Habermas nekter å snakke med høyrepopulister, men vi har ikke noe valg

Den nå 95-år gamle Habermas er anerkjent som en av de mest innflytelsesrike politiske filosofer i nyere tid. Han har over flere tiår bidratt til pågående diskusjoner i filosofi, sosiologi og statsvitenskap, men også til offentlige debatter om alt fra EU og terrorisme til krigen i Ukraina.   

Habermas er likevel mest kjent for sitt forsvar av det såkalte “deliberative demokratiet”, en retning som hevder at demokratiets kjerne hverken er majoritetsstyre eller liberale rettigheter, men den sannhetssøkende og respektfulle meningsutvekslingen (altså deliberasjonen) som foregår mellom frie og likeverdige borgere og deres representanter.    

I takt med høyrepopulismens fremvekst ser det imidlertid mørkt ut for idealet om et deliberativt demokrati. Populisme defineres i faglitteraturen som en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som hevder å forsvare “folket” mot dets fiender, slik som kulturelle, økonomiske eller politiske “eliter”. I tillegg er populisme assosiert med simpel og politisk ukorrekt retorikk, herunder angrep på politiske opponenter som anses som “fiender” og forrædere, ikke som legitime meningsmotstandere.  

Trump er et levende eksempel på dette, og nå har Alternative für Deutschland (AfD) fått 20 prosent av stemmene i Habermas’ hjemland. Hvordan forklarer filosofen dette?   

Hvorfor appellerer høyrepopulisme til så mange?  

Habermas har gode poenger når han i Den nye offentligheten fra 2023 skriver om de politiske og økonomiske forhold som skaper grobunn for høyrepopulisme. Når velgere igjen og igjen opplever at deres interesser ikke vinner frem, mister de troen på demokratiets effektivitet og gyldighet, noe vi så konsekvensen av da sinte Trump-tilhengere stormet Kongressen den 6. Januar 2001. Vi vet også at økonomiske bekymringer spiller en rolle for mange av dem som stemmer Trump eller AfD.   

Likevel mangler det noe. Forskning viser nemlig at høyrepopulisme har appell langt ut over økonomisk sårbare og politisk marginaliserte grupper, herunder blant økonomisk velstilte og politisk innflytelsesrike grupper. Trump-velgere har mer tilfelles i synet på dødsstraff, feminisme, biologisk kjønn, våpen og transpersoner, enn de har når det kommer til økonomisk eller politisk status.  

Det som mangler i analysen er altså høyrepopulismens ideologiske grunnlag og dets enorme appell blant store velgergrupper. En måling fra NRK høsten 2024 viste at nesten hver andre unge, norske mann, ville stemt Trump. Å forklare dette med økonomisk utrygghet eller politisk marginalisering er åpenbart feil.   

Ingen demokrati til demokratiets fiender?  

Mer problematisk er det Habermas i intervjuet How to Pull the Ground From Under Right-Wing Populism fra 2016 hevder at partier som AfD bør ignoreres, holdes utenfor debatter og til og med møtes med «forakt» av de andre partiene. Tanken er at debatt med høyrepopulister bare gjør dem sterkere, og at det uansett ikke nytter noe å argumentere mot motstandere som ikke er interessert i rasjonell argumentasjon.  

Men stemmer det? Selv hardkokte Trump-tilhengere måtte innrømme at Kamela Harris kom best ut av deres eneste TV-debatt under høstens valgkamp. Jeg er klar over at Trump vant valget, men det er likevel merkelig å hevde at debatt med høyrepopulister aldri er effektivt.  

Andre Habermas-inspirerte filosofer går enda lenger, slik som den nederlandske Stefan Rummens, som hevder at høyrepopulistiske partier bør forbys fordi de ikke er normale opponenter, men “fiender” av demokratiske orden som sådan.  

Den oppmerksomme leser har allerede oppdaget at Habermas og Rumens motsier sin egen deliberative tilnærming når de nekter å inkludere demokratisk valgte politiske representanter i debatter og formell politikk. Det er faktisk noe populistisk over å utpeke populister som ”fiender” som ikke fortjener noe annet enn forakt og ekskludering.  

