Religionskritikere skal droppe den skingre tone

Hvis vi religionskritikere vil nå vores mål - et åbent sind og et åbent samfund - bør vi ikke adoptere den samme skingre tone som vores modstandere: de religiøse fundamentalister

»Gud er død«, proklamerede Nietzsche i sit filosofiske digterværk Således talte Zarathustra (1886). I Nietzsches optik var dette et glædeligt budskab, da den livs- og kropsfornægtende kristendom længe nok havde udtømt det jordiske liv for positive, sunde værdier og skabt en mennesketype, der ikke magtede at give sit liv mening eller skaberkraft. Dette menneske stod ikke inde for noget i denne verden, mente han. Det skabte ingen nye værdier, men ventede mageligt på belønning i det hinsides.

Imidlertid fik Nietzsches litterære profet, Zarathustra, problemer, da han skulle forkynde budskabet om Guds død. Pøblen tyssede på ham og ville hellere underholdes af en linedanser. Og på samme måde mødte Nietzsches bog i begyndelsen mest tavshed og skuldertræk, eftersom datidens bedste borgere ikke engang gad hidse sig op over den. >

I eftertiden har det som bekendt vist sig, at det er Nietzsche, der er død, ikke Gud. Mens Nietzsche døde i 1900, rablende sindssyg, nyder Gud stadigvæk voldsom opmærksomhed og blander sig effektivt i det dennesidige: I storpolitik og lokalpolitik; i aids-bekæmpelsen i Afrika og biologiundervisningen i USA; i etiske spørgsmål f.eks. abort, aktiv dødshjælp og organdonation; og ikke mindst i seksualiteten og beklædningens symbolværdi over hele verden.

Men samtidig som verdensreligionerne i dag står stærkt i nationale og internationale værdikampe, opruster også religionskritikerne og spidser deres penne. Disse penne kan både skrive og tegne, så der er lagt i ovnen til flere bitre sammenstød i fremtiden. Hvis vi religionskritikere vil nå vores mål - et åbent samfund og et åbent sind - vil jeg imidlertid anbefale, at vi ikke adopterer den samme skingre tone, som vore modstandere, de religiøse fundamentalister.

Vi bør undgå en skarp og uforsonlig opdeling mellem 'de religiøse' og 'ateisterne', da dette let fører til dannelsen af en slags ateistisk fundamentalisme med tilsvarende dogmer og arrigskab over for kættere. Og vi ønsker vel ikke en dag at måtte stille hinanden de inkvisitoriske spørgsmål: Er du med i klubben, eller er du udenfor? Er du ægte ateist, eller er du skabsreligiøs?

Hån er destruktiv

I vores del af verden har vi, som noget særligt, ret til at håne og latterliggøre religionen. Vi har frihed til og mulighed for at erklære religiøse mennesker eller grupper for naive og formørkede og til at tegne deres guder og helte, som vi vil. Det pædagogiske problem i udøvelsen af denne ret er blot, at hån og afstandtagen meget sjældent overbeviser nogen som helst om noget som helst. Kun det vi elsker, forandrer sig. Når vi spotter, trækker den bespottede sig tilbage i sig selv, forsvarer sig eller går til modangreb. Når noget, der er sandt for mig, hånes af en person, der end ikke prøver at forstå mig, så er min første reaktion at hade vedkommende eller i hvert fald udelukke dialog med hende. >

Frugtbar kritik, derimod, åbner døre i stedet for at lukke dem. Frugtbar kritik er ikke nedgørende, men hermeneutisk indlevende, dvs. at den først forsøger at forstå, hvad religion er, og hvad den betyder for millioner af mennesker verden over, for derefter at stille de rigtige spørgsmål og lave de rigtige vittigheder.

Som mit kristne idol, Søren Kierkegaard, sagde: Når man i sandhed vil hjælpe et andet menneske, må man først forstå det, den anden forstår, dvs. møde hende der, hvor hun er, i stedet for at prædike sandheden fra sit eget højere ståsted. Og er det ikke det vi vil, hjælpe?

De fleste religioner prædiker ganske vist selv med stor effektivitet deres ufejlbarlige sandheder fra en ophøjet position. Men dermed får de disciple, og det er ikke disciple, vi vil have. Vi vil, ligesom Nietzsches Zarathustra, have 'medskabere', dvs. partnere i den gerning at slippe erkendelser og handlinger fri fra deres fastfrosne ventepositioner.

Ikke undermennesker

Jeg taler her ikke for, at vi ikke skal yde skarp kritik af de organiserede religioners mange horrible tendenser, f.eks. deres indiskutable sandhedspostulater om alt muligt og umuligt, deres sociale tvangsmekanismer eller deres selvgode foragt for de 'vantro'.

Jeg taler heller ikke for, at vi på det retslige plan skal give efter for krav om begrænsning af f.eks. ytringsfriheden. Slet ikke. Jeg taler derimod for, at vi religionskritikere - som jo er en forsvindende minoritet i denne verden - ikke begynder at beskrive alle religiøse som en slags undermennesker fra middelalderen. Det gør jeg, både fordi det ikke virker, og fordi det ikke passer (og jeg gider ærlig talt ikke opremse den lange liste af religiøse videnskabsmænd, kunstnere, politikere osv., der for længst har bevist, at religiøsitet og intelligens ikke udelukker hinanden).

En frugtbar religionskritik kunne for mig at se f.eks. bestå i, at man så nærmere på den religiøse erfarings beskaffenhed og tog den alvorligt i sin egen ret, samtidig med at man åbent problematiserede den fortolkning, som de fleste religiøse giver af egne erfaringer.

Med hensyn til religiøse oplevelser, eksempelvis oplevelser af vækkelse eller oplysning ved vi jo, at sådanne oplevelser har forekommet i årtusinder inden for alle religiøse traditioner, og at mange af dem udviser de samme træk.

Hvis en person, under bøn eller meditation, oplever en intens gennemstrømning af hvidt lys, gennemlever sin egen død og efterlades i dyb lyksalighed, så vil oplevelsen imidlertid blive fortolket forskelligt: En kristen har muligvis mødt en engel eller en helgen, en buddhist har haft en sambhogakaya, dvs. tilstedeværelsen af en oplyst buddha-krop, og en islamisk sufist har momentant været ét med sin gud, Allah.

Ligesom andre former for 'indre oplevelser' kræver religiøs erfaring nemlig en fortolkningsramme. Religiøse erfaringer ligger hverken inden i os eller uden for os i ren form: De opleves aldrig direkte, men er altid formet af vores personlige opvækst, uddannelsesniveau og omgivende samfund med dets sociale institutioner, normer, værdier og gældende sandheder. Disse rammer udgør den religiøse erfarings fortolkningsmæssige komponenter, og de er kulturelt, sprogligt og historisk konstruerede. For de mange millioner af religiøse, der aldrig har fået mulighed for at at reflektere kritisk over disse rammer, er det derfor mere eller mindre tilfældigt, om det lige netop er Buddha, Kristus eller Muhammed, de møder i deres religiøse oplevelse. De oplever dét, som er normalt dér, hvor de tilfældigvis er født.

Forvandling til religion

At religiøse erfaringer skal fortolkes, betyder dog ingenlunde, at de ikke kan være reelle og vigtige. Det er netop et tegn på dybden i den religiøse erfaring, at den må fortolkes. Erfaringen af kærlighed udlægges og fortolkes også ret forskelligt i forskellige kulturer, men derfor påstår vi vel ikke, at kærlighed er det rene humbug? Når vi ser en solnedgang, tilsætter vi også kulturelle fortolkninger, måske romantiske eller rationalistisk-videnskabelige, men det betyder nu engang ikke, at solen ophører med at eksistere, når vi fratrækker fortolkningen!

På samme måde kan forskellige religiøse fortolkninger tænkes at pege på noget almengyldigt sandt, f.eks. på eksistentielle grundvilkår eller dybe moralske forpligtelser, der går på tværs af samfund og epoker. Det 'virkelige' og transkulturelle i en religiøs oplevelse kan f.eks. være en intens forståelse af menneskelivets skrøbelighed og forgængelighed, en forståelse, der maner til taknemmlighed og nærvær i det givne øjeblik. Eller det kan være en opløftende følelse af samklang med verden, af altings gensidige forbundethed, en følelse, der maner til næstekærlighed og tilgivelse.

Jeg håber, at den amerikanske filosof, William James, havde ret i, at dette er de ægte religiøse erfaringer, at volden, hadet og selvgodheden kommer sig af religiøsitetens forvandling til 'religion', dvs. til organiserede trossystemer med tilhørende livssynskontrol og mistænksomhed over for 'de andre'. Sådanne systemer er falske og farlige, for de er hovedleverandører af snævre og ekskluderende fortolkninger af vores spirituelle oplevelser.

Når fortolkninger fryser fast, er de blot ideologier, døde skeletter, der ikke længere overskrider vore erfaringshorisonter, men indskrænker dem.

NB: Dette innlegget er gammel og ble publisert i Dagbladet Information i 2009. Jeg reposter det likevel her ettersom religion etter sigende er på vei tilbake igjen-igjen.  

Charlie Kirk: Danby Choi forholder seg ikke til substansen i Manifests kritikk

Kritikken mot Choi består ikke i at han forsvarer Charlie Kirks rett til å ytre seg politisk uten å betale for det med livet sitt. Den består i at han opphøyer Kirk til demokratisk forbilde. Var han virkelig det?  

Subjekt-redaktør, Danby Choi, går hardt ut mot en video fra tankesmien Manifest som utfordrer påstanden hans om at Charlie Kirk var en moderat konservativ som drev med  legitim kritikk av “islamisme, wokeisme og  marxisme”. Videoen fremstiller Kirk på en “absurd” måte, hevder Choi, og bebreider offeret istedenfor gjerningsmannen.  

Manifest-videoen, tross sin korte og tabloide form, reiser imidlertid en rekke innvendinger mot idealiseringen av Kirk som Choi ikke svarer på. 

For det første unnlater han å kommentere på noen av de mest ekstreme uttalelsene i videoen, slik som oppfordringen til å fengsle og henrette tidligere president Joe Biden. Tenk om en norsk influencer foran tusener av fans hadde oppfordret til henrettelse av Jonas av Gahr Støre for landsforrederi. Hadde Choi omtalt denne som et demokratisk forbilde? Det håper jeg virkelig ikke. Hvorfor gjøre det med Kirk da?  

For det andre bagatelliserer Choi det faktum at Kirk ved mange anledninger brukte truende, polariserende og mistenkeliggjørende retorikk om politiske opponenter, herunder minoritetsgrupper som i forveien er under press i det amerikanske samfunnet, et annet poeng som løftes frem i videoen. Kirk har eksempelvis uttalt at journalist (og amerikansk statsborger!) Mehdi Hassan burde “sendes tilbake til landet han kom fra” på grunn av Hassans syn på håndteringen av Covid-19. 

Et poeng i Chois innlegg er nettopp at fenomen som Covid-pandemien (årsaker og responser) må kunne debatteres åpent, noe jeg er enig i, men hvordan er det forenelig med intensjonen om å deportere folk som har “feil meninger” om Covid - dersom de er muslimer? Er det slett ikke noe rasistisk over denne retorikken? Hvordan er Kirks oppfordring til deportasjon av meningsmotstandere forenelig med hans status som et fyrtårn for ytringsfrihet? 

Elle ta Zohran Mamdani, demokratenes populære borgermesterkandidat til det kommende valget i New York. Om ham har Charlie Kirk uttalt på X: «For 24 år siden drepte en gruppe muslimer 2 753 mennesker den 11. september. Nå er en muslimsk sosialist i ferd med å bli borgermester i New York City.». 

Det svarer til å advare mot en kristen politiker ved å henvise til Anders Behring Breiviks massemord på Utøya.  

Kirk har også kalt et foto der Mamdani spiser ris (med hendene) for «ekkelt”, beskrevet ham som en «selvrettferdig parasit» og beklaget at folk som han overhodet kan innvandre til USA. 

