye oppgaver som skal løses før jeg kan være lykkelig i livet mitt, med alle dets feil og mangler. Med sitt urokkelige nærvær, sin ubetingede glede, og sine glitrende øyne leder Aksel meg tilbake inn i mitt livs øyeblikk, akkurat slik det er. Filosofen Søren Kierkegaard snakket engang om ”liljen på marken og fuglen på himmelen” som menneskets læremester. Ikke fordi vi bør eller kan bli som en fugl, men fordi vi har noe å lære av dens ubekymrethet og letthet. Det er i samme ånd at jeg kan kalle Aksel for min læremester. Han har lært meg å sortere noe bort. Noe som skygger for kjærligheten og gleden i livet mitt. Noe som river meg ut av et eksistensielt nærvær, og inn i endeløse spiraler av selvrealisering, mestring, og livsoptimering. Jeg tviler derfor på at et sorteringssamfunn der alle får funksjonsfriske barn vil gjøre oss mer lykkelige samlet sett.

Jeg støtter opp om retten til fritt å diskutere det gode samfunn, og det gode menneskeliv, også når det kommer til handicap og funksjonshemming. Og jeg støtter retten til å sortere bort alvorlige sykdommer og handicap gjennom fosterdiagnostikk og IVF fertilisering. Min kone og jeg har selv benyttet oss av denne retten da vi ønsket flere barn. Vi har ikke gjort det med lett hjerte eller moralsk skråsikkerhet, men vi har likevel gjort det. Samtidig har vi opplevd noe høyst besynderlig i eget liv. Da vi fikk Aksel, brast en masse drømmer og forestillinger om fremtiden og det gode familieliv. Men vi ble også sterke som fjell, og oppfylt av en kjærlighet vi ikke visste var mulig. Både til hverandre, og til den lille gutten som verken ville puste, skrike eller spise.

Det er nu åtte år siden og Aksel fortsetter å spre ømhet og varme rundt seg. Blant familie og venner, og blant barn og voksne på skolen og avlastningsinstitusjonen hans. Vi er taknemlige for å leve i et samfunn som tar godt vare på sine svakeste. Aksel går på en skole der han jevnlig deltar i en normal klassehverdag med funksjonsfriske barn. Det betyr ikke at han skriver norsk still eller spiller klaver, men at han er med i klasserommet og deltar på sine premisser. Klassen har en "Aksel-sang" de synger for ham, og som han responderer på med gjenkjennelse. Blant mange av de funksjonsfriske barn er det populært å bli med Aksel inn på hans base og være hjelper for ham. 


Er Aksel så en byrde eller en gevinst for samfunnet? Det kommer helt an på hvilke verdier vi har, og hva vi er parate til å lære av ham. Det koster selvsagt en del penger å holde Aksel i live, og tilby ham en meningsfull skolehverdag. I den forstand er han en utgift. Spørsmålet er imidlertid hva Aksel gir tilbake til de som er rundt ham, og til det norske samfunnet som stiller opp for ham. Hva har Aksel å tilby? Ettersom han ikke selv kan fortelle om sine fortrinn, må noen andre gjøre det for ham.

Hvis det er en verdi for oss som samfunn at det finnes mange ulike måter å være menneske på, så er Aksel en gevinst. Det betyr ikke at man bevisst skal produsere mennesker som Aksel, men at Aksel tilfører noe til samfunnet i tillegg til å motta noe, akkurat som han har gjort i livet mitt. Han åpner våre sinn og hjerter for spesielle erfaringer av sårbarhet og utsatthet, og han gir oss en heftig leksjon i ren, ubesmittet livsglede. Hvis det er en verdi for oss at våre barn lærer om annerledeshet og spesielle behov, ikke bare i teorien, men i praksis, da er det en gevinst for samfunnet at Aksel går på skole med funksjonsfriske barn og forstyrrer deres undervisning med merkelige lyder og upassende fliring.


Jeg forsøker ikke å skjønnmale Aksels liv, livet med Aksel, eller funksjonshemming og handicap generelt. Det har vært krevende for oss, og er det for mange andre. Noen har smerter og psykiske utfordringer som Aksel ikke har. Samtidig er det besynderlig at vi ville ha fravalgt Aksel, hvis vi hadde hatt muligheten, før vi visste hva det innebar å få en Aksel, samtidig som vi nå betrakter ham som en umistelig gave i livet vårt. Jeg tviler på at denne besynderligheten kan innfanges i en objektiv lykkekalkyle eller en filosofisk teori om det gode liv.


Trykket i Morgenbladet den 19. Mai 2017  

søndag den 16. november 2014

Fremsteg

I sitt svar til meg i Klassekampen den 9.10 2013 fastholder Nyhus og Nyhus at monoteistiske livssyn er overlegne ateistiske livssyn. De har de selv erfart: "Vi mener å ha erfart at gudstro git en lang bedre motivasjon for å søke det gode, sanne og skjønne, enn hva ateismen kan oppvise".  

Hvis det er riktig må vi anta at individer i meget gudsfryktige kulturer, f.eks. den Amerikanske eller den Saudi Arabiske, generelt sett er langt mer motiverte for å søke det gode, det sanne og det skjønne enn individer i mindre gudsfryktige kulturer, for eksempel den norske. Vi må også anta at middelalderens kristne hadde langt bedre begrunnelser til rådighet enn dagens ateister. Dette må stå for forfatternes egen regning.

Forfatterne mener jeg har misforstått deres innlegg og spør hvordan jeg er kommet på den idé at de vil ta ’patent’ på begreper som hellighet, åndelighet og mening i monoteismens navn. Jeg henviser derfor til ett av flere  mulige tekststeder: ”med bortfallet av Gud og troens verden er det så mange ord som mister sitt feste og dør: ånd, sjel hellighet, mening”. For at meningen med denne setning ikke skal miste sitt feste og dø, må den nødvendigvis innebære en påstand om at de som ikke har et ben i Guds og troens verden heller ikke kan holde slike begreper i live. Jeg har ikke et ben i den monoteistiske gudetros verden, men jeg betrakter meg selv som et åndelig vesen, og mitt liv som meningsfullt. Hvis en buddhist hadde skrevet at ”uten Buddha og troen på reinkarnasjon dør begreper som mening, ånd, og hellighet”, ville Nyhus og Nyhus da ikke ha påpekt at slike begrep ikke er reservert buddhister? Det ville jeg.


Det som undrer meg er opptattheten av å fremstille sin egen verdensoppfattelse ikke bare som sann, men som den som skaper de beste mennesker. Jeg tror ikke ateisme i seg selv skaper bedre og mer sannhetssøkende mennesker. Viljen til det sanne og gode avhenger av andre ting, for eksempel om man er i stand til å være nysgjerrig og reflektere kritisk over egne antakelse (det sanne), og om man evner å lytte til og dra omsorg for andre enn seg selv (det moralsk gode). Motsatt Nyhus og Nyhus mener jeg heller ikke at gudstro i seg selv kvalifiserer eller diskvalifiserer til noe som helst. Noen troende er nysgjerrige og omsorgsfulle, andre er fastlåste og selvsentrerte. Akkurat som ateister.            


Nyhus og Nyhus trekker inn Habermas for å bevise historiske forbindelser mellom moderne moralsk egalitarisme og den jødisk-kristne tradisjonen. Jeg er enig i at det fins slike forbindelser. Samtidig er jeg enig med Habermas i at menneskerettighetenes moralske grunnlag i dag må begrunnes  i et sekulært språk ettersom religiøse begrunnelser bygger på kontroversielle, åpenbarte doktriner som vi ikke kan forvente at alle borgere deler. Og i at det faktum at det på et tidspunkt i den vestlige modernitet ble mulig å skille spørsmål om det gode, det sanne og det skjønne fra spørsmål om religiøs tro må ses som et viktig og ubetinget fremsteg. 



lørdag den 5. oktober 2013

Utdatert kristendom


I Klassekampen 28. september kritiserer Kjell A. Nyhus og Ole Jacob Nyhus, forfattere av «Kristen tro – oppdatert», sine medborgere for manglende viten om kristendommen. Fordommer, ignoranse og karikaturer blokkerer for «reell kunnskap om kristen tro», hevder de. Når denne kunnskapen forsvinner, da forsvinner også begreper som «mening», «ånd», og «hellighet» ut av menneskelivet, og vi har ikke lenger noe å si «om det å være menneske».