Som den belgiske politiske tenker, Chantal Mouffe, har påpekt, kan fastholdelsen av et skarpt skille mellom «de gode demokratene» som forsvarer universelle verdier, og den farlige «ytre høyresiden», forsterke inntrykket blant dem som er tilbøyelige til å stemme på høyrepopulister om at de blir sett ned på og ikke tatt på alvor av «etablissementet». Dette inntrykket gjør dem bare enda mer mistroiske overfor den etablerte politikken og enda mer tilbøyelig til å stemme på populistiske partier. 

Den intense moralske fordømmelsen av partier som AfD eller Sverigedemokraterna (Forstå meg rett) fra det politiske etablissementet har på ingen måte redusert deres popularitet. I riksdagsvalget i 2022 fikk SD 20,6 prosent av stemmene.  

Hvor går grensa?  

Jeg anerkjenner at vi står i et vanskelig dilemma, ettersom inklusjon og normalisering av populistiske ledere og partier kan få alvorlige konsekvenser. Når populister ikke overholder demokratiets mest basale spilleregler eller anerkjenner dets verdigrunnlag, bør det få konsekvenser. Trumps forsøk på valginnblanding og avvisningen av en fredelig maktovertakelse i 2021 er diskvalifiserende og rettslige tiltak var riktige (omend mislykkede).  

Enkelte medlemmer av AfD har hatt forbindelser til nynazistiske miljøer og brukt retorikk som assosieres med nasjonalsosialismen, noe som har ført til ekskluderinger og forsikringer fra partiledelsen om at partiet er forpliktet på Tysklands konstitusjon og demokratiske institusjoner.    

Problemet er at populistisk politikk ikke kan plasseres entydig innenfor eller utenfor demokratiet. Populisme kan forbli innenfor demokratiets rammer, men også sprenge rammene. Den italienske politiske teoretikeren, Nadia Urbinati, sier at populisme kan presse det liberale demokratiet mot dets yttergrenser og åpne døren for autoritære løsninger, til og med diktatur. Paradokset er, hevder hun, at dersom dette regimeskiftet finner sted, snakker vi ikke lenger om populisme.  

Med andre ord, ettersom populisme er et produkt av etterkrigstidens konstitusjonelle demokratier og rettferdiggjør seg selv i demokratiske termer, vil populismen, dersom den utvikler seg til fascisme, ikke lenger være populisme. 

Å debattere eller ikke debattere  

Det kan være gode grunner til ikke å stille opp til debatt med høyrepopulistiske aktører, f.eks. klimaskeptikere eller ulike konspirasjonsteoretikere som da får en mulighet til å spre desinformasjon eller så tvil om fakta og vitenskap. Samtidig kan slike holdninger ikke stå uimotsagt.  

Vi kan ikke forvente at demokratisk valgte politikere alltid går i dialog med høyrepopulistiske ledere og partier, men vi kan forvente at de adresserer noen av de bekymringene som fører store velgergrupper til disse partierne, for eksempel konsekvensene av masseinnvandring for nasjonal sikkerhet, økonomi og kulturell identitet. Høyrepopulismens politiske motstandere kan anerkjenne legitimiteten til slike bekymringer, men samtidig utfordre dem med fakta og argumenter. De kan foreslå alternative løsninger på de utfordringene som tas opp av høyrepopulistiske eliter, uten å stemple deres velgere som idioter, rasister eller fascister. Det er lite som tyder på utskjelling får folk til å endre mening.  

Hvorvidt det er riktig å gå inn i bestemte debatter med bestemte aktører kan uansett ikke avgjøres på prinsipielt grunnlag av Habermas eller andre nokså kloke filosofer. Det må avgjøres av den enkelte politiker eller borger ut fra en kvalifisert vurdering av kontekst, tema, hensikt, medium og publikum.  

Å lukke øynene og late som om høyrepopulismen går over av seg selv er i hvert fall ingen løsning.  

Terror i Washington: skyld, ansvar og anklagen om antisemittisme

I etterkant av forrige ukes terrorangrep mot israelske diplomater i Washington DC har israelske ledere brukt hendelsen til å stemple kritikk av Israels krigføring som antisemittisme. Denne strategien bygger ikke på noen konsistent moralsk logikk, men den står i fare for å utvanne begrepet om antisemittisme.

Kjæresteparet Yaron Lischinsky (30) og Sarah Milgrim (26), var på vei hjem fra et fredsarrangement som skulle bygge bro mellom grupper i Midtøsten da de ble skutt av en venstreradikal aktivist. En barbarisk handling som må fordømmes uten forbehold. Det er lite som skader den palestinske saken mer enn at noen velger å bagatellisere eller til og med hylle angrepet i kommentarfelt og sosiale medier.

Har europeiske ledere en del av skylden?

Like urovekkende er det når israelske myndigheter nå kobler drapene til europeiske politikere som har våget å kritisere Israels krigføring – kritikk som også er blitt fremmet av FN og ledende menneskerettighetsorganisasjoner.

På en pressekonferanse torsdag uttalte utenriksminister, Gideon Sa`ar, at antisemittismen som motiverte gjerningsmannen har blitt nørret opp av politiske ledere, “særlig i Europa”. Disse ledene har blod på hendene, hevdet han, fordi de “bebreider Israel i stedet for Hamas”.

Det er en misvisende påstand. Verken Frankrikes Emmanuel Macron, Storbritannias Keir Starmer eller vår egen Jonas Gahr Støre fritar Hamas for skyld eller bebreider Israel for den forferdelige massakren 7. oktober 2023. Men de fritar heller ikke Israel for skyld. Deres kritikk har handlet om sult som våpen, massive sivile tap og gjentatte angrep på hjelpearbeidere, helsepersonell og journalister. Man kan være enig eller uenig i denne kritikken, men å stemple den som antisemittisk faller for sin egen urimelighet.

Reell antisemittisme må tas på alvor

Antisemittisme er et omstridt begrep, men de fleste er enige om at det inkluderer hat, demonisering og konspirasjonsteorier rettet mot jøder som gruppe. Om vi anvender denne definisjonen er det riktig å si at antisemittisme er et reelt og økende problem – også i deler av den propalestinske bevegelsen. Flertallet av moderate krefter må ta et tydelig oppgjør.

Men nettopp fordi den reelle antisemittismen må tas på alvor, er det uansvarlig å kalle enhver som utfordrer Israels narrativ for antisemitt. For nylig fikk NRKs Yama Wolasmal denne anklagen rettet mot seg da han intervjuet Benjamin Netanyahus partifelle Boaz Bismuth. Når begrepet antisemittisme brukes slik, tømmes det for mening – og mister den moralske kraften det bør ha. Den jødiske minoriteten i Europa og USA er ikke tjent med en slik utvikling.

Ord kan føre til vold – men vi må være konsistente

Det er sant at hatefulle ord kan føre til vold. Men dette poenget brukes ofte selektivt. Vi ser klare sammenhenger mellom ord og handling – men bare når det gjelder ytringer vi er uenige i. De andres ytringer er farlige. For å være konsistente må vi klare å se sammenhengen også når det ikke vår egen identitetsgruppe som rammes av vold. La oss se på to eksempler:

● Den 14. oktober 2023 ble seks år gamle Wadea al-Fayoume drept i Illinois, USA. Moren ble alvorlig skadet. Gjerningsmannen ble dømt for hatkriminalitet – motivert av antimuslimsk hat og krigen i Gaza.

● I februar 2024 ble en palestinsk-amerikansk mann knivstukket i Austin, Texas, etter en propalestinsk demonstrasjon. Gjerningsmannen skal ha ropt rasistiske skjellsord, forsøkt å rive ned en "Free Palestine"-skjerf fra offerets kjøretøy og deretter stukket ham i brystet. Politiet klassifiserte også dette som hatkriminalitet.

Hvis man fra proisraelsk side ønsker å være moralsk konsistent i møte med slike eksempler, har man to valg:

Enten sier man at det kun er gjerningspersonen som bærer ansvar – ikke alt som måtte minne om antipalestinsk eller proisraelsk retorikk. Men da må man også si at det kun var én person som stod bak drapene i Washington, uten å blande europeiske politikere og deres ytringer inn i det.

