Ifølge
Vinje er det bevist at menneskets handlinger styres av hjerneprosesser som er
underlagt naturens lover av årsak og virkning. Ideen om fri vilje er en
illusjon, og det er også våre hverdagslige antakelser om ansvar og skyld.
Rettssystemet skal da heller ikke ta hensyn til slike fordommer, det skal ene
og alene beskytte samfunnet mot uhensiktsmessige handlinger gjennom straff og
forvaring.
Et
lignende synspunkt ble i sin tid fremsatt av den logiske positivisten Moritz
Schlick (1882 – 1936). Ifølge Schlick er det en skandale at noen tar fri vilje alvorlig
som filosofisk problem, og det er utrykk for en logisk brist å tro at man ”ufri”
hvis man er styrt av naturlover: også planeter er styrt av naturlover, men hvem
vil si at en planet er ufri når den
beveger sig i de baner den nødvendigvis må bevege seg i? For både Schlick og
Vinje er ideen om fri vilje uhensiktsmessig i rettssystemet og i vitenskapen.
Det
Vinje og Schlick mangler blikk for er at det er kvalitativ forskjell på planeters bevegelser og menneskers
handlinger. Mennesker kan faktisk
handle mer eller mindre fritt: hvis jeg i en tilstand av sjalusi slår min
kjæreste handler jeg mindre fritt enn
når jeg tar meg sammen til å kjøpe de blomster jeg egentlig mener hun
fortjener. Ettersom planeter hverken har ønsker, verdier eller synspunkter kan de heller
ikke handle mer eller mindre i samsvar med disse, dvs. mer eller mindre fritt.
Hvis Breviks handlinger kunne årsaksforklares og forutsis som en planets
bevegelser ville det være meningsløst å vurdere hans skyld og straff i forhold
til spørsmålet om hvor fritt han
handlet. Men handlinger er ikke planetbaner, og det gir derfor god mening å
spørre hvorvidt Brevik var for syk til for eksempel å foreta bevisste valg i
samsvar med sine (islamofobiske) oppfattelser og verdier.
Vitenskapsfilosofen Karl Popper (1902 – 1994) var en av de som undret seg over trangen til å
utskifte troen på at ”gud styrer alt” med troen på at ”naturlovene styrer alt”.
Popper hadde et strengt syn på skillet mellom vitenskap og ”pseudovitenskap”,
men han mente ikke at naturvitenskap er uforenelig med antakelsen om fri vilje.
Psykiatere og psykologer mener heller ikke nødvendigvis at (selv syke)
mennesker ikke kan foreta bevisste valg mellom gitte muligheter.
Vinje
skriver: ”Under hjernekirurgi har pasienter fått elektriske impulser inn i
senteret i hjernen som styrer sinne… noe som umiddelbart og uten noen annen
grunn utløser et raserianfall… Andre følelser som sult, kjærlighet, jaktlyst,
sjalusi og så videre er styrt ut fra samme virkemåte”. Dette er et høyst
uvitenskapelig resonnement. At en person i noen
tilfelle har reagert med sinne uten eksplisitt grunn er ikke i nærheten av
å bevise at alle personens handlinger
– for ikke å tale om alle personers
handlinger - fungerer på samme måte (for eksempel de handlinger vi utfører når
vi ikke akkurat blir operert i hjernen).
En
skalpell i hjernen kan fremkalle sinne, men det kan også en tekst som advarer
mot den muslimske fiende i blant oss. I det siste tilfellet er den sinte personen
i stand til å begrunne sinnet sitt, en
begrunnelse som kan være mer eller mindre gjennomtenkt, svare mer eller mindre
til fakta, og som kan fastholdes over tid. I det første tilfellet har den sinte
personen – filosofisk talt - ingen grunn
til å bli sint selv om sinnet har årsak. Det
gir derfor ikke mening å diskutere sinnets berettigelse i det første tilfellet,
men i det siste: bare en begrunnet vrede
kan være godt eller dårlig begrunnet.
Naturvitenskapen
er god til å forklare årsaker. Men menneskelige handlinger har ikke bare
årsaker, de har også grunner, dvs. at de utspiller seg i en kontekst av
moralske, epistemiske, kulturelle, og politiske forståelseshorisonter som gir
oss grunn til å handle på bestemte måter men ikke på andre. Disse grunner er bare
tilgjengelige for de hermeneutiske tilnærminger som står sterkt i human- og
samfunnsvitenskap. Vi kan ikke forstå hva som er på spill i den arabiske vår
uansett hvor mange mellomøstlige muslimers hjernebølger vi måler. Og vi kan ikke
forstå 22.7 uten å forstå det hatet Brevik var motivert av. Selv hvis Breviks
handlinger var schizofrene var de ikke upåvirket av den ideologi som trives i
islamofobiske og antifeministiske miljøer.
Human-
og samfunnsvitenskap utforsker en fortolket
verden, og fortolkninger kan man ikke se i et mikroskop. Det er da også de færreste
psykologer og psykiatere som vil være enige med Vinje i at vi kan se bort fra
den kontekst av fortolkninger, økonomiske forhold, økologiske betingelser osv.
som den menneskelige hjerne alltid interagerer med. En hjerne uten kontekst er
vitenskapelig uinteressant.
Når
noe tyder på at en psykiatrisk diagnose med stor samfunnsmessig relevans har
klart å bortabstrahere hjernens kontekst, da er det ikke bare legitimt, men
nødvendig å problematisere dette offentlig. Husby og Sørheim begrunner blant annet diagnosen
med at Breivik har oppfunnet sine egne ord, såkalte ”neologismer”, så som ”nasjonaldarwinist”
og “suicidalmarxist”. Det at disse ord med et tastetrykk kan finnes på Google og benyttes i de subkulturer Breivik var del av, viser en alvorlig mangel på innblikk i det ideologiske univers han befinner
seg i.
For
å sikre seg mot slike tabber burde psykiaterne ha rådført seg med samfunns- og
humanvitenskapere, for eksempel eksperter på Europeisk islamofobi og
nett-ekstremisme. Hvis det viser seg at neologisme-tabben er et utrykk for
rapportens generelle nivå sier jeg meg enig med Bjørn Vasness i at vi trenger
en ny ”hjernevask”. Men denne gang bør det være den karikerte naturvitenskap
som blir vasket og minnet om sine blinde flekker. Det er like flaut å være en hjerneforsker som
ikke vet når hun skal ringe en religionsvitenskaper som omvendt.
(Teksten er publisert som kronikk i Klassekampen d. 22.12 2011)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar