Vil erstatte lærere i Danmark med kunstig intelligens

Platon, den antikke filosofen, beskrev i sin berømte “hulelignelse” en gruppe mennesker som holdes fanget i en underjordisk hule hele livet. De er fastspent og alt de ser er skygger som kastes på en vegg. Bak fangene går voktere rundt med fysiske etterligninger av ekte ting, altså kunstige trer, hus, dyr osv., og bak dem er det et bål, som forårsaker skyggene.

Er det rart om fangene tror at skyggespillet er det egentlige livet deres? At alt de snakker om er hvordan skyggene forandrer seg, og hva det betyr? Nei. De har ikke noe annet å snakke om. De forstår ikke at de lever i en illusjon. Deres eneste håp er å møte en Sokrates: en lærer som stiller de riktige spørsmål og får dem til å tenke dypere over det de oppfatter.

Hulelignelsen skal si noe om menneskets grunnvilkår. På tross av våre høyt utviklede mentale evner er vi også intellektuelt late og lar oss lett villede. Vi liker å tro at det som fremstår virkelig, faktisk er virkelig. Og ikke minst: det er alltid noen som vil at vi skal oppfatte verden på en bestemt måte.

De som manipulerte Platons fanger hadde bål og kunstige figurer til rådighet. De som manipulerer oss og våre barn i dag har verdens mest avanserte og avhengighetsskapende digitale teknologier, herunder kunstig intelligens (KI). Kan vi derfor bli enige om at læreryrket er et av de viktigste samfunnsyrker som finnes? At barn og ungdom mer enn noensinne trenger hjelp til å tenke kritisk og finne mening i den kaotiske strømmen av informasjon?

Tilsynelatende ikke. I siste uke kunne man nemlig lese i danske medier at Dansk Arbeidsgiverforening (DA) har fått det internasjonale konsulentfirmaet Boston Consulting Group til å vurdere hvor mange lærere som kan spares vekk gjennom bruk av KI i skolen. Firmaet kom frem til at hver fjerde lærer vil kunne unnværes, dersom KI benyttes til forberedelse av undervisning, evaluering av oppgaver og interaktiv undervisning, herunder virtuell veiledning gjennom KI-assistenter. Millionene som spares kan ifølge DA brukes til å «løse andre arbeidsoppgaver i samfunnet».

Dette forslaget er så elendig at jeg får lyst til å regne ut hvor mange arbeidsgivere som kan spares vekk gjennom bruk av kunstig intelligens. Pengene kan vi bruke til å ansette flere pedagoger og lærere.

For det første er KI-assistenter som ChatGPT upålitelige og produserer hele tiden feilinformasjon. En tidligere artikkel fra nevnte Boston Consulting Group påpeker ironisk nok følgende om generativ KI (dvs. KI som kan skape originalt innhold slik tekst, bilder eller video): «Generativ KI utviser en velkjent tendens til å produsere feilinformasjon. Likevel kan mennesker være motvillige til å stille spørsmål ved det som KI produserer, spesielt ettersom teknologien blir mer sofistikert». (How will AI change the way we learn, 2024).

Man spør seg: Hvordan skal den enkelte lærer hjelpe barn og ungdom med å gjennomskue feilinformasjon dersom hver elev har sin egen KI-assistent som spytter ut overveldende mengder av tilsynelatende troverdig informasjon i et rasende tempo, samtidig som vi kutter bort en fjerdedel av lærerstanden? Det henger ikke på greip.

For det andre kan en lærer en rekke ting som ingen KI kan, for eksempel fantasere, tenke nytt og forestille seg en radikalt annerledes verden – sammen med elevene. Generativ kunstig intelligens gjetter seg alltid frem til svaret (eller spørsmålet) ut fra allerede eksisterende informasjon, typisk basert på det den finner på internett. Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes

påpeker derfor at økt bruk av KI vil bety «mer av det samme, men de nye grenseoverskridende løsningene vil vi høyst sannsynlig gå glipp av» («KI vil hemme innovasjonen», Klassekampen 3.10).

En levende lærer med naturlig intelligens kan motivere og utfordre gjennom bruk av humor eller ironi. Hen kan ta avgjørelser basert på skjønn og vurdere hva elevene trenger ut fra intuisjon, kroppsspråk, stemninger i klasserommet eller kjennskap til den enkeltes situasjon.

Hemmeligheten bak den sokratiske dialogmetoden var ifølge Platon evnen til å forstå hvor den lærende befinner seg erkjennelsesmessig og møtte henne der. Du kan godt få ChatGPT til å stille deg sokratiske spørsmål, men den har ingen ide om akkurat hvilket spørsmål du trenger for å utvikle deg.

Ikke minst kan en lærer bruke sin egen person og hele registret av menneskelige emosjoner i møtet med elever. Vi husker vel alle en lærer som fikk oss til å føle oss stolte over en prestasjon eller flaue over noe dårlig vi hadde gjort? Som utgjorde et eksempel til etterfølgelse gjennom sin person? Det er ingen garanti for at det ikke er nettopp denne lærer som byttes ut med en robot dersom DA får sin vilje.