Det er riktig at ukritisk formidling av det kristne budskapet ikke (lenger) er en prioritet for de fleste journalister, lærere, politikere og så videre i vår del av verden. Men det er ingen grunn til å anta at økt faktuell kunnskap om kristendommen, inklusiv de mørke kapitler av dens forhistorie og dens mindre attraktive nåtidige varianter, vil produsere flere troende kristne. Kanskje tvert imot? Undersøkelser fra USA viser at ateister og agnostikere har større kunnskap om de store verdensreligioner, inkludert
kristendom, enn troende.

Forfatterne synes å mene at hvis deres egen «oppdaterte» kristendom var kjent for folk flest, da ville folk flest også gjenoppdage seg selv troende, og begynne å tale om verden og «det å være menneske» i et spesifikt kristent vokabular. Jeg vil komme med følgende motpåstand: selv etter å ha satt seg grundig inn i forfatternes oppdatering vil langt de fleste ateister og agnostikere fremdeles forstå seg selv som ateister og agnostikere. Spørsmålet blir da om Nyhus og Nyhus fremdeles vil forklare vår gudløshet som et resultat av fordommer, uvitenhet, og «et stygt høl i dannelsen»?

Å slutte fra manglende tro til manglende kunnskap er selvfølgelig fristende. Det er også fristende for meg som ateist å forklare religiøs tro som et resultat av manglende viten og innsikt. Men det er selvfølgelig feil som generell forklaringsmodell. Mange troende er fullt ut i stand til kognitivt å forstå min ateisme, å gjengi mine synspunkter korrekt, å benytte mitt «vokabular». Mange har bedre innsikt i vitenskap og sekulær filosofi enn jeg, uten at det ryster deres tro. Det har jeg respekt for. Jeg øver meg derfor på ikke å forklare det faktum at det finnes oppegående mennesker som er uenige med meg om tilværelsens store spørsmål slik vi mennesker har for vane: ved å hevde at de er uvitende og mangler «danning», at de er ofre for ideologi, falsk bevissthet og overfladiske trends.

Det mest problematiske med Nyhus og Nyhus’ innlegg er imidlertid ikke den uheldige kobling mellom kunnskap og tro, men den radikale påstanden om at det kristne vokabularet har patent på begreper som «mening», «ånd» og «hellighet». Forfatterne benekter eksplisitt at slike begreper har noe å gjøre utenfor en kristen – eller i hvert fall monoteistisk – kontekst. Gudløse livssyn er «fattige» og «krymper verden».

Etter min mening innebærer denne holdning ikke bare en fornærmelse mot andre troende (har ikke buddhister eller hinduister begreper om «det hellige» og det «åndelige»?), men også mot ikke troende. Mange ateister og agnostikere opplever livet med familie og venner, jobb og kollegaer, erfaringer i naturen, kunst og kultur, politikk og sosialt engasjement – for å gi noen eksempler – som svært berikende og meningsfullt. Nyhus og Nyhus er nødt til å forklare vår opplevelse av mening og livsfylde på én av to måter: enten ved å hevde vi i virkeligheten tror på gud selv om vi benekter det, eller ved å hevde at våre liv i virkeligheten ikke er meningsfulle. Begge forklaringer er arrogante.

Forfatterne klager over at kristendommen har mistet relevans for folk flest, men det er nettopp slike domsavsigelser som fremmedgjør og distanserer. I hvert fall i vår del av verden. I vesteuropeiske land er folk flest utmerket klar over at gudløse liv kan være meningsfulle og rike.

