søndag den 16. november 2014

Fremsteg

I sitt svar til meg i Klassekampen den 9.10 2013 fastholder Nyhus og Nyhus at monoteistiske livssyn er overlegne ateistiske livssyn. De har de selv erfart: "Vi mener å ha erfart at gudstro git en lang bedre motivasjon for å søke det gode, sanne og skjønne, enn hva ateismen kan oppvise".  

Hvis det er riktig må vi anta at individer i meget gudsfryktige kulturer, f.eks. den Amerikanske eller den Saudi Arabiske, generelt sett er langt mer motiverte for å søke det gode, det sanne og det skjønne enn individer i mindre gudsfryktige kulturer, for eksempel den norske. Vi må også anta at middelalderens kristne hadde langt bedre begrunnelser til rådighet enn dagens ateister. Dette må stå for forfatternes egen regning.

Forfatterne mener jeg har misforstått deres innlegg og spør hvordan jeg er kommet på den idé at de vil ta ’patent’ på begreper som hellighet, åndelighet og mening i monoteismens navn. Jeg henviser derfor til ett av flere  mulige tekststeder: ”med bortfallet av Gud og troens verden er det så mange ord som mister sitt feste og dør: ånd, sjel hellighet, mening”. For at meningen med denne setning ikke skal miste sitt feste og dø, må den nødvendigvis innebære en påstand om at de som ikke har et ben i Guds og troens verden heller ikke kan holde slike begreper i live. Jeg har ikke et ben i den monoteistiske gudetros verden, men jeg betrakter meg selv som et åndelig vesen, og mitt liv som meningsfullt. Hvis en buddhist hadde skrevet at ”uten Buddha og troen på reinkarnasjon dør begreper som mening, ånd, og hellighet”, ville Nyhus og Nyhus da ikke ha påpekt at slike begrep ikke er reservert buddhister? Det ville jeg.


Det som undrer meg er opptattheten av å fremstille sin egen verdensoppfattelse ikke bare som sann, men som den som skaper de beste mennesker. Jeg tror ikke ateisme i seg selv skaper bedre og mer sannhetssøkende mennesker. Viljen til det sanne og gode avhenger av andre ting, for eksempel om man er i stand til å være nysgjerrig og reflektere kritisk over egne antakelse (det sanne), og om man evner å lytte til og dra omsorg for andre enn seg selv (det moralsk gode). Motsatt Nyhus og Nyhus mener jeg heller ikke at gudstro i seg selv kvalifiserer eller diskvalifiserer til noe som helst. Noen troende er nysgjerrige og omsorgsfulle, andre er fastlåste og selvsentrerte. Akkurat som ateister.            


Nyhus og Nyhus trekker inn Habermas for å bevise historiske forbindelser mellom moderne moralsk egalitarisme og den jødisk-kristne tradisjonen. Jeg er enig i at det fins slike forbindelser. Samtidig er jeg enig med Habermas i at menneskerettighetenes moralske grunnlag i dag må begrunnes  i et sekulært språk ettersom religiøse begrunnelser bygger på kontroversielle, åpenbarte doktriner som vi ikke kan forvente at alle borgere deler. Og i at det faktum at det på et tidspunkt i den vestlige modernitet ble mulig å skille spørsmål om det gode, det sanne og det skjønne fra spørsmål om religiøs tro må ses som et viktig og ubetinget fremsteg.