Eller så erkjenner man at det finnes ekstrem antipalestinsk og islamofobisk retorikk blant proisraelske grupper, som bidrar til et klima der vold kan oppstå – og at slike ytringer må konfronteres. Da innrømmer man samtidig at det ikke bare er den propalestinske siden, men også den proisraelske, som har et problem med ekstreme, hatefulle holdninger.

Konsistens handler også om å trekke rimelige paralleller mellom ulike ytringer som anses som voldsfremmende eller hatefulle. Å holde alle palestinensere ansvarlig for Hamas’ terror er like ille som å holde alle jøder ansvarlige for død og ødeleggelse i Gaza, men det kan ikke sammenlignes med fredsdemonstrasjoner eller boikott av israelske produkt. Det første er hatprat, ikke det andre.

Hva enkelte rabiate personer gjør er ikke noe jeg vil holde mine meningsmotstandere ansvarlige for i denne saken. Jeg håper de vil overholde samme prinsipp.

Skal vi bekjempe hat og vold, må vi evne å holde to tanker i hodet samtidig: Å ta reell antisemittisme på alvor – og samtidig verne om retten til legitim og nødvendig kritikk av Israels handlinger.

Utopi og Praxis

Trumps ambisjoner om Grønland handler om mer enn bare sikkerhetsinteresser. Det dreier seg også om en drøm om et fristed der kapitalismen kan utfolde seg fritt, uten statlige reguleringer. Det er en visjon for milliardærer med fantasier om en ny verden der teknologi og innovasjon ikke begrenses av demokrati og miljøhensyn. 

 

En av dem som satt rett bak Trump under innsettelsen var Peter Thiel. Thiel grunnla PayPal sammen med Ken Howery, mannen Trump nylig utnevnte til ambassadør i Danmark. Thiel har donert store summer til Trumps valgkamp, både i 2016 og 2024, men kanskje like interessant er støtten hans til nettverket Praxis, hvis grunnlegger, Dryden Brown, personlig reiste til Grønland i november 2024 i et forsøk på å "kjøpe øya".  

 

Praxis er et slags cyberfellesskap som har samlet inn millioner av dollars gjennom rike donorer som Thiel . Målet er å etablere en fysisk "nettverksby" for "de rette folkene" – en «post-stat» basert på "vestlige skjønnhetsidealer" og uavhengig av "dumme reguleringer". På lenger sikt er målet at hele verden skal  bestå av slike byer slik at individer og bedrifter fritt kan velge hvor de vil oppholde seg – og betale skatt – til enhver tid.  

 

En Praxis-by vil ikke bare tiltrekke tech-nerder, risikovillige kapitalister og eventyrere, men også "hot girls", ifølge en av deres programerklæringer.

 

At Grønland er et demokratisk selvstyre innenfor Riksfellesskapet med Danmark, ser Brown ikke som et hinder. Hans løsning er å erstatte Danmarks overføringer til Grønland med større summer fra private selskaper som utvinner øyas mineralressurser. Grønlenderne blir rikere, og alle blir lykkelige! 

 

Bærekraft og naturhensyn er ikke en del av denne planen. Da er det beleilig å ha Trump i ryggen, som aktivt jobber for å deregulere utvinning av naturressurser, inkludert olje og gass, som Grønland sannsynligvis har mye av – selv om det er vanskelig å utvinne. Heldigvis smelter isen, noe som gjør det enklere. 

 

Etter møter med lokale politikere, litt svømming i ishavet og et par gjennomførte halvmaraton, skrev Brown på X (tidligere Twitter) at "Grønland ikke ønsker å bli kjøpt". Men han oppga ikke drømmen. Etter at Trump utnevnte Howery til ambassadør i Danmark, skrev Praxis-nettverkets X-konto: "According to plan." Hadde det ikke vært for at alt ble sagt åpent, kunne det nesten virket som en konspirasjon. 

 

Den politiske filosofien som både Thiel og Browen tilslutter seg kalles libertarianisme. Libertarianere er opptatt av individets rett til å bestemme over seg selv og sin eiendom. At noen eier mye, mens andre ingenting eier, betyr ikke at de rike skylder noe til de fattige. 

 

Den mest kjente libertarianske politiske filosofen, Robert Nozick, hevdet i Anarchy, State, and Utopia (1974) at enhver skattelegging utover basale funksjoner som politi, rettsvesen og forsvar bør defineres som slaveri. Når staten tvinger noen til å betale skatt til formål som ikke er strengt nødvendige for deres eksistens, er det i realiteten tvangsarbeid. Også om man heter Elon Musk og er verdens rikeste mann. 

 

I sitt essay The Education of a Libertarian (2009) skriver Thiel at han har mistet troen på at frihet og demokrati er forenlige. Demokrati er for massene, det "tankeløse folket", og legger begrensninger på kreative individer og teknologisk utvikling. Ellers klager han over at kvinner fikk stemmerett (!). 

 

Thiels fantasier om et frirom fra stat, reguleringer og det dumme "demos" (folket) gjenspeiles i drømmen om Grønland, slik den presenteres av Dryden Brown og hans praxis-nettverk. 

Det er fristende å avvise dette som tull, men ideene bak spiller en stadig større rolle i amerikansk politikk og støttes av mektige investorer og høyreradikale krefter, både i og utenfor USA. 

 

Selv om Brown neppe får etablert en høyteknologisk, atomdrevet by på Grønland med det første, kan ideologien han fremmer gjøre stor skade på naturressurser, internasjonal lov og geopolitisk stabilitet. I tillegg reduserer den Grønlenderne til brikker i et økonomisk, ideologisk og storpolitisk spill. 

 

Peter Thiel og hans rike venner vil ha avkastning på investeringene sine i Trumps kampanje. Kanskje i form av et libertariansk utopia på Grønland? Den som trodde at Trump ville sette en stopper for pengeinteresser og oligarker i amerikansk politikk, tok i alle fall feil. 

Publisert i Klassekampen den 14.2 2025

Mangfold under angrep

Hvor ulikt kan man behandle folk før det slår over i urettferdig forskjellsbehandling? 

Det er ingenting som tyder på at flysikkerheten i USA er truet av såkalte “mangfoldsansettelser”, slik Trump påstår. Men den kan bli det av nedskjæringer og avregulering i offentlig sektor, herunder i flytrafikken. 

I velkjent stil benyttet Trump den tragiske flyulykken i Washington  til å rette et kraftig angrep mot DEI, en forkortelse for Diversity, Equity and Inclusion. DEI-programmer er på retur i USA, men har vært brukt i offentlige ansettelsesprosedyrer, også i det amerikanske luftfarttilsynet, FAA, for å inkludere underrepresenterte grupper, herunder svarte, kvinner og mennesker med funksjonshemninger.  

De etterlatte til den unge, men dekorerte og erfarne, kvinnelige helikopterpiloten, må nå leve med mistenkeliggjøringer på nettet, nørret opp av presidenten: Ble hun kanskje ansatt fremfor en mer kompetent mann?

Filosofien bak DEI hviler på en riktig innsikt, nemlig at formell sjanselikhet (“equality”) ikke er nok til å skape reell sjanselikhet (“equity”). Per og Mohammed søker lærlingplass som elektriker og er like kvalifiserte, men Mohammed kommer hele tiden bakerst i køen på grunn av navnet sitt. De er formelt sett likestilt, men ikke reelt. 

For å skape reell sjanselikhet er det noen ganger nødvendig å behandle mennesker ulikt. Noen trenger ekstra skolehjelp, andre en rullestol. Dersom to kandidater er like kvalifiserte til en jobb i et mannsdominert miljø, kan det være grunn til å ansette den kvinnelige kandidaten. Det kalles moderat kjønnskvotering.  

Men, hvor ulikt kan man behandle folk før det slår over i urettferdig forskjellsbehandling? Har Trump rett når han sier at FAA driver med radikal kvotering, det vil at diversitet prioriteres foran kompetanse? 

Det ser faktisk ut til at Trump har et poeng når han kritiserer DEI-programmet i FAA som ble etablert under Obama før Trumps første overtakelse i 2016. For å få inn flere minoriteter gikk man over til å bruke et biografisk spørreskjema og la mindre vekt på ferdigheter og utdanning.

