I etterkant av forrige ukes terronangrep mot israelske diplomater i Washington DC har israelske ledere brukt hendelsen til å stemple kritikk av Israels krigføring som antisemittisme. Denne strategien bygger ikke på noen konsistent moralsk logikk, men den står i fare for å utvanne begrepet om antisemittisme.
Kjæresteparet Yaron Lischinsky (30) og Sarah Milgrim (26), var på vei hjem fra et fredsarrangement som skulle bygge bro mellom grupper i Midtøsten da de ble skutt av en venstreradikal aktivist. En barbarisk handling som må fordømmes uten forbehold. Det er lite som skader den palestinske saken mer enn at noen velger å bagatellisere eller til og med hylle angrepet i kommentarfelt og sosiale medier.
Har europeiske ledere en del av skylden?
Like urovekkende er det når israelske myndigheter nå kobler drapene til europeiske politikere som har våget å kritisere Israels krigføring – kritikk som også er blitt fremmet av FN og ledende menneskerettighetsorganisasjoner.
På en pressekonferanse torsdag uttalte utenriksminister, Gideon Sa`ar, at antisemittismen som motiverte gjerningsmannen har blitt nørret opp av politiske ledere, “særlig i Europa”. Disse ledene har blod på hendene, hevdet han, fordi de “bebreider Israel i stedet for Hamas”.
Det er en misvisende påstand. Verken Frankrikes Emmanuel Macron, Storbritannias Keir Starmer eller vår egen Jonas Gahr Støre fritar Hamas for skyld eller bebreider Israel for den forferdelige massakren 7. oktober 2023. Men de fritar heller ikke Israel for skyld. Deres kritikk har handlet om sult som våpen, massive sivile tap og gjentatte angrep på hjelpearbeidere, helsepersonell og journalister. Man kan være enig eller uenig i denne kritikken, men å stemple den som antisemittisk faller for sin egen urimelighet.
Reell antisemittisme må tas på alvor
Antisemittisme er et omstridt begrep, men de fleste er enige om at det inkluderer hat, demonisering og konspirasjonsteorier rettet mot jøder som gruppe. Om vi anvender denne definisjonen er det riktig å si at antisemittisme er et reelt og økende problem – også i deler av den propalestinske bevegelsen. Flertallet av moderate krefter må ta et tydelig oppgjør.
Men nettopp fordi den reelle antisemittismen må tas på alvor, er det uansvarlig å kalle enhver som utfordrer Israels narrativ for antisemitt. For nylig fikk NRKs Yama Wolasmal denne anklagen rettet mot seg da han intervjuet Benjamin Netanyahus partifelle Boaz Bismuth. Når begrepet antisemittisme brukes slik, tømmes det for mening – og mister den moralske kraften det bør ha. Den jødiske minoriteten i Europa og USA er ikke tjent med en slik utvikling.
Ord kan føre til vold – men vi må være konsistente
Det er sant at hatefulle ord kan føre til vold. Men dette poenget brukes ofte selektivt. Vi ser klare sammenhenger mellom ord og handling – men bare når det gjelder ytringer vi er uenige i. De andres ytringer er farlige. For å være konsistente må vi klare å se sammenhengen også når det ikke vår egen identitetsgruppe som rammes av vold. La oss se på to eksempler:
● Den 14. oktober 2023 ble seks år gamle Wadea al-Fayoume drept i Illinois, USA. Moren ble alvorlig skadet. Gjerningsmannen ble dømt for hatkriminalitet – motivert av antimuslimsk hat og krigen i Gaza.
● I februar 2024 ble en palestinsk-amerikansk mann knivstukket i Austin, Texas, etter en propalestinsk demonstrasjon. Gjerningsmannen skal ha ropt rasistiske skjellsord, forsøkt å rive ned en "Free Palestine"-skjerf fra offerets kjøretøy og deretter stukket ham i brystet. Politiet klassifiserte også dette som hatkriminalitet.
Hvis man fra proisraelsk side ønsker å være moralsk konsistent i møte med slike eksempler, har man to valg:
Enten sier man at det kun er gjerningspersonen som bærer ansvar – ikke alt som måtte minne om antipalestinsk eller proisraelsk retorikk. Men da må man også si at det kun var én person som stod bak drapene i Washington, uten å blande europeiske politikere og deres ytringer inn i det.
Eller så erkjenner man at det finnes ekstrem antipalestinsk og islamofobisk retorikk blant proisraelske grupper, som bidrar til et klima der vold kan oppstå – og at slike ytringer må konfronteres. Da innrømmer man samtidig at det ikke bare er den propalestinske siden, men også den proisraelske, som har et problem med ekstreme, hatefulle holdninger.
Konsistens handler også om å trekke rimelige paralleller mellom ulike ytringer som anses som voldsfremmende eller hatefulle. Å holde alle palestinensere ansvarlig for Hamas’ terror er like ille som å holde alle jøder ansvarlige for død og ødeleggelse i Gaza, men det kan ikke sammenlignes med fredsdemonstrasjoner eller boikott av israelske produkt. Det første er hatprat, ikke det andre.
Hva enkelte rabiate personer gjør er ikke noe jeg vil holde mine meningsmotstandere ansvarlige for i denne saken. Jeg håper de vil overholde samme prinsipp.
Skal vi bekjempe hat og vold, må vi evne å holde to tanker i hodet samtidig: Å ta reell antisemittisme på alvor – og samtidig verne om retten til legitim og nødvendig kritikk av Israels handlinger.
Kommentarer
Legg inn en kommentar