Dette er ikke “kritikk av islamisme”, men sverting av en politiker basert på religiøs tilhørighet. Mamdani er ingen islamist, men en sekulær, demokratisk politiker som lever med trusler og hets fordi han er muslims politiker. Det hadde kledd Choi å ta klart avstand fra den usaklige mistenkeliggjøringen som Kirk og andre republikanere har utsatt ham for. 

Choi har noen fornuftige poenger når han viser til at klippet der Kirk sier at han “ikke er fan av demokrati” ikke betyr at han ikke er fan av liberalt demokrati, altså majoritetsstyre begrenset av individuelle frihets- og likhetsrettigheter. 

Likevel, dersom vi skal fortolke Kirk “i rett kontekst” som Choi ber oss om, er det vel på sin plass å nevne at Kirk spilte en sentral rolle i den ideologiske legitimeringen av Trumps løgn om valgsvindel i 2020, en løgn som har svekket det amerikanske demokratiet betydelig og resultert i et dødelig angrep på den amerikanske kongressen. Hvorfor er dette ikke en viktig kontekst, som Manifest-videoen får frem? 

Hva med Kirks uttalelser om at han ikke stoler på “svarte piloter” som er gjengitt i videoen, eller lignende uttalelser om “svarte, lesbiske kirurger"? Choi har rett i at disse ytringene ikke kan tas til inntekt for rasisme eller sexisme i klassisk forstand. Kirk hevder ikke at svarte eller kvinner ikke kan være gode piloter eller kirurger. Han hevder ikke at de er født mindre talentfulle eller troverdige. Det han hevder er at amerikanske inkluderingsprogrammer (såkalt DEI) som brukes i ansettelsesprosesser prioriterer personer med “riktig” minoritetsbakgrunn eller kjønn, fremfor personer med rett kompetanse, noe som setter alle i fare.  

Problemet er likevel at dette langt på vei er en misvisende fremstilling som sår ubegrunnet tvil om minoriteters profesjonalitet, og dermed undergraver den tilliten som et mangfoldig samfunn er avhengig av. 

DEI-tiltak handler normalt om å utvide rekrutteringsgrunnlaget og sikre like muligheter – ikke om å senke kvalifikasjonskravene. Det er ingen som blir pilot eller kirurg uten en krevende utdanning, men dersom to søkere er like kvalifiserte, kan man i noen tilfeller prioritere den kvinnelige, eller den med minoritetsbakgrunn. Da ender vi ikke opp i en situasjon der alle piloter er hvite menn.  

Det finnes så vidt jeg vet ingen evidens for at DEI skaper systematiske sikkerhets- eller kompetanseproblemer i kritiske yrker. Det finnes derimot mye forskning som tyder på at mangfold kan være positivt for effektivitet, kompetanse, innovasjon, beslutningskvalitet og økonomiske resultater.  

Det forekommer riktig nok misforståtte og kritikkverdige anvendelser av kvotering og DEI-prinsipper. Men Kirks nedlatende retorikk om minoritetsgrupper bidrar ikke til saklig debatt om dette. 

Det er riktig at Manifest-videoen ikke får frem nyanser eller gode sider ved Kirks virksomhet, men det er heller dens formål. Formålet er å imøtegå påstanden om at Kirk var et demokratisk forbilde. 

Det må være lov å utfordre den demokratiske heltestatussen til Kirk uten å bli anklaget for “victim-blaming” etter et forkastelig politisk drap. Det må også være lov å ønske seg en bedre begrunnet reaksjon på noen av de legitime innvendinger som reises i videoen, og ellers i podcasten, til Manifest. 

Publisert i Subjekt.no den 24.09.2025

Kampen om Kirk: nei, ild bekjempes ikke med ild

Demoniseringen av venstresiden etter drapet på høyreagitator Charlie Kirk er noe av det farligste og mest dobbeltmoralske Donald Trump har gjort som president. Venstresiden bør imidlertid svare demokratisk og saklig - og ta klart avstand fra all politisk vold. Det er ikke alle som har forstått det.   

Noen klarte å reagere verdig og samlende på det forferdelige drapet på Kirk siste uke. Senator Bernie Sanders fra det demokratiske partiet tordnet mot politisk vold i alle former, uansett hvem som begår den og hvem den treffer. Den republikanske guvernøren i Utah oppfordret til enhet og beskrev situasjonen som en mulighet for å reflektere og velge en annen vei.

Tenk om amerikanerne hadde en president som var litt – bare litt – som Sanders eller Cox. Det har de ikke.

Da den demokratiske politikeren Melissa Hortmann og hennes mann ble drept i Minnesota for noen måneder siden, hadde Trump intet å si politisk vold. Spurt om han ville ringe for å kondolere, sa han at det ville vært “spill av tid”. Vi hørte heller ikke noe da en mann forsøkte å påtenne huset til Pennsylvanias guvernør Josh Shapiro, eller da medlemmer av en høyreekstrem militsgruppe ble dømt for å planlegge kidnapping og drap av Michigans guvernør i i 2020. Begge guvernører var fra feil parti. 

Kort etter drapet på Kirk anklaget imidlertid Trump den “radikale venstresiden” for stå bak, før man visste noe om drapsmannen og hans motiver. Den “radikale venstresiden” er et uttrykk Trump bruker om alle fra det demokratiske partiet, inkludert Joe Biden og Kamela Harris. Man skulle tro at alle republikanerne da er medskyldig i høyreekstrem vold, men slik fungerer den trumpianske logikken ikke. Det kalles også dobbelmoral.    

Grunnen til at venstresiden ifølge Trump er medskyldig i Kirks død er visst nok bruken av hatefull retorikk mot høyresiden. At Trump selv bruker hatefull og truende retorikk om venstresiden, deler av pressen og andre han ikke liker, spiller ingen rolle. 

Denne retorikken bidrar selvsagt til å eskalere den allerede pågående nedbrytingen av det amerikanske demokratiet. Politikken degenererer til en eksistensiell slagmark mellom de gode og de onde, venn og fiende. Som trumpisten Kari Lake sa det etter drapet, “you can’t compromise with evil”, for å understreke umuligheten av forsoning med venstresiden.  

Faktum er at høyreekstreme dreper flere mennesker i USA enn venstreekstreme, men det er ikke poenget mitt. Poenget er at det er irrelevant hvilken form for ekstremisme som er verst. De fleste høyre- og venstreorienterte mennesker er greie folk som vil stoppe opp og hjelpe barnet ditt hvis det faller og slår seg. De færreste aksepterer vold som politisk virkemiddel. 

Istedenfor å samles om dette faktum søker Trump nå mer splittelse. Han går også langt i å legitimere høyreekstrem vold. Som han sa for nylig: når høyreekstreme utøver vold vil de bare ha slutt på all kriminaliteten. Det er venstresiden som er problemet!   

Det kan virke som om Trump og hans allierte bevisst prøver å bekjempe hatet og de forskudde meninger som tok livet av Kirk med enda mer hat og forskudde meninger. Altså, å slukke ild med ild. Historien viser at dette ikke er en god ide. Det gjør forskningen også.   

Samtidig ser vi alt for mange på venstresiden som feirer eller bagatelliserer drapet, sier støtende ting om Kirk og hans familie, eller flirer av det hele med latteremojis. Folk som konkluderer på svakt grunnlag at drapsmannen var høyreekstrem, som sprer misvisende Kirk-sitater tatt ut av kontekst eller ansvarliggjør hele MAGA for drapet. “Kirk var imot empati, så derfor viser jeg ingen empati”, skriver noen i min Facebook-feed.  

Kirk var en splittende figur som uttalte seg hatefullt om ulike grupper og individer, f.eks. når han oppfordret til deportasjon av den muslimske borgermesterkandidaten i New York, Zohran Mamdani, assosierte ham med terrorisme og kalte ham “parasit”. Da den tidligere kongresstalsmannen Nancy Pelosis ektemann ble slått i hodet av en hammerbevæpnet konspirasjonsteoretiker, oppfordret Kirk smilende til å få gjerningspersonen løslatt. Videoen der Kirk oppfordrer til henrettelse - ja, henrettelse - av tidligere president Joe Biden er så vidt jeg kan se ikke fake.  