Denne fremgangsmåten har fått kritikk også av Trump-kritiske og venstreorienterte medier fordi den var ugjennomsiktig og brukte et poengsystem der folk med relevant erfaring og kompetanse kunne bli frasortert.

Den pågående rettssaken mot FAA, Buttideig vs. Brigida, tar utgangspunkt i en anklage om at over 1000 søkere ble utsatt for “omvendt diskriminering” i denne perioden. 

Uansett hva som er fakta i denne saken viser den at det går an å ha en rasjonell debatt om fordeler og ulemper med DEI og kvotering generelt. Likhet er et notorisk vanskelig ideal som fører til dype filosofiske spørsmål og byr på en rekke praktiske utfordringer. 

Trumps anklager mot DEI i den aktuelle saken er imidlertid useriøse og potensielt farlige. For det første visste han  ingenting om ulykkens årsak og de impliserte partene så tidlig. En statsmann hadde uttrykt mer sympati med ofrene og de etterlatte, og ventet på en uavhengig undersøkelse. 

For det andre har det ikke vært en eneste nasjonal flyulykke i USA de siste tiårene, tross DEI-programmer og tusenvis av flyavganger hver dag. 

For det tredje understreker FAA at alle som ansettes er underlagt de samme strenge krav til utdanning og egnethet. Det er ingen som ansettes fordi de tilhører en minoritet. Samtidig snakker man på Fox News om at den woke venstresiden prøver å få inn kortvokste mennesker med psykiske lidelser som piloter. 

Når Trump bruker ulykkene på hans vakt som anledning til å politisere, kan det avspore undersøkelsen av de reelle årsakene og gjøre en saklig vurdering mer vanskelig.

Om jeg var amerikaner ville jeg ikke blitt urolig over mangfold, men over Trumps avreguleringspolitikk og de effekter den vil ha over tid på det amerikanske samfunnet og dets institusjoner, herunder i flytrafikken. 

Noe av det første Trump gjorde etter innsettelsen var å oppløse den føderale Aviation Security Advisory Committee, som ble opprettet i 1988 for å gi råd om flysikkerhet. Han iverksatte også en føderal ansettelsesstopp for å redusere arbeidsstyrken. Selv om flygeledere var unntatt fra dette, førte det til usikkerhet blant FAA-ansatte. 

Trump-administrasjonen ga tusenvis av FAA-ansatte tilbud om fratredelse med åtte måneders lønn. Om de ikke tar imot, risikerer de oppsigelse uten lønn. Så trakk man plutselig tilbudet tilbake for flygeledere som det er permanent mangel på.  

At det er mangel på flygeledere er ikke Trumps skyld, men ingenting tyder på at han har tenkt å gjøre annet enn å spare og avregulere den offentlige flytrafikken. Han utviser en foruroligende mangel på forståelser for tradisjoner og institusjoner som er lette å knuse, men vanskelige å etablere. 

Som Matthew Syed fra The Times skrev den 1.februar 2025: det er villigheten til å lære, ikke bebreide, som historisk sett har ført til ekstremt gode resultater i amerikansk flysikkerhet. Mon ikke det samme prinsippet gjelder for andre typer av sikkerhet som vi verdsetter?  

Publisert i Nordlys den 10.2 2025 

Vil erstatte lærere i Danmark med kunstig intelligens

Platon, den antikke filosofen, beskrev i sin berømte “hulelignelse” en gruppe mennesker som holdes fanget i en underjordisk hule hele livet. De er fastspent og alt de ser er skygger som kastes på en vegg. Bak fangene går voktere rundt med fysiske etterligninger av ekte ting, altså kunstige trer, hus, dyr osv., og bak dem er det et bål, som forårsaker skyggene.

Er det rart om fangene tror at skyggespillet er det egentlige livet deres? At alt de snakker om er hvordan skyggene forandrer seg, og hva det betyr? Nei. De har ikke noe annet å snakke om. De forstår ikke at de lever i en illusjon. Deres eneste håp er å møte en Sokrates: en lærer som stiller de riktige spørsmål og får dem til å tenke dypere over det de oppfatter.

