Rambøll forsvarer Mouffes syn om at venstresiden skal snakke om ”folket” som om det er politisk homogent. Hun ser ikke noe problem med dette ettersom det bare er ”retorikk” og ikke en ”empirisk beskrivelse”. Men problematiske påstander blir ikke mindre problematiske av å bli definert som retorikk. Når politiske tenkere som Seyla Benhabib, Jean Cohen, Eric Fassin,Steven Lukes og Jan-Werner Müller er kritiske til Mouffes populismeteori er det ikke fordi de synes synd på oligarker som blir ekskludert retorisk fra ”folket”. Det er fordi de er bekymret for hva en overforenklet motstilling mellom ”folket” og ”makthaverne” gjør med den politiske kulturen vår. Cohen hevder at Mouffes teori innebærer en anti-demokratisk risiko fordi den personaliserer politiske konflikter og oppmuntrer til en form for identitetspolitikk der karismatiske ledere antas å utgjøre selve folkeviljen. Lukes mener teorien bidrar til en post-faktuell tidsånd fordi den simplifiserer og forvrenger en kompleks sosial virkelighet.
Én ting er at alle politikere tidvis snakker som om de vet hva ”folket” mener, noe annet er å opphøye slik snakk til selve kjernen i det venstrepopulistiske prosjektet. For mye folkesnakk tilslører den diversiteten og uenigheten som finnes i ethvert samfunn. Hva vil skje med den demokratiske samtalen dersom slikk snakk blir dominerende i det politiske livet, i massemedier og sosiale medier? Det er selvfølgelig vanskelig å svare på, men selv hører jeg blant dem som frykter mer fremmedgjøring og usunn polarisering. For nylig meldte jeg meg ut av en venstreorientert Facebook-gruppe fordi retorikken om Trump-supportere ble for hatefull og stupid. Når man først har definert den politiske kampen som en kamp mellom det undertrykte folket og dets undertrykkere kan det bli vanskelig å se politiske motstandere som noe annet enn eksistensielle fiender – en utvikling verken Mouffe, Rambøll eller jeg ønsker seg.
Publisert i Klassekampen den 21.10 2020.