Jeg er på ingen måte motstander av å effektivisere arbeidsoppgaver for lærerne gjennom god bruk av KI. Men la oss sørge for at den frigjorte tiden skaper mer kontakt mellom lærer og elev, ikke mindre. Ellers frykter jeg at dette er første steg på veien tilbake inn i Platons hule.

Publisert i Nordnorskdebatt den 10.10 2024 

Skal roboter erstatte vores lærere? Dansk arbejdsgiverforening må have spist søm

Platon, den antikke filosof, beskrev i sin berømte “hulelignelse” en gruppe mennesker, der holdes fanget i en underjordisk hule hele livet. De er fastspændt, og alt de ser, er skygger, der kastes på en væg. Bag fangerne går vogtere rundt med fysiske efterligninger af ægte ting, altså kunstige træer, huse, dyr osv., og bag dem er der et bål, som forårsager skyggerne.

Er det underligt, at fangerne tror, at skyggespillet er det egentlige liv for dem? At alt de taler om, er hvordan skyggerne forandrer sig, og hvad det betyder? Nej. De har ikke noget andet at tale om. De forstår ikke, at de lever i en illusion. Deres eneste håb er at møde en Sokrates: en lærer, der stiller de rigtige spørgsmål og får dem til at tænke dybere over det, de opfatter.

Hulelignelsen skal sige noget om menneskets grundvilkår. På trods af vores højt udviklede mentale evner er vi også intellektuelt dovne og lader os let villede. Vi vil gerne tro, at det, der fremstår som virkeligt, faktisk er virkeligt. Og ikke mindst: der er altid nogen, der vil have os til at opfatte verden på en bestemt måde.

De, der manipulerede Platons fanger, havde bål og kunstige figurer til rådighed. De, der manipulerer os og vores børn i dag, har verdens mest avancerede og afhængighedsskabende digitale teknologier, herunder kunstig intelligens (KI).

Kan vi derfor blive enige om, at lærerprofessionen er et af de vigtigste samfundsfunktioner, der findes? At børn og unge mere end nogensinde har brug for hjælp til at tænke kritisk og finde mening i den kaotiske strøm af information? Tilsyneladende ikke.

I sidste uge kunne man nemlig læse i danske medier, at Dansk Arbejdsgiverforening (DA) har fået det internationale konsulentfirma Boston Consulting Group til at vurdere, hvor mange lærere der kan spares væk gennem brug af KI i skolen. Firmaet kom frem til, at op mod hver fjerde lærer kan undværes, hvis KI benyttes til forberedelse af undervisning, evaluering af opgaver og interaktiv undervisning, herunder virtuel vejledning gennem KI-assistenter. Millionerne, der spares, kan ifølge DA bruges til at “løse andre arbejdsopgaver i samfundet”.

Dette forslag er så elendigt, at jeg får lyst til at regne ud, hvor mange arbejdsgivere der kan spares væk gennem brug af kunstig intelligens. Pengene kan vi bruge til at ansætte flere pædagoger og lærere.

For det første er KI-assistenter som ChatGPT upålidelige og producerer hele tiden fejlinformation. En tidligere artikel fra nævnte Boston Consulting Group påpeger, at “KI udviser en velkendt tendens til at producere fejlinformation. Alligevel kan mennesker være modvillige til at stille spørgsmål ved det, som KI producerer, især efterhånden som teknologien bliver mere sofistikeret” (How will AI change the way we learn, 2024).

Man spørger sig selv: Hvordan skal den enkelte lærer hjælpe børn og unge med at gennemskue fejlinformation, hvis hver elev har sin egen KI-assistent, som producerer tilsyneladende troværdige tekster, billeder og videoer i et rasende tempo, samtidig med at vi skærer en fjerdedel af lærerstanden væk? Det giver ikke mening.

For det andet kan en lærer en række ting, som ingen KI kan, for eksempel fantasere, tænke nyt og forestille sig en radikalt anderledes verden – sammen med eleverne. Generativ kunstig intelligens gætter sig altid frem til svaret (eller spørgsmålet) ud fra allerede eksisterende information, typisk baseret på det, den finder på internettet. I et interview om sin nyeste bog, KI: den menneskelige faktor, påpeger den norske videnskabsjournalist Bjørn Vassnes derfor, at øget brug af KI vil betyde “mere af det samme, men de nye grænseoverskridende løsninger vil vi højst sandsynligt gå glip af” (“KI vil hemme innovationen”, Klassekampen 3.10).

En levende lærer med naturlig intelligens kan motivere og udfordre gennem brug af humor eller ironi. Vedkommende kan tage beslutninger baseret på skøn og vurdere, hvad eleverne har brug for ud fra intuition, kropssprog, stemninger i klasseværelset eller kendskab til den enkeltes situation.

