Ta for eksempel begrepet “utilbørlig” som ingen bruker lenger. Utilbørlig betyr “upassende” eller “i strid med god moral”, men begrepet er både vagt, moralistisk og relativistisk. Det som er utilbørlig for den ene, er politisk kunst eller religiøs satire for den andre.
Eller ta timingen. Forslaget er fremsatt som en reaksjon på press fra islamske land der anklager om blasfemi (gudsbespottelse) og apostasi (frafall fra religion) kan utløse alt fra bot og fengsling til piskeslag og dødsstraff, samt konkrete trusler fra terrorgruppen Al-Qaida. Dette gir inntrykk av at friheten vår er til forhandling, noe som kan oppmuntre aktører som jobber for et globalt blasfemiforbud, slik som OIC (Organisasjonen for Islamsk Samarbeid). Det gir også inntrykk av at vold lønner seg.
Eller ta selve innholdet. Vi forbyr vanligvis ikke ytringer alene fordi de er “utilbørlige”, så hvorfor skulle vi gjøre et unntak når det gjelder religion? Hvorfor kan man gjøre hva man vil med Darwins On the Origin of Species men ikke med Bibelen, Toraen eller Koranen?
Noen mener ganske visst at bokbrenninger slett ikke er ytringer og derfor ikke fortjener beskyttelse som sådan, for eksempel den kjente danske forfatter Carsten Jensen (Aftenposten den 8. August). Men Jensen beskriver samtidig bokbrenninger som “oppfordringer til vold”. Nå er jeg ikke enig i at bokbrenninger alltid oppfordrer vold, men oppfordringer til vold er selvsagt ytringer.
Offentlige koranbrenninger er også ytringer. Hvis det ikke var det, ville ingen bry seg. Brenningene vi snakker om krenker fordi de er ytringer: de er ment – og blir oppfattet som – kritikk, forhånelse eller nedgjørelse av Koranens budskap, og i noen tilfeller som et angrep på, eller en provokasjon av, muslimer.
Spørsmålet er derfor ikke om en gitt (offentlig) koranbrenning er en ytring, men hvilken type ytring det er. Er den f.eks. er hatefull mot muslimer på en måte som gjør den ulovlig ifølge den norske straffelovens paragraf §185, den såkalte “rasismeparagrafen”, som bl.a. forbyr offentlige ytringer som fremmer hat mot mennesker på grunn av deres tro og livssyn? Det kan man argumentere for når brenningen utføres av grupper som norske SIAN eller individer som danske Rasmus Paludan i en diskursiv kontekst av nedgjørende og truende retorikk om muslimer. Dette har ganske visst ikke vært gjeldende rettspraksis frem til nå, men hvorfor egentlig ikke? SIAN-leder Lars Thorsen er rasismedømt for uttalelser om at Muslimer er en “trussel mot rikets sikkerhet” som bør “deporteres eller interneres på livstid”. Han møter opp i militæruniform og militærlignende jeep og skremmer muslimske familier på vei til moskeen mens han skriker ut påstander om at muslimer er “voldsaper” og “morderzombier”. Det alvorligste terrorangrep i nyere norsk historie var inspirert av lignende retorikk.
De voldelige motreaksjoner fra antirasistiske og muslimske demonstranter som kaster sten mot politiet er ulovlige - og dessuten kontraproduktive fordi de gir SIAN akkurat det de vil ha. Men det endrer ikke noe moralsk eller juridisk ved spørsmålet om den rette forståelsen av SIANS koranbrenninger. Det er ikke uvanlig rettspraksis å fortolke ytringer i lyset av den konteksten de fremsettes i. Det er derfor ikke urimelig å fortolke SIANS koranbrenninger som hatefulle gitt den dehumaniserende retorikken de sprer om muslimer generelt. Å tolke dem som “religionskritikk” virker naivt.
Dersom vi i stedet for å innføre nye (eller gjeninnføre gamle) blasfemilover hadde brukt rasismeparagrafene våre mer proaktivt kunne vi satt en stopper for Paludans og SIANs koranbrenninger uten å måtte arrestere folk som den danske (iransk fødte) kunstner Firooze Bazrafkan som i august rev en koran til parmesanlignende strimler med et rivjern, iført t-skjorte med påskriften WOMEN, LIFE, FREEDOM. Handlingen, forklarte hun etterfølgende, var ikke rettet mod muslimer eller islam som sådan, men mot religiøse diktaturer som bruker koranen til å legitimere undertrykking og umyndiggjøring kvinner rundt omkring i verden. Dette stuntet var kanskje “utilbørlig”, men det var ikke hatefullt.
Forslaget om mer aktiv bruk av rasismeparagrafen byr selvsagt på utfordringer da det ikke alltid er enkelt å skille mellom hatefulle og ikke-hatefulle ytringer. Men pragmatikeren i meg liker det likevel. Vi kunne spart samfunnet for millionutgifter til politibeskyttelse hvert år uten å gi islamister det de ønsker seg: et prinsipielt forbud mot blasfemi og “utilbørlige” ytringer om religion. Samtidig hadde vi signalisert til våre muslimske medborgere at loven er til for at de kan føle sig likeverdige, trygge og inkluderte, ikke for å avverge et terrorangrep eller selge ost til Saudi-Arabia.