Hulelignelsen skal si noe om menneskets grunnvilkår. På tross av våre høyt utviklede mentale evner er vi også intellektuelt late og lar oss lett villede. Vi liker å tro at det som fremstår virkelig, faktisk er virkelig. Og ikke minst: det er alltid noen som vil at vi skal oppfatte verden på en bestemt måte.

De som manipulerte Platons fanger hadde bål og kunstige figurer til rådighet. De som manipulerer oss og våre barn i dag har verdens mest avanserte og avhengighetsskapende digitale teknologier, herunder kunstig intelligens (KI). Kan vi derfor bli enige om at læreryrket er et av de viktigste samfunnsyrker som finnes? At barn og ungdom mer enn noensinne trenger hjelp til å tenke kritisk og finne mening i den kaotiske strømmen av informasjon?

Tilsynelatende ikke. I siste uke kunne man nemlig lese i danske medier at Dansk Arbeidsgiverforening (DA) har fått det internasjonale konsulentfirmaet Boston Consulting Group til å vurdere hvor mange lærere som kan spares vekk gjennom bruk av KI i skolen. Firmaet kom frem til at hver fjerde lærer vil kunne unnværes, dersom KI benyttes til forberedelse av undervisning, evaluering av oppgaver og interaktiv undervisning, herunder virtuell veiledning gjennom KI-assistenter. Millionene som spares kan ifølge DA brukes til å «løse andre arbeidsoppgaver i samfunnet».

Dette forslaget er så elendig at jeg får lyst til å regne ut hvor mange arbeidsgivere som kan spares vekk gjennom bruk av kunstig intelligens. Pengene kan vi bruke til å ansette flere pedagoger og lærere.

For det første er KI-assistenter som ChatGPT upålitelige og produserer hele tiden feilinformasjon. En tidligere artikkel fra nevnte Boston Consulting Group påpeker ironisk nok følgende om generativ KI (dvs. KI som kan skape originalt innhold slik tekst, bilder eller video): «Generativ KI utviser en velkjent tendens til å produsere feilinformasjon. Likevel kan mennesker være motvillige til å stille spørsmål ved det som KI produserer, spesielt ettersom teknologien blir mer sofistikert». (How will AI change the way we learn, 2024).

Man spør seg: Hvordan skal den enkelte lærer hjelpe barn og ungdom med å gjennomskue feilinformasjon dersom hver elev har sin egen KI-assistent som spytter ut overveldende mengder av tilsynelatende troverdig informasjon i et rasende tempo, samtidig som vi kutter bort en fjerdedel av lærerstanden? Det henger ikke på greip.

For det andre kan en lærer en rekke ting som ingen KI kan, for eksempel fantasere, tenke nytt og forestille seg en radikalt annerledes verden – sammen med elevene. Generativ kunstig intelligens gjetter seg alltid frem til svaret (eller spørsmålet) ut fra allerede eksisterende informasjon, typisk basert på det den finner på internett. Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes

påpeker derfor at økt bruk av KI vil bety «mer av det samme, men de nye grenseoverskridende løsningene vil vi høyst sannsynlig gå glipp av» («KI vil hemme innovasjonen», Klassekampen 3.10).

En levende lærer med naturlig intelligens kan motivere og utfordre gjennom bruk av humor eller ironi. Hen kan ta avgjørelser basert på skjønn og vurdere hva elevene trenger ut fra intuisjon, kroppsspråk, stemninger i klasserommet eller kjennskap til den enkeltes situasjon.

Hemmeligheten bak den sokratiske dialogmetoden var ifølge Platon evnen til å forstå hvor den lærende befinner seg erkjennelsesmessig og møtte henne der. Du kan godt få ChatGPT til å stille deg sokratiske spørsmål, men den har ingen ide om akkurat hvilket spørsmål du trenger for å utvikle deg.

Ikke minst kan en lærer bruke sin egen person og hele registret av menneskelige emosjoner i møtet med elever. Vi husker vel alle en lærer som fikk oss til å føle oss stolte over en prestasjon eller flaue over noe dårlig vi hadde gjort? Som utgjorde et eksempel til etterfølgelse gjennom sin person? Det er ingen garanti for at det ikke er nettopp denne lærer som byttes ut med en robot dersom DA får sin vilje.

