Om man følger den offentlige debatten er det lett å få inntrykk av at «kansellering» av kjente personer eller deres ytringer er et nytt demokratisk problem som preger vår samtid. Det kan også virke som om dette problemet alene skyldes den «woke» venstresiden, altså politisk overkorrekte antirasister, feminister og transaktivister. Og så er det lett å bli overbevist om at kansellering alltid utgjør en trussel mot ytringsfrihet og demokrati. Men intet av dette stemmer.
Store Norske Leksikon definerer kanselleringskultur som «en strategi som går ut på å ekskludere noe eller noen som ansees som umoralsk eller forkastelig, for eksempel rasistisk eller antisemittisk. Den eller det som blir kansellert, blir dermed utelukket fra sosiale eller økonomiske sammenhenger og posisjoner».
Om vi legger denne definisjonen til grunn er det ingenting som tilsier at kansellering nødvendigvis utgjør en trussel mot ytringsfriheten. Om et universitet nekter å gi en religiøs taler med kvinnefiendtlige eller homofobiske holdninger en plattform på campus kan vedkommende fremdeles ytre seg andre plasser, innen lovens rammer. Noen av de som blir kansellert har store medieplattformer og tusenvis av følgere.
Eller ta boikott, som også kan være en kanselleringsstrategi. Selv har jeg nettopp boikottet den amerikanske filosofen, Sam Harris, fordi jeg er svært skuffet over hans ensidige analyser av det som skjer i Gaza. I praksis betyr det at jeg har oppsagt abonnementet mitt på den populære meditasjons-appen hans, Waking up. Harris tar etter mitt syn hverken det palestinske folkets lidelser eller uretten Israel begår seriøst. Med dette har jeg brukt en demokratisk rettighet som du og jeg har. Vi trenger heldigvis ikke lytte til alt, eller kjøpe alle produkter. Jeg har ikke kneblet noens ytringsfrihet, men utøvd forbrukermakt.
En annen misforståelse er at kanselleringskultur er et fenomen som bare trives på den radikale venstresiden. Dersom man leser Danby Chois Kanseller meg hvis du kan (2023), får man dette inntrykket. Det er et merkelig syn alt ettersom høyreorientert ideologi har vært og fremdeles er en pådriver for diverse begrensninger i ytringsfriheten. Historisk sett kan vi nevne McCarthyismen som sto for grov, systematisk forfølgelse av venstreorienterte personer med antatt kommunistiske sympatier på 40- og 50-tallet i USA.Mer aktuelt bør vi bekymre oss for den lange rekke av urovekkende kanselleringer av pro-palestinske og Israel-kritiske holdninger siden Hamas’ terrorangrep den 7.10 siste år. Her snakker vi om alt fra oppsigelser av folk som har delt et Tweet (eller X, som det heter nå), eller skrevet under på protestbrev mot Israels krigføring, til forbud mot å bære palestina-skjerf til demonstrasjoner, avlysning av professorater og tilbaketrekking av kunststøtte eller prisoverrekkelser.
For nylig kansellerte Universitetet i Köln et gjesteprofessorat som var avtalt med den kjente filosofen Nancy Fraser. Begrunnelsen var at Fraser sammen med hundrevis av kolleger hadde underskrevet brevet «Philosophy for Palestine» som i sterke vendinger fordømmer Israels massive bombardementer i Gaza og oppfordrer til boikott av israelske produkt. Fraser er selv jødisk.
Slike kanselleringer kommer ikke fra den «woke» venstresiden.
I sin lesverdige bok Woke: kulturkrig, kansellering og identitetspolitikk (2023), demonstrerer Lisa Esohel Knudsen et viktig poeng: de som roper høyt om farene med kanselleringskultur erofte inkonsistente i sitt forsvar av ytringsfriheten. Det vil si at de egentlig ønsker å forsvare retten til å ytre bestemte ting (f.eks. om muslimer), men gjerne kan gå inn for kansellering av andre ytringer (f.eks. om Israel), eller i hvert fal ikke hisser seg opp over kansellering av ytringer de er uenig i.
Konklusjonen min er likevel ikke at «woke» kanselleringskultur ikke finnes.
Misforstått identitetspolitikk og antirasistisk indignasjon fører noen ganger til merkverdige påstander om rasisme, islamofobi eller transfobi der den åpenbart ikke finnes. Det så vi f.eks. da gallapremieren på den norske barnefilmen Helt super ble avlyst på filmfestivalen i Berlin i 2023 etter grunnløse anklager om ««stereotypiske fremstillinger av fargede mennesker».
Slike saker gjør antirasismen en bjørnetjeneste fordi de fjerner fokus fra den ekte rasismen som finnes, også i Norge, og fortjener vår oppmerksomhet.
La oss likevel kvitte oss med den utdaterte forestillingen om at kanselleringskultur = woke = venstresiden. Kanselleringskultur kommer fra alle sider av det politiske spektrum, og må analyseres sak for sak. Spørsmålet er derfor ikke om kanselleringskultur er «bra» eller «dårlig». Noen kritikker av Israel er antisemittistiske og noen krikker av islam er islamofobiske. Kanskje de fortjener å bli kansellert?
Det interessante spørsmålet er heller når ytringer bør beskyttes, og når vi med god grunn kan tillate oss å ekskludere dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar