Hjernen er ikke alene

Erik Vinje gir i Klassekampen (15.12) utrykk for det synspunkt at 22.7 var et resultat av A.B. Breviks hjerneprosesser, og at de som ser Breiviks handlinger i lyset av hans holdninger er ”venstreorienterte konspirasjonsteoretikere”.

Ifølge Vinje er det bevist at menneskets handlinger styres av hjerneprosesser som er underlagt naturens lover av årsak og virkning. Ideen om fri vilje er en illusjon, og det er også våre hverdagslige antakelser om ansvar og skyld. Rettssystemet skal da heller ikke ta hensyn til slike fordommer, det skal ene og alene beskytte samfunnet mot uhensiktsmessige handlinger gjennom straff og forvaring.

 Et lignende synspunkt ble i sin tid fremsatt av den logiske positivisten Moritz Schlick (1882 – 1936). Ifølge Schlick er det en skandale at noen tar fri vilje alvorlig som filosofisk problem, og det er utrykk for en logisk brist å tro at man ”ufri” hvis man er styrt av naturlover: også planeter er styrt av naturlover, men hvem vil si at en planet er ufri når den beveger sig i de baner den nødvendigvis må bevege seg i? For både Schlick og Vinje er ideen om fri vilje uhensiktsmessig i rettssystemet og i vitenskapen.

           

Det Vinje og Schlick mangler blikk for er at det er kvalitativ forskjell på planeters bevegelser og menneskers handlinger. Mennesker kan faktisk handle mer eller mindre fritt: hvis jeg i en tilstand av sjalusi slår min kjæreste handler jeg mindre fritt enn når jeg tar meg sammen til å kjøpe de blomster jeg egentlig mener hun fortjener. Ettersom planeter hverken har ønsker, verdier eller synspunkter kan de heller ikke handle mer eller mindre i samsvar med disse, dvs. mer eller mindre fritt. Hvis Breviks handlinger kunne årsaksforklares og forutsis som en planets bevegelser ville det være meningsløst å vurdere hans skyld og straff i forhold til spørsmålet om hvor fritt han handlet. Men handlinger er ikke planetbaner, og det gir derfor god mening å spørre hvorvidt Brevik var for syk til for eksempel å foreta bevisste valg i samsvar med sine (islamofobiske) oppfattelser og verdier.

           

Vitenskapsfilosofen Karl Popper (1902 – 1994) var en av de som undret seg over trangen til å utskifte troen på at ”gud styrer alt” med troen på at ”naturlovene styrer alt”. Popper hadde et strengt syn på skillet mellom vitenskap og ”pseudovitenskap”, men han mente ikke at naturvitenskap er uforenelig med antakelsen om fri vilje. Psykiatere og psykologer mener heller ikke nødvendigvis at (selv syke) mennesker ikke kan foreta bevisste valg mellom gitte muligheter.

            

Vinje skriver: ”Under hjernekirurgi har pasienter fått elektriske impulser inn i senteret i hjernen som styrer sinne… noe som umiddelbart og uten noen annen grunn utløser et raserianfall… Andre følelser som sult, kjærlighet, jaktlyst, sjalusi og så videre er styrt ut fra samme virkemåte”. Dette er et høyst uvitenskapelig resonnement. At en person i noen tilfelle har reagert med sinne uten eksplisitt grunn er ikke i nærheten av å bevise at alle personens handlinger – for ikke å tale om alle personers handlinger - fungerer på samme måte (for eksempel de handlinger vi utfører når vi ikke akkurat blir operert i hjernen).

            

En skalpell i hjernen kan fremkalle sinne, men det kan også en tekst som advarer mot den muslimske fiende i blant oss. I det siste tilfellet er den sinte personen i stand til å begrunne sinnet sitt, en begrunnelse som kan være mer eller mindre gjennomtenkt, svare mer eller mindre til fakta, og som kan fastholdes over tid. I det første tilfellet har den sinte personen – filosofisk talt - ingen grunn til å bli sint selv om sinnet har årsak. Det gir derfor ikke mening å diskutere sinnets berettigelse i det første tilfellet, men i det siste: bare en begrunnet vrede kan være godt eller dårlig begrunnet.

            

Naturvitenskapen er god til å forklare årsaker. Men menneskelige handlinger har ikke bare årsaker, de har også grunner, dvs. at de utspiller seg i en kontekst av moralske, epistemiske, kulturelle, og politiske forståelseshorisonter som gir oss grunn til å handle på bestemte måter men ikke på andre. Disse grunner er bare tilgjengelige for de hermeneutiske tilnærminger som står sterkt i human- og samfunnsvitenskap. Vi kan ikke forstå hva som er på spill i den arabiske vår uansett hvor mange mellomøstlige muslimers hjernebølger vi måler. Og vi kan ikke forstå 22.7 uten å forstå det hatet Brevik var motivert av. Selv hvis Breviks handlinger var schizofrene var de ikke upåvirket av den ideologi som trives i islamofobiske og antifeministiske miljøer.

            

Human- og samfunnsvitenskap utforsker en fortolket verden, og fortolkninger kan man ikke se i et mikroskop. Det er da også de færreste psykologer og psykiatere som vil være enige med Vinje i at vi kan se bort fra den kontekst av fortolkninger, økonomiske forhold, økologiske betingelser osv. som den menneskelige hjerne alltid interagerer med. En hjerne uten kontekst er vitenskapelig uinteressant.

            

Når noe tyder på at en psykiatrisk diagnose med stor samfunnsmessig relevans har klart å bortabstrahere hjernens kontekst, da er det ikke bare legitimt, men nødvendig å problematisere dette offentlig. Husby og Sørheim begrunner blant annet diagnosen med at Breivik har oppfunnet sine egne ord, såkalte ”neologismer”, så som ”nasjonaldarwinist” og “suicidalmarxist”. Det at disse ord med et tastetrykk kan finnes på Google og benyttes i de subkulturer Breivik var del av, viser en alvorlig mangel på innblikk i det ideologiske univers han befinner seg i.

            

For å sikre seg mot slike tabber burde psykiaterne ha rådført seg med samfunns- og humanvitenskapere, for eksempel eksperter på Europeisk islamofobi og nett-ekstremisme. Hvis det viser seg at neologisme-tabben er et utrykk for rapportens generelle nivå sier jeg meg enig med Bjørn Vasness i at vi trenger en ny ”hjernevask”. Men denne gang bør det være den karikerte naturvitenskap som blir vasket og minnet om sine blinde flekker. Det er like flaut å være en hjerneforsker som ikke vet når hun skal ringe en religionsvitenskaper som omvendt.

(Teksten er publisert som kronikk i Klassekampen d. 22.12 2011)  

Islamofobi i Tromsø

I går kveld holdt Alexa Døving (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) et utmerket foredrag om avisen Nordlys' serie om "Islam i Tromsø" i 2010.

Døving påpekte at ettersom denne serien het "Islam i Tromsø" burde avisen ha tatt inn fler perspektiver fra muslimer som faktisk bor og lever livet sitt i Tromsø. Istedet fokuserte avisen stort sett på terrorisme og fundamentalisme alle mulige andre steder i verden.

Dette svarer etter min mening til å lage en artikkelserie om "Kristendom i Norge" som fokuserer på kristen-fundamentalister i USA eller kristne terrorister i Nordirland, og jeg er derfor enig med Døving.

Nordlys hadde ifølge Døving større fokus på forestillingen om "den globale muslim", som vi alle kjenner, enn på de lokale muslimer, vi netopp ikke kjenner.

Etterpå ga Døving intervju til avisen iTromsø. I dag kl. 1800 er det - ut over mitt eget innlegg - BARE islamofobiske innlegg på iTromsø's nettutgave.

Med "islamofobi" mener jeg irasjonell angst basert på (1) falske eller radikalt overdrevne negative antakelser om Islam og muslimer (2) essentialisering og reifisering (Islam har en monolitisk og uforanderlig essens og alle muslimer er lik); (3) konspirasjonstenkning (a la den såkaldte Eurabia-litteratur).

For eksempel:

"De må gjerne krige så mye de vil borte i Langtvekkistan, det angår oss ikke. Å dra den religiøse svinmakten hit er å dra det for langt. Dette må folk få uttale seg om"

"Hvorfor skal vi igjen underkaste oss en ny reglions fasisme?"

"islam går ut på å skaffe seg verdensherredømme, med alle midler... De skal straffe med å hugge av hender. Om noen er vantro skal man ikke ha noe med vedkommende å gjøre. De spiser ikke med venstre hånd da de tørker seg i baken med den etter dobesøk. Koranen er ugyldig på andre språk enn arabisk. Dessuten er koranen en kopi av vår Bibel, hvor muhammed har lagt til og trukket fra etter forgodtbefinnende. Her er et sitat fra koran, almaidah 5,33: "Deres lønn som bekjemper Gud og Hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis".

"Utbredelsen av Islam ved våpen er en religiøs plikt som tilfaller muslimer generelt. Jihad må utføres helt til hele verden er underlagt Islam talt synes jeg dette er noe som må bekjempes"

Alle sitater er fra dagens net-utgave av iTromsø

Å komme med koran-sitater sier naturligvis ingenting om hvordan alle muslimer er, eller hvor farlig "Islam" er. Sier sitater fra bibelen noe om hvordan alle kristne er? Ifølge Paulus er kvinnen underordnet mannen og må bære slør. Koranen forstås og fortolkes på forskjellige måter av forskjellige muslimer. Noen utgaver av Islam er intolerante, patriarkalske, homofobiske, osv. Andre er det ikke.

De som ikke mener islamofobi finns, mener gjerne at islamofobi-kritikere prøver å begrense ytringsfriheten og undertrykke Islam-kritikk. Det gjør for eksempel den islamofobe blogger og forfatter Bruce Bawer i hans innlegg om norsk ytringsfrihet etter 22.7:

"Serious critics of Islam, such as Robert Spencer, Daniel Pipes, Ayaan Hirsi Ali, Bat Ye'or, and the late Oriana Fallaci -- and myself -- were slammed day after day in the Norwegian media by left-wing multiculturalists eager to associate our views with Breivik's crimes. We were not spreaders of truth, they argued, but sowers of hate -- namely, that ugly and irrational hatred for Muslims and their religion known as Islamophobia. It was not Islam that represented a menace to Europe; it was our writings. One after another of these multiculturalists insisted stridently that, in order to prevent future Breiviks, limitations on freedom of speech must be imposed on the critics of Islam who, they insisted, had created Breivik"

Døvings foredrag handlet ikke om at man ikke kan kritisere Islam, eller undersøke bestemte muslimers aktiviteter kritisk. Hun mente for eksempel at det var helt legitimt av Nordlys å undersøke hvordan den nye moskeen som var planlagt i 2010 (men ikke er det lenger) skulle finansieres, og hva den tilbudte Saudi Arabiske pengegaven ville medføre, f.eks. i form av eventuelle krav til moskeens Imamer.

Det hun ønsket var en mer nyansert fremstilling av Islam i offentlige medier. Også i Tromsø. Begrenser det noen sin ytringsfrihet?

Habermas, amputert

(Publisert som kronikk i Klassekampen d. 19.4 2011)

Teologi-stipendiat Eskil Skjeldal har lest hva Jürgen Habermas skriver om religion og samfunn, men mener at Habermas bare delvis har rett og derfor må “revideres”. Den nødvendige revisjon foretar Skjeldal på en side i Klassekampen d. 17. mars under overskriften “Habermas, revidert”.

Etter en hurtig presentasjon av Habermas, der Skjeldal har enkelte positive ting å si, avviser Skjeldal kjernen i Habermas’ teori, ideen om en offentlig og felles fornuftsbruk: det finns ingen offentlig rasjonalitet, og ideen om en slik rasjonalitet er uttrykk for en “monistisk tankegang” og “ønsket om en enhetskultur” som krenker det kulturelle mangfold.

Det første som undrer meg er at Skjeldal deltar i noe som han samtidig hevder ikke eksisterer. For Habermas er “offentlig rasjonalitet” ikke noe mer mystisk end det at samfunnsborgerne deltar i en offentlig diskusjon og utveksler forståelige og kritiserbare argumenter, akkurat som Skjeldal selv. Hva mener Skjeldal egentlig når han hevder at offentlig rasjonalitet ikke finns? Hva tror han Habermas mener? Offentlig rasjonalitet ”finns” selvfølgelig ikke på samme måte som rutebiler og fjellvegger, den finns bare i den grad samfunnsborgerne møter uenigheter med argumenter og ”perspektivovertakelse” i stedet for å insistere udialogisk på sin egen sannhet.

Når det påstås at Habermas er en representant for den ”vrangforestilling” at tro ikke bør prege synspunkter og avgjørelser knyttet til politikk er det direkte feil. Habermas tar det for gitt at religiøse borgere – som alle andre - vil forsøke å påvirke det samfunn de er en del av, og at deres politiske synspunkter er preget av religiøs tro. Det er heller ikke uten videre riktig at troende borgere, ifølge Habermas, ”må oversette sine religiøst begrunnede synspunkter til sekulære og offentlig tilgjengelige argumenter”. Habermas anbefaler oversettelse av flere grunner, bl.a. for å skape forståelse på tvers av religion og kultur, og fordi han mener religiøse grupper ellers avskjærer seg fra politisk innflytelse. Men, på side 133-134 i det verk Skjeldal anfører, Zwischen Naturalismus und Religion (2005), gjør Habermas det helt klart at religiøst ”enspråklige” borgere må få lov til å ytre seg i sitt religiøse vokabular, og ikke har noen direkte moralsk eller politisk plikt til å oversette. Ifølge Skjeldals lesning av Habermas, derimot, er religiøse borgere ”tvunget” til å oversette.

Der hvor religiøs tro må oversettes til sekulære og kritiserbare argumenter, ifølge Habermas, er i den formelle offentlighet, dvs. ministerier, retssaler, offentlige institusjoner osv.: her skal det skrevne og talte språket kunne forstås og diskuteres av alle borgere og i den betydning være sekulært. Skillet mellom formell og uformell offentlighet, som er helt sentralt for den sene Habermas forståelse av religion og politikk, tas ikke opp av Skjeldal.

Jeg forstår heller ikke hva det betyr at Habermas har innført begrepet om oversettelse ”engang for alle”. Det er mulig at teologiens begreper står urokkelig fast når de først er etablert, men det gjør ikke filosofiens. Det er imidlertid klart, at Habermas lenge har skrevet om å oversette religion, og ikke først innført dette begrep 2005, som Skjeldal hevder. Det er også vanskelig å vite hva Skjeldal mener når han skriver at oversettelser retter seg mot ”forholdet mellom en religiøs og en sekulær begrunnelse av etikken”. Etikk, for Habermas, er refleksjoner over hva som gjør livet verdifullt og godt å leve for individer og grupper. Moral, derimot, handler om normer som er rettferdige i den forstand at de forplikter alle. Religion skiller han både fra etikk og moral da den baserer seg på indiskutable sannheter basert på åpenbaring.

Skjeldal repeterer en kritikk som post-modernister lenge har rettet mot Habermas, nemlig at han med sitt fornuftsbegrep ignorerer pluralisme og mangfold. Men hvorfor skulle ideen om offentlig fornuftsbruk (som Skjeldal selv praktiserer) og oversettelse (som Skjeldal selv tilslutter seg) utgjøre et anslag mot kulturell mangfoldighet? Det får vi ikke å vite. Ifølge Habermas forholder det seg omvendt: desto mer offentlig debatt, desto mer pluralisme. Vi kan jo ta for oss land der offentlig rasjonalitetsbruk er umulig eller farlig, for eksempel Iran, og spørre hvordan det står til med det kulturelle mangfold? Hvis Skjeldal ikke liker at vi kaller den offentlige rasjonaliteten for ”sekulær”, foreslår jeg at vi kaller den ”nøytral”, ettersom poenget er at den består av grunner og argumenter som alle ideelt sett kan dele og diskutere (argumenter basert på hellige skrifter kan for eksempel ikke deles av alle). Det er på ingen måte gitt at ideen om en slik rasjonalitet krenker det kulturelle mangfold. Et av mange eksempler er den såkalte ”Karikaturkrise” i 2005/2006, der danske og norske Muslimer i stor stil anvendte sekulære/nøytrale grunner, og meget sjeldent spesifikt Islamske grunner, når de kritiserte Jyllands-Postens profetkarikaturer. Ifølge Skjeldals logikk må disse Muslimer ha blitt assimilert inn i en bestemt kultur. Men hvilken? Det ”fellesskap” Habermas snakker om er ikke kulturelt, men politisk, noe han senest har slått fast i kronikken ”Leadership and Leitkultur” i New York Times (2010), som er tilgjengelig på nett.

Habermas har svart flere ganger, og flere måter, på anklagen om kulturell homogenitet, og etter min mening med særdeles gode argument. For å få til en mer saklig kritikk kunne Skjeldal med fordel ha lest litt mer Habermas, og stolt litt mindre på sin egen magefølelse. Skal jeg velge mellom Habermas` dialogiske tilgang til moral og politikk og Skjedals rent privatistiske modell (”Alt vi kan forholde oss til er den enkelte borger og hennes egen private (…) begrunnelse for moral og politikk”) er jeg klar tilhenger av den første.