I Klassekampen 28. september kritiserer Kjell
A. Nyhus og Ole Jacob Nyhus, forfattere av «Kristen tro – oppdatert»,
sine medborgere for manglende viten om kristendommen. Fordommer,
ignoranse og karikaturer blokkerer for «reell kunnskap om kristen tro»,
hevder de. Når denne kunnskapen forsvinner, da forsvinner også
begreper som «mening», «ånd», og «hellighet» ut av menneskelivet, og vi har
ikke lenger noe å si «om det å være menneske».
Det er riktig at ukritisk formidling av det
kristne budskapet ikke (lenger) er en prioritet for de fleste
journalister, lærere, politikere og så videre i vår del av verden. Men det er
ingen grunn til å anta at økt faktuell kunnskap om kristendommen, inklusiv de
mørke kapitler av dens forhistorie og dens mindre attraktive nåtidige
varianter, vil produsere flere troende kristne. Kanskje tvert imot? Undersøkelser fra USA viser at ateister og agnostikere har større kunnskap om de store verdensreligioner,
inkludert
kristendom, enn troende.
Forfatterne synes å mene at hvis deres egen
«oppdaterte» kristendom var kjent for folk flest, da ville folk flest også
gjenoppdage seg selv troende, og begynne å tale om verden og «det å
være menneske» i et spesifikt kristent vokabular. Jeg vil komme med
følgende motpåstand: selv etter å ha satt seg grundig inn i
forfatternes oppdatering vil langt de fleste ateister og agnostikere
fremdeles forstå seg selv som ateister og agnostikere. Spørsmålet blir da om
Nyhus og Nyhus fremdeles vil forklare vår gudløshet som et resultat av
fordommer, uvitenhet, og «et stygt høl i dannelsen»?
Å slutte fra manglende tro til manglende
kunnskap er selvfølgelig fristende. Det er også fristende for meg som
ateist å forklare religiøs tro som et resultat av manglende viten og
innsikt. Men det er selvfølgelig feil som generell
forklaringsmodell. Mange troende er fullt ut i stand til kognitivt å forstå min ateisme,
å gjengi mine synspunkter korrekt, å benytte mitt «vokabular». Mange har
bedre innsikt i vitenskap og sekulær filosofi enn jeg, uten at det ryster
deres tro. Det har jeg respekt for. Jeg øver meg derfor på ikke å
forklare det faktum at det finnes oppegående mennesker som er uenige med
meg om tilværelsens store spørsmål slik vi mennesker har for vane: ved å
hevde at de er uvitende og mangler «danning», at de er ofre for
ideologi, falsk bevissthet og overfladiske trends.
Det mest problematiske med Nyhus og Nyhus’
innlegg er imidlertid ikke den uheldige kobling mellom kunnskap og tro,
men den radikale påstanden om at det kristne vokabularet har patent på
begreper som «mening», «ånd» og «hellighet». Forfatterne benekter eksplisitt
at slike begreper har noe å gjøre utenfor en kristen – eller i hvert
fall monoteistisk – kontekst. Gudløse livssyn er «fattige» og
«krymper verden».
Etter min mening innebærer denne holdning ikke
bare en fornærmelse mot andre troende (har ikke buddhister eller
hinduister begreper om «det hellige» og det «åndelige»?), men også mot ikke
troende. Mange ateister og agnostikere opplever livet med familie og
venner, jobb og kollegaer, erfaringer i naturen, kunst og kultur, politikk
og sosialt engasjement – for å gi noen eksempler – som svært berikende
og meningsfullt. Nyhus og Nyhus er nødt til å forklare vår opplevelse av
mening og livsfylde på én av to måter: enten ved å hevde vi i
virkeligheten tror på gud selv om vi benekter det, eller ved å hevde at våre liv i
virkeligheten ikke er meningsfulle. Begge forklaringer er arrogante.
Forfatterne klager over at kristendommen har
mistet relevans for folk flest, men det er nettopp slike domsavsigelser
som fremmedgjør og distanserer. I hvert fall i vår del av verden.
I vesteuropeiske land er folk flest utmerket klar over at gudløse liv
kan være meningsfulle og rike.