Trykket i Klassekampen den 5. oktober 2013

Se også "Pavens syn på ateister"

fredag den 14. juni 2013

Ideologikritikk eller ideologisk kritikk?

Vi er enige med Ole Jacob Madsen i at ideologikritikk er nødvendig, også av mindfulness som «diskurs» i samtidskulturen. Men ideologikritikken må bli dialektisk. Som den fremstår nå, er den kategorisk, og står dermed i fare for selv å bli ideologisk.

Med dialektisk tenkning mener vi, inspirert av modernitetskritikkens store tenker, G.F.W Hegel, en forståelsesform som begriper fenomener – mennesker, handlinger, relasjoner, teorier – som komplekse, motsetningsfylte og prosessuelle. Det som tilsynelatende ser ut som uforenelig – frihet og nødvendighet, det indre og det ytre, det individuelle og det felles – kan ifølge Hegel bare begripes som momenter av overgripende helheter, der det ene konstituerer det andre.
Kategorisk tenkning, derimot, fastholder rigide motsetninger og tenker i enten-eller(noe Hegel kaller «abstrakt tenkning»). Abstrakt tenkning blir fort ideologisk fordi den generaliserer og tilslører nyanser i de synspunkter og de mennesker den kritiserer. Madsens innlegg på NRK Ytring 6. mai, «Mindless mindfulness», oppstiller en klar motsetning mellom det å se «innover», for eksempel via meditasjon, og det å drive med «utadvendt» samfunnskritikk.
De som er opptatt av det første antas ikke å være opptatt av det andre. Slike mennesker fremstilles som selvsentrerte personer i hvite joggebukser som har gitt opp ethvert håp om politisk og sosial forandring.
Denne konstruksjon umuliggjør mer dialektiske analyser, for eksempel i stil med ny-hegelianeren Charles Taylor, som har påpekt at introspektive praksiser som meditasjon ofte er individuelle i formen (metoden), men ikke i innholdet (de mål og verdier som tilstrebes). Den umuliggjør også en egentlig forståelse av hvorfor mindfulness oppleves som meningsfullt og etisk forpliktende av mange mennesker.
I sitt svar til oss i Morgenbladet påpeker Madsen at han ikke er kritisk til mindfulness som sådan, bare til «ideologien». Som Madsen er vi kritiske til mange måter mindfulness kan bli ideologisert på, for eksempel av arbeidsplasser som vil ansvarliggjøre arbeidstakere for stressfremkallende arbeidsforhold. Mindfulness-basert psykologi må ha kritisk blikk for de større sosiale, kulturelle og politiske betingelser denne «psykologien» formes av, og også er med på å forme.
Men Madsen er for kategorisk. Når forfatterne av en undersøkelse vi henviser til skriver at enkeltindividet ikke kan endre makro-økonomiske strukturer, betyr det selvsagt ikke at individet ikke kan gjøre mye, eller at kollektiv handling og politisk endring er umulig.
Når en skole tilbyr mindfulness et par timer i uken, betyr det selvsagt ikke at mindfulness ses som «løsningen» på alle samfunnets problemer og utfordringer. Slike motsetninger gjør ideologikritikken kategorisk, og i verste fall ideologisk.
Madsen avslutter sitt innlegg med å spørre om mindfulness er et «universalmiddel» som fører til «opplysning» eller om det er en «blindgate». I en dialektisk tenkemåte er slike spørsmål en blindgate. Dialektikeren er like skeptisk til den ene påstanden som til den andre, og nøyes ikke med å kritisere den ene veien. I tillegg avviser ikke dialektikeren empirisk forskning som suspekt, men tar det inn som en av flere måter å tilnærme seg komplekse fenomener på.

Skrevet med psykolog Ida Solhaug. 

Trykket i Morgenbladet den 31. Mai 2013. 

Se vårt innlegg i Morgenbladet om samme tema: Innsikt for bedre utsyn  

Se også Per Einar Binder og Bergljot Gjelsvik: Unyansert om mindfulness, individ og samfunn