Men helt ærlig, om du ikke vil være som Kirk, så la vær å oppføre deg som Kirk. Ild bekjempes ikke med ild! Det er mange (unge menn) der ute nå som lurer på hva de skal mene om Kirk. Vi overbeviser ikke dem om noe ved å kalle ham fascist igjen og igjen. Desinformasjon og relativering av politiske drap er lite appellerende for de fleste. Vi må møte opp til debatten med fakta og gode argument. 

Og så tror jeg at sjansen er større for at de som er fascinert av Kirk vil lytte til oss som er kritiske dersom vi klarer å si bare én positiv ting om ham. At han alltid stilte opp til debatt med sine motstandere er vel litt kult?  

La meg avslutte med å sitere den store demokratitenker, Jürgen Habermas, som sier at «voldsspiralen begynner med en spiral av forstyrret kommunikasjon som leder til en spiral av ukontrollert gjensidig mistillit, og videre til sammenbruddet av kommunikasjon.» 

Den spiralen kan vi alle gjøre vårt til å snu, uansett hvem vi ellers stemmer på og hva vi mener om politikk.

Publisert i Nordlys den 17.9 2025

Sharia-lov i New York?

Den amerikanske høyresiden overgår seg selv i islamofobisk retorikk etter at en muslim ligger godt an til å bli New Yorks neste ordfører. Men om det er noen som har noe tilfelles med reaksjonær islam, så er det republikanerne selv.

Flere profilerte republikanere og ytre høyre-figurer i USA har rettet grove anklager mot muslimske Zohran Mamdani etter at han overraskende vant det demokratiske primærvalget i New York og ble kandidat til posten som ordfører.

Noen hevder at Mamdani vil etablere et islamsk kalifat, andre sprer AI-genererte bilder av Frihetsgudinnen i burka. Mediepersonligheten Charlie Kirk trekker linjer til terrorangrepene 11. september 2011 og spår at dette er første steg på veien mot sharia-lov. Trump-allierte Laura Loomer skriver på X at Mamdani har forbindelser til Det muslimske brorskapet og bør etterforskes for terror-støtte. Det er sendt en formell henvendelse til Justisdepartementet med krav om at Mamdanis statsborgerskap oppheves slik at han kan deporteres, noe Trump-administrasjonen sier den vil undersøke.

Intet av dette har rot i virkeligheten, men reaksjonene utstiller dobbeltmoralen blant ledende figurer på amerikansk høyreside: Mange er ekstremt opptatt av jødehat, så opptatt at kritikk av Israels krigføring i Gaza noen ganger defineres som antisemittisme, samtidig som man selv fremmer hat og trusler mot muslimer – fordi de er muslimer.

Her er det relevant å hente frem begrepet ‘Islamofobi”’. Dette inkluderer ytringer som:

1 Femmer en rigid og negativ forestilling om hva Islam “er”, samt en antagelse om at alle muslimer handler i tråd med denne forestilling.

2 Har en åpenbart villedende og hatefull karakter, fremført med intensjon om å diskriminere og stigmatisere muslimer.

3 Hevder at muslimer i kraft av sin religiøse tro ikke har krav på samme rettigheter som andre.

Mange er skeptiske til begrepet ‘islamofobi’ fordi det angivelig rammer så bredt at det stempler enhver kritikk av Islam, muslimer eller islamistisk politikk som «syk» eller irrasjonell. Det er feil. Å kritisere homofobiske eller kvinnefiendtlige fortolkninger av islam er ikke islamofobi. Å kritisere de barbariske blasfemilover i Pakistan, eller tortur og fengsling av apostater i Saudi-Arabia, legitimert av islamsk teologi, er heller ikke islamofobi.

Islamofobi er å benekte at det finnes ulike måter å fortolke og praktisere islam på, deriblant fredelige måter som er forenelig med demokrati og menneskerettigheter.

Det er riktig at noen muslimske land og organisasjoner misbruker begrepet islamofobi. The Organization of the Islamic Conference (OIC) jobber eksempelvis aktivt i FN-systemet for å få definert blasfemiske ytringer om islam som ‘islamofobi’. Målet er en resolusjon som oppfordrer alle land til å forby slike ytringer.

Men det betyr ikke at islamofobi, slik jeg har definert det, ikke utgjør et reelt problem, noe debatten i USA tydelig illustrerer. Begrepene ‘rasisme’ og ‘antisemittisme’ kan også misbrukes, men det betyr ikke at rasisme eller antisemittisme ikke finnes eller at begrepene bør skrotes.

Noe av kritikken mot Mamdani er klart islamofobisk, f.eks. når han anklages for ville skape en jihad-stat med sharia-lov, uten noe annet «bevis» enn at han er muslim. Mamdani er tilhenger av en demokratisk rettsstat, noe Donald Trump – som nektet å godta en fredelig maktovertakelse etter nederlaget i 2021 og stadigvekk utfordrer maktens tredeling i USA – kunne lære noe av.

Om det er noen som har noe til felles med reaksjonær islam er det faktisk republikanerne selv, som fremmer et konservativt og ofte religiøst begrunnet syn på kjønn, familie og seksualitet, som er abortmotstandere og vil begrense skeives rettigheter, som omtaler transpersoner som syke og perverse, eller krever at de 10 bud skal henge i offentlige skoler, noe som ser ut til å bli lovpålagt i Texas snart.

Mamdani, derimot, er åpen forsvarer av LGBTQ+ rettigheter og en sekulær stat med like rettigheter og friheter for alle, troende som ikke-troende. Han ville ikke nå langt i et islamistisk regime. Det er kanskje derfor noen muslimer har anklaget ham for ikke å være muslimsk nok? 

Spørsmålet er altså ikke om en mann med Ramdanis sosialistiske synspunkter og muslimske bakgrunn er demokratisk nok for USA, men om USA er demokratisk nok for ham.

På samme måte som den islamistiske høyrepopulismen vi kjenner fra land som Tyrkia eller Pakistan, skiller den trumpianske høyrepopulismen skarpt mellom venner og fiender, og går langt i å stemple politiske opponenter som farlige, umoralske og korrupte. I islamismen er det sekulære, kristne og vestliggjorte grupper som ekskluderes fra «folket», i trumpismen er det muslimer, immigranter og venstreorienterte. Motstanden mot det liberale samfunnet basert på gjensidig respekt har de helt til felles.

Ramdani virker klar for kamp, men vi får se om han bukker under for de kommende måneder med demonisering, svertekampanjer og konspirasjonsteorier før det endelige valget den 4.november.

Publisert i Dagbladet den 07.07.2025

Kanselleringskultur på steroider i Trumps USA

Donald Trump hevder å ha gjenopprettet ytringsfriheten i USA, men hans administrasjon opptrer som tanke- og ytringspoliti.

Før påske hadde Trump-administrasjonen frist til å levere bevis for sine anklager mot studentaktivisten Mahmood Khalil, som ledet propalestinske demonstrasjoner ved Colombia University i fjor. Khalil er syrisk født, men har permanent oppholdstillatelse i USA.

Om myndighetene hadde noe på Khalil, var det nå det skulle legges frem for domstolen.

Men ingenting ble lagt frem. Ingen hyllester til Hamas, ingen oppfordringer til vold, ingen degraderende uttalelser om jøder. Ingenting.

ANKLAGER UTEN BEVIS

I stedet skrev utenriksminister Marco Rubio et notat der han fastslo at selv om Khalil ikke har gjort noe ulovlig, kan han likevel utvises for sine ytringer og holdninger. Ifølge en lov fra 1952 kan utlendinger utvises dersom utenriksministeren personlig vurderer at de utgjør en hindring for USAs utenrikspolitikk.

Rubio, som mottar massiv økonomisk støtte fra proisraelske grupper, har altså vurdert at Khalils ytringer truer USAs utenrikspolitiske arbeid mot antisemittisme. Hvilke spesifikke ytringer det er snakk om får vi ikke vite om. 

Det er riktig at Hamas-støtte, hærverk og antisemittisk retorikk har forekommet på amerikanske universiteter, samtidig som pro-israelske grupper har truet og angrepet demonstranter. Intet av dette hører hjemme på campus og det bør få konsekvenser. 

Men da bør man gå etter de personer som har gjort noe galt istedenfor å straffe folk man ikke liker med henvisning til vage anklager uten bevis.

