Er det noe galt med ulikhet?

Oxfam rapporterer at de rikeste åtte personer eier like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning tilsammen. World Economic Forum, som i siste uke holdt sitt årlige møte i Davos, peker i sin risikorapport for 2017 på ulikhet som en hovedkilde til politisk uro og ustabilitet. Men er det egentlig noe galt med ulikhet, moralsk sett? De rike har vel tjent sine penger på ærlig vis, skapt tusenvis av arbeidsplasser, betalt enorme summer i skatt, og kanskje drevet med veldedighetsarbeid? 

 

Ifølge filosofen Peter Singer er det noe galt med ulikhet så lenge tusenvis dør av sult hver dag, mens andre har mer enn nok. Singer ber oss vurdere følgende tankeeksperiment: Bob har en bil som gir ham mye glede og innhold i livet. Han elsker å kjøre og vedlikeholde den. Dessuten er bilen den eneste form for pensjonsoppsparing han har. En dag parkerer han bilen for enden av et jernbanespor og går en tur langs skinnene. Plutselig ser han at et løpsk tog uten passasjerer raser mot bilen hans. Han oppdager at han kan trekke i et håndtak og skifte spor før toget rammer bilen, men på det andre sporet skimter han et lite barn som sitter og leker. Bob minner seg selv på at han jo ikke har plassert barnet på togskinnene. Han trekker ikke i håndtaket. Bilen reddes og barnet dør.

 

Mener du at Bob gjorde noe moralsk galt ved å prioritere et materielt gode fremfor et barns liv? Svaret synes innlysende. Singer påpeker imidlertid at vi – i prinsippet – gjør det samme hver eneste gang vi kjøper et nytt forbruksgode. Vi lar noen dø, akkurat som Bob, hver gang vi kjøper nytt skiutstyr eller pusser opp huset vårt, fremfor å overføre beløpet til humanitære organisasjoner som vi vet redder liv. Vi har den informasjonen vi trenger for å redde liv, men gjør det ikke. Vi slår oss til ro med at vi gir noe, for eksempel via skatten vi betaler. Ifølge Singer finnes det ingen moralsk relevant forskjell på det å drepe noen, og det å la noen dø. Han mener derfor at all inntekt ut det det livsnødvendige bør gis bort, og er selv aktiv i organisasjonen ”effective altruism” for folk som ønsker å donere pengene sine mest mulig effektivt. 

 

Singer utfordrer vår vanlige moralske selvforståelse, og tvinger oss til å reflektere over de unnskyldninger vi lager for ikke å dele med andre av overskuddet vårt, for eksempel at de som lider er langt borte, at de har en annen hudfarge eller religion, eller at nødhjelp ikke er ’effektivt’. Mange mener likevel at Singers teori er for kravstor og urealistisk. Andre mener han overser sosiale, politiske og kulturelle årsaker til fattigdom, og legger for mye vekt på privatpersoners ansvar fremfor politiske løsninger.

 

Vi trenger imidlertid ikke overbelaste individet som moralsk aktør for peke på ulikhet som en strukturell urettferdighet i dagens økonomiske og politiske systemer. For eksempel er det slik at man i dag blir rik simpelthen av å være rik. På tross av at verdens rikeste mann, Bill Gates, har gitt enorme summer til veldedighet, har han likevel fordoblet sin formue etter han gikk ut av Microsoft. Det er noe galt med et system der mange sliter i krevende jobber uten å ha råd, mens andre blir rikere og rikere av å være rike. Noen av de rikeste, slik som Gates, ønsker derfor selv å betale mer i skatt. 

 

Et annet problem er at rikdom i stigende grad er noe man arver eller blir født inn i, ikke et produkt av arbeidsinnsats. 500 personer vil i løpet av de neste 20 år videregi 2,1 billioner dollar til sine arvinger – et beløp som overstiger Indias bruttonasjonalprodukt. Donald Trump arvet 100 millioner dollar fra faren sin. Et hovedpoeng i Thomas Piketty’s nyklassiker – Kapitalen i det 21. Århundre – er at privat formue har mer og mer å si for velstanden vår, lønnsinntekt mindre og mindre. Piketty mener derfor vi bør beskatte formue og arv mer, og inntekt mindre, og han stiller seg uforstående til den norske regjeringens nylige avskaffing av arveskatten.

Se også: "Our broken economy, in one simple chart"

 

Hva er galt – moralsk sett – med et system som i høy grad belønner de som allerede har? Med filosofen John Rawls kan vi svare at sosial klasse er moralsk arbitrær: ingen fortjener å bli født med rike foreldre – eller med fattige – og ingen bør derfor i prinsippet straffes eller belønnes for det. Det betyr ikke at alle skal ha det samme, eller at konkurranse og forskjellighet ikke kan være bra. Men forskjeller i inntekt bør være regulert gjennom et system som sikrer sjanselikhet for alle, og som er til fordel for de dårligst stilte. Dermed bør staten kompensere til de som har hatt uflaks, for eksempel i form av å være født inn i en familie med lite sosial eller økonomisk kapital. Stikk imot denne tankegangen vil Trump nå vil gi de superrike enda flere skattelettelser, og oppheve helseforsikringen til millioner av amerikanere.  

Tilhengere av velferdsstaten er normalt sympatiske til prinsippet om omfordeling til de dårligst stilte innen nasjonalstatens grenser. Men hva med den ulikheten som går på tvers av landegrenser og nasjonalitet? Hvis vi anvender Rawls’ prinsipper på det globale området ser vi at de institusjoner som regulerer den globale økonomien verken tilfredsstiller kravet om sjanselikhet, eller kravet om at ulikheter må være til fordel for de dårligst stilte. Thomas Pogge har for eksempel vist hvordan rike land bruker sin forhandlingsmakt til å definere spilleregler for den globale økonomien som bidrar til å fastholde utviklingsland i en spiral av dårlige styreformer og fattigdom. I boka Blood Oil demonstrerer Leif Wenar de tragiske konsekvensene av at vestlige land fortsetter å kjøpe produkter fra diktaturer som stjeler naturresurser fra sine egne borgere. Det er tyvegods vi kjøper. Med andre ord, det er ikke noe galt med ulikhet i seg selv, men det er noe galt med den måten ulikhet produseres, legitimeres, og opprettholdes på i dagens globaliserte økonomi.

Publisert i Vårt Land den 19. Mai 2017