Det er noe anti-trumpsk over Sandra Borchs avgang (norsk)

Bare innrøm det: det er noe litt deilig med disse plagiatsakene, ikke sant? Jeg mener, plutselig står vi faktisk sammen om noe: høyre- og venstrevridd, pro-israelsk og pro-palestinsk, kjøtteter og vegetar, nord og sør. 

Det vi står sammen om er en berettiget harme over medlemmer av den politiske eliten som har gjort noe åpenlyst galt. I noen få splittsekunder føles det som om vi ikke er så polarisert lenger, som om vi likevel ikke lever i uforenlige moralske universer og informasjonsbobler.

Vi begynner å drømme om en verden der vi i det minste kan bli enige om hvordan man skriver eller ikke skriver en masteroppgave ved ett av universitetene våre. 

Slike glimt av felles moral kan virke samlende i et demokrati, men det er ikke sikkert at historien ender lykkelig. Et overdrevet fokus på elitens feil og moralske laster kan paradoksalt nok føre til mer polarisering og større avstand mellom eliten og «vanlige folk». For å unngå dette trenger vi saklige og balanserte medier, politikere som tar ansvar for egne feiltrinn, og andre politikere som holder seg for gode til å blåse det hele ut av proposisjoner.  

Forestill deg at det var Donald Trump som hadde blitt ferska.

Altså, at man hadde oppdaget tilfeller av plagiat i BA-graden hans i økonomi fra Universitetet i Pennsylvania. Jeg tviler på at dette hadde blitt en big deal. Det er utenkelig at det ville fått politiske konsekvenser for Trump, uansett om han var president eller presidentkandidat.

Trump har selv uttalt at han kunne stått midt på 5th Avenue i New York og skutt en person uten å miste oppslutning, og det har han sikkert rett i. 

Slik er det heldigvis ikke i Norge. Her er akademisk fuskeri en big deal når man er statsråd, og tilliten mellom politikere og kjernevelgere er ikke ubrytelig. Alt handler ikke om å skylde på politiske motstandere. Det er et demokratisk sunnhetstegn.

I dette lys var noe anti-trumpsk over Sandra Borchs avgang. Ingen bortforklaringer, personangrep og konspirasjonsteorier, bare oppriktig beklagelse og avgang. Trump er dømt og anklaget for ting som er langt verre enn plagiering, men har aldri innrømmet noe som helst eller tatt ansvar. Jo mer han anklages for, jo mer skryter han av seg selv.

Når politikere ikke følger de lover og regler de fastsetter for resten av befolkningen, fører det forståelig nok til mistillit mot «systemet» og den politiske eliten. Dette kan igjen utnyttes av populistiske aktører som lever av å spille på befolkningens misnøye.

I statsvitenskap og politisk filosofi defineres populisme vanligvis som en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som deler samfunnet opp i to moralske kategorier: det «rene folket» og «den korrupte eliten». 

Når populismen trives, polariseres den politiske kulturen og saklig uenighet forvandles til en kamp mellom «de gode» og «de onde», venner og fiender.

Trump er skoleeksemplet på en populist i denne betydningen. 

Trump er lur når han sier at systemet er «rigget», for det er det jo på mange måter, bare at han selv er en av dem som skummer fløten. Han er også flink til å fremstille seg selv som et uskyldig offer for elitens heksejakt. De fleste norske politikere kan ikke - eller vil heldigvis ikke - spille dette spillet.

Aksjeskandaler, pendlerboligsaker og plagiatsaker kan gi populister det beviset de trenger for å fremstille eliten som korrupt, og iscenesette seg selv som de eneste troverdige representanter for vanlige folk.

Enn så lenge er vi forskånet for opportunister av Trumps format i Norge, men hvem vet når tendenser fra USA og Europa innhenter oss her? 

For å unngå dette, er det avgjørende at våre folkevalgte holder seg til de etiske og juridiske normer, som vi andre forventes å følge. Og at de tar ansvar når de begår feil og gjør noe kritikkverdig. Kjerkols benektelser og bagatelliseringer av åpenbar plagiat i masteroppgaven hennes, er ikke et eksempel til etterfølgelse.

Paradokset er likevel at et overdrevet fokus på politikernes feil og moralske laster kan føre til enda større avstand mellom eliten og folket. 

Dersom det bare er de feilfrie og moralsk rene som kan drive med politikk, da er politikk ikke lenger for «vanlige folk». Vanlige folk begår som kjent feil og gjør noen ganger ting de ikke burde gjøre.

Det er synd om unge talenter ikke tør gå inn i politikken fordi de engang kopierte 16 setninger i en ellers selvstendig masteroppgave, av frykt for å bli avslørt som fusker og hengt ut i offentligheten. 

Jeg kan ikke understreke nok hvor mye jeg tar avstand fra plagiering og fusk i akademia.

Som eksaminator og veileder slår jeg ned på dette, om jeg oppdager det. Samtidig frykter jeg at det er noe som går i feil retning: politikk begynner å bli en sport for dydsmønstre og flinkiser på den ene siden, og trumpister som ikke bryr seg og benekter alt, på den andre. 

Gjestekommentar i Nordlys den 29.1 2024