Khalils eksempel er langt fra enestående. Ifølge The Guardian har mer enn 600 studenter mistet sin oppholdstillatelse uten nærmere forklaring. Flere er arrestert for å deporteres, men dette er bare begynnelsen, ifølge Rubio.

GRUNNLOVEN OG YTRINGSFRIHETEN

De som feirer Khalils arrestasjon kan ikke feire ytringsfriheten og den amerikanske grunnloven samtidig. De kan selvfølgelig gjøre det, og mange gjør det i Trumps MAGA-bevegelse, men det gir ikke mening ettersom grunnloven beskytter ytringsfriheten likt for amerikanske borgere og utlendinger.

Enkelte konservative kommentatorer ser ut til å ha forstått dette. Ann Coulter, en kjent Trump-støttespiller og anti-immigrasjonspolitiker, skrev nylig på X: “Det er nesten ingen jeg ikke vil deportere, men med mindre de har begått en forbrytelse, er ikke dette et brudd på First Amendment?”.

DEN AMERIKANSKE MODELLEN ER INGEN GARANTI FOR YTRINGSFRIHET

Jeg har i flere fagartikler forsvart rasisme- og hatpratlover av den typen som finnes i alle vestlige demokratier – med unntak av USA. I Norge er hatefulle og diskriminerende ytringer forbudt gjennom straffelovens paragraf 185, som blant annet rammer antisemittiske ytringer og hatytringer mot muslimer. I motsetning til dette beskytter det amerikanske First Amendment også grovt hatefulle ytringer, noe som stadig vekker debatt. 

I Norge har det også vært diskusjoner om hvor grensen for ytringsfrihet bør gå – særlig i møte med netthat og økende ekstremisme. Kritikere, som den amerikanske visepresidenten J.D. Vance, mener europeisk lovgivning går for langt i å begrense ytringsfriheten og bruker ofte dette som eksempel på et kontinent preget av "woke"-sensur. Vi som forsvarer disse lovene ser dem ikke som en trussel mot ytringsfriheten, men som en beskyttelse av minoriteters menneskeverd.  .

Jurister og politiske filosofer som forsvarer den amerikanske modellen hevder at den bedre ivaretar retten til å si kontroversielle og opprørende ting, inkludert ting som makthavene misliker. Da må man tåle å få litt hatprat med på kjøpet.

Det som skjer i USA nå viser noe annet. Mangelen på juridisk regulering og god rettspraksis for hatefulle ytringer gjør det mulig for autoritære ledere å definere “hatsk tale” vilkårlig for politiske formål. Da står vi plutselig i en situasjon der fredsdemonstrasjoner mot en blodig krig defineres som antisemitisme. Universiteter mister millionstøtte dersom de ikke godtar myndighetenes fortolkning av antisemittisme. Samtidig florerer nazi-hilsener og konspirasjonsteorier om jøder uten regulering i sosiale medier.

Sammensausingen av israelkritikk og antisemitisme forekommer også utenfor USA, men i land som Norge har vi i det minste et juridisk rammeverk som klarer å skille mellom dehumaniserende angrep på menneskegrupper, og kritikk av stater og deres handlinger. Om noen anklages for hatefulle ytringer kan saken prøves i retten.

VÅR FELLES KAMP FOR DEMOKRATI

Kritikk av sensur og kanselleringskultur på venstresiden er en integrert del av Trumps MAGA-bevegelse. Noe av denne kritikken er legitim, men tiden er inne for USA å se seg selv i speilet: om du virkelig er for ytringsfrihet, må du også forsvare ytringer du misliker.

Den trumpianske kanselleringskultur kommer ikke “nedenfra”, fra private aktivister, universiteter og organisasjoner, men “ovenfra”, fra en stat med voldsmonopol og makt til å deportere mennesker til fjerne fengsler uten rettergang. Det er kanselleringskultur på stereoider.

Dette viser at kampen for ytringsfrihet ikke er høyresidens kamp mot venstresiden - det er vår alles kamp mot autoritære og antidemokratiske krefter.

Publisert i Nordlys den 10.05.2025.