Jeg er på ingen måte motstander av å effektivisere arbeidsoppgaver for lærerne gjennom god bruk av KI. Men la oss sørge for at den frigjorte tiden skaper mer kontakt mellom lærer og elev, ikke mindre. Ellers frykter jeg at dette er første steg på veien tilbake inn i Platons hule.

Publisert i Nordnorskdebatt den 10.10 2024 og på dansk i Dagbladet Politiken 

Hykleri, dobbeltmotral og "respekt for religion"

Filosofen Slavoj Žižek avviser at konservative kristne hadde en sak når de kritiserte et innslag med skeive personer og elementer av dragshow under OL-åpningen for å parodiere «Den siste nattverd» (Klassekampen 10. august). Det var nemlig slett ikke Jesus og hans disipler som var inspirasjonskilden, men maleriet «Den guddommelige fest» som fremstiller gresk-romerske guder som holder fest på Olympen.

Men hva om det faktisk hadde vært «Den siste nattverd» som var tema? Hadde vært noe galt med det? Kan man forstå at katolske biskoper og mektige personer som Donald Trump og Elon Musk ble krenket dersom de faktisk tror de så en woke Jesus med sine skeive disipler? Kanskje, men debatten er preget av hykleri og dobbeltmoral.

Ta Trump og hans evangelisk-kristne støtter. Trump virker som en religiøs analfabet og intet tyder på at han har lest Bibelen eller praktiserer en personlig tro. Likevel spiller han på kristendommen i sin kulturkamp mot venstresiden, woke, og innvandring. Det er det man kaller hykleri.

Trump er dessuten dømt for voldtekt og ulovlig utbetaling av hysjpenger til en pornostjerne han angivelig hadde sex med mens han var gift og hadde barn. Han selger sin egen versjon av Bibelen for å betale av på bøter og advokatregninger, lyver i stor stil, er opptatt av å få hevn over sine fiender, og snakker stygt og nedverdigende om folk han ikke liker. Bilder med Trump som Jesus er vanlige på hans velgermøter. Det samme er hatter med teksten «God, Guns and Trump».

Er ikke dette en hån mot kristne verdier som nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse? Hvordan kan man vende det døve øret mot Trumps løgner om alt fra valgsvindel til størrelsen på hans velgermøter, men kreve respekt for kristendommen når det er noe man ikke liker? Det lukter av identitetspolitikk og dobbeltmoral.

I den europeiske debatten ble det pekt på dobbeltmoral: OL-arrangørene ville aldri ha utsatt Islam for en lignende behandling, hørte vi, men kristendommen utsetter vi gjerne for provokasjon. Det er noe i dette. Jeg prøvde nylig å få ChatGPT til å fortelle en vits om Mohammed, den muslimske profeten, noe den nektet fordi det er et «følsomt tema». Den ville derimot gjerne fortelle vitser om Jesus og Buddha. Det sier noe om hvem vi tør fornærme og hvem ikke.

Anklagen om dobbeltmoral kan imidlertid også snus den andre veien. Ta for eksempel sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, som hadde følgende kommentar på X (tidligere Twitter) til det han oppfattet som satire over «Den siste nattverd»: «noe sånt ville selvfølgelig aldri ha skjedd med islams profet. Og hvorfor ikke? Noen forslag?». Når det er muslimer som er fornærmet over noe, framfører Selbekk et dedikert forsvar for ytringsfriheten, så hvorfor ikke gjøre det samme i denne saken?

Jeg tipper at mange av dem som nå kritiserte OL-komiteen for religiøs ufølsomhet ikke er parate til å vise den samme følsomheten neste gang muslimer føler seg såret over en karikaturtegning eller en koranbrenning.

Vi må finne en balanse mellom religionskritikk og provokasjon på den ene siden og respektfull omgang med religion på den andre. Den balansen er kontroversiell og jeg har ingen enkle løsninger. Gitt tendensen til hykleri og dobbeltmoral på alle sider i denne debatten får jeg likevel lyst til å sitere Jesus selv: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til»?

Publisert i Klassekampen den. 14.8 2024