Hemmeligheden bag den sokratiske metode var ifølge Platon evnen til at forstå, hvor den lærende befinder sig erkendelsesmæssigt, og møde vedkommende der. Du kan godt få ChatGPT til at stille dig sokratiske spørgsmål, men den har ingen idé om, hvilket spørgsmål lige netop du har brug for at udvikle dig.

Ikke mindst kan en lærer bruge sin egen person og hele registret af menneskelige følelser i mødet med elever. Vi husker vel alle en lærer, der fik os til at føle os stolte over en præstation eller flove over noget dårligt, vi havde gjort? Én, som var et eksempel til efterfølgelse gennem sin person og væremåde? Der er ingen garanti for, at det netop er denne lærer, der bliver byttet ud med en robot, hvis DA får sin vilje.

Jeg er på ingen måde modstander af at effektivisere arbejdsopgaverne for lærerne gennem god brug af KI. Men lad os sørge for, at den frigjorte tid skaber mere kontakt mellem lærer og elev, ikke mindre. Ellers frygter jeg, at dette er første skridt på vejen tilbage ind i Platons hule.

Publiceret i Politiken den 10.10 2024 

Hykleri, dobbeltmotral og "respekt for religion"

Filosofen Slavoj Žižek avviser at konservative kristne hadde en sak når de kritiserte et innslag med skeive personer og elementer av dragshow under OL-åpningen for å parodiere «Den siste nattverd» (Klassekampen 10. august). Det var nemlig slett ikke Jesus og hans disipler som var inspirasjonskilden, men maleriet «Den guddommelige fest» som fremstiller gresk-romerske guder som holder fest på Olympen.

Men hva om det faktisk hadde vært «Den siste nattverd» som var tema? Hadde vært noe galt med det? Kan man forstå at katolske biskoper og mektige personer som Donald Trump og Elon Musk ble krenket dersom de faktisk tror de så en woke Jesus med sine skeive disipler? Kanskje, men debatten er preget av hykleri og dobbeltmoral.

Ta Trump og hans evangelisk-kristne støtter. Trump virker som en religiøs analfabet og intet tyder på at han har lest Bibelen eller praktiserer en personlig tro. Likevel spiller han på kristendommen i sin kulturkamp mot venstresiden, woke, og innvandring. Det er det man kaller hykleri.

Trump er dessuten dømt for voldtekt og ulovlig utbetaling av hysjpenger til en pornostjerne han angivelig hadde sex med mens han var gift og hadde barn. Han selger sin egen versjon av Bibelen for å betale av på bøter og advokatregninger, lyver i stor stil, er opptatt av å få hevn over sine fiender, og snakker stygt og nedverdigende om folk han ikke liker. Bilder med Trump som Jesus er vanlige på hans velgermøter. Det samme er hatter med teksten «God, Guns and Trump».

Er ikke dette en hån mot kristne verdier som nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse? Hvordan kan man vende det døve øret mot Trumps løgner om alt fra valgsvindel til størrelsen på hans velgermøter, men kreve respekt for kristendommen når det er noe man ikke liker? Det lukter av identitetspolitikk og dobbeltmoral.

I den europeiske debatten ble det pekt på dobbeltmoral: OL-arrangørene ville aldri ha utsatt Islam for en lignende behandling, hørte vi, men kristendommen utsetter vi gjerne for provokasjon. Det er noe i dette. Jeg prøvde nylig å få ChatGPT til å fortelle en vits om Mohammed, den muslimske profeten, noe den nektet fordi det er et «følsomt tema». Den ville derimot gjerne fortelle vitser om Jesus og Buddha. Det sier noe om hvem vi tør fornærme og hvem ikke.

Anklagen om dobbeltmoral kan imidlertid også snus den andre veien. Ta for eksempel sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, som hadde følgende kommentar på X (tidligere Twitter) til det han oppfattet som satire over «Den siste nattverd»: «noe sånt ville selvfølgelig aldri ha skjedd med islams profet. Og hvorfor ikke? Noen forslag?». Når det er muslimer som er fornærmet over noe, framfører Selbekk et dedikert forsvar for ytringsfriheten, så hvorfor ikke gjøre det samme i denne saken?

Jeg tipper at mange av dem som nå kritiserte OL-komiteen for religiøs ufølsomhet ikke er parate til å vise den samme følsomheten neste gang muslimer føler seg såret over en karikaturtegning eller en koranbrenning.

Vi må finne en balanse mellom religionskritikk og provokasjon på den ene siden og respektfull omgang med religion på den andre. Den balansen er kontroversiell og jeg har ingen enkle løsninger. Gitt tendensen til hykleri og dobbeltmoral på alle sider i denne debatten får jeg likevel lyst til å sitere Jesus selv: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til»?

Publisert i Klassekampen den. 14.8 2024