Utopi og Praxis

Trumps ambisjoner om Grønland handler om mer enn bare sikkerhetsinteresser. Det dreier seg også om en drøm om et fristed der kapitalismen kan utfolde seg fritt, uten statlige reguleringer. Det er en visjon for milliardærer med fantasier om en ny verden der teknologi og innovasjon ikke begrenses av demokrati og miljøhensyn. 

 

En av dem som satt rett bak Trump under innsettelsen var Peter Thiel. Thiel grunnla PayPal sammen med Ken Howery, mannen Trump nylig utnevnte til ambassadør i Danmark. Thiel har donert store summer til Trumps valgkamp, både i 2016 og 2024, men kanskje like interessant er støtten hans til nettverket Praxis, hvis grunnlegger, Dryden Brown, personlig reiste til Grønland i november 2024 i et forsøk på å "kjøpe øya".  

 

Praxis er et slags cyberfellesskap som har samlet inn millioner av dollars gjennom rike donorer som Thiel . Målet er å etablere en fysisk "nettverksby" for "de rette folkene" – en «post-stat» basert på "vestlige skjønnhetsidealer" og uavhengig av "dumme reguleringer". På lenger sikt er målet at hele verden skal  bestå av slike byer slik at individer og bedrifter fritt kan velge hvor de vil oppholde seg – og betale skatt – til enhver tid.  

 

En Praxis-by vil ikke bare tiltrekke tech-nerder, risikovillige kapitalister og eventyrere, men også "hot girls", ifølge en av deres programerklæringer.

 

At Grønland er et demokratisk selvstyre innenfor Riksfellesskapet med Danmark, ser Brown ikke som et hinder. Hans løsning er å erstatte Danmarks overføringer til Grønland med større summer fra private selskaper som utvinner øyas mineralressurser. Grønlenderne blir rikere, og alle blir lykkelige! 

 

Bærekraft og naturhensyn er ikke en del av denne planen. Da er det beleilig å ha Trump i ryggen, som aktivt jobber for å deregulere utvinning av naturressurser, inkludert olje og gass, som Grønland sannsynligvis har mye av – selv om det er vanskelig å utvinne. Heldigvis smelter isen, noe som gjør det enklere. 

 

Etter møter med lokale politikere, litt svømming i ishavet og et par gjennomførte halvmaraton, skrev Brown på X (tidligere Twitter) at "Grønland ikke ønsker å bli kjøpt". Men han oppga ikke drømmen. Etter at Trump utnevnte Howery til ambassadør i Danmark, skrev Praxis-nettverkets X-konto: "According to plan." Hadde det ikke vært for at alt ble sagt åpent, kunne det nesten virket som en konspirasjon. 

 

Den politiske filosofien som både Thiel og Browen tilslutter seg kalles libertarianisme. Libertarianere er opptatt av individets rett til å bestemme over seg selv og sin eiendom. At noen eier mye, mens andre ingenting eier, betyr ikke at de rike skylder noe til de fattige. 

 

Den mest kjente libertarianske politiske filosofen, Robert Nozick, hevdet i Anarchy, State, and Utopia (1974) at enhver skattelegging utover basale funksjoner som politi, rettsvesen og forsvar bør defineres som slaveri. Når staten tvinger noen til å betale skatt til formål som ikke er strengt nødvendige for deres eksistens, er det i realiteten tvangsarbeid. Også om man heter Elon Musk og er verdens rikeste mann. 

 

I sitt essay The Education of a Libertarian (2009) skriver Thiel at han har mistet troen på at frihet og demokrati er forenlige. Demokrati er for massene, det "tankeløse folket", og legger begrensninger på kreative individer og teknologisk utvikling. Ellers klager han over at kvinner fikk stemmerett (!). 

 

Thiels fantasier om et frirom fra stat, reguleringer og det dumme "demos" (folket) gjenspeiles i drømmen om Grønland, slik den presenteres av Dryden Brown og hans praxis-nettverk. 

Det er fristende å avvise dette som tull, men ideene bak spiller en stadig større rolle i amerikansk politikk og støttes av mektige investorer og høyreradikale krefter, både i og utenfor USA. 

 

Selv om Brown neppe får etablert en høyteknologisk, atomdrevet by på Grønland med det første, kan ideologien han fremmer gjøre stor skade på naturressurser, internasjonal lov og geopolitisk stabilitet. I tillegg reduserer den Grønlenderne til brikker i et økonomisk, ideologisk og storpolitisk spill. 

 

Peter Thiel og hans rike venner vil ha avkastning på investeringene sine i Trumps kampanje. Kanskje i form av et libertariansk utopia på Grønland? Den som trodde at Trump ville sette en stopper for pengeinteresser og oligarker i amerikansk politikk, tok i alle fall feil. 

Publisert i Klassekampen den 14.2 2025

Mangfold under angrep

Hvor ulikt kan man behandle folk før det slår over i urettferdig forskjellsbehandling? 

Det er ingenting som tyder på at flysikkerheten i USA er truet av såkalte “mangfoldsansettelser”, slik Trump påstår. Men den kan bli det av nedskjæringer og avregulering i offentlig sektor, herunder i flytrafikken. 

I velkjent stil benyttet Trump den tragiske flyulykken i Washington  til å rette et kraftig angrep mot DEI, en forkortelse for Diversity, Equity and Inclusion. DEI-programmer er på retur i USA, men har vært brukt i offentlige ansettelsesprosedyrer, også i det amerikanske luftfarttilsynet, FAA, for å inkludere underrepresenterte grupper, herunder svarte, kvinner og mennesker med funksjonshemninger.  

De etterlatte til den unge, men dekorerte og erfarne, kvinnelige helikopterpiloten, må nå leve med mistenkeliggjøringer på nettet, nørret opp av presidenten: Ble hun kanskje ansatt fremfor en mer kompetent mann?

Filosofien bak DEI hviler på en riktig innsikt, nemlig at formell sjanselikhet (“equality”) ikke er nok til å skape reell sjanselikhet (“equity”). Per og Mohammed søker lærlingplass som elektriker og er like kvalifiserte, men Mohammed kommer hele tiden bakerst i køen på grunn av navnet sitt. De er formelt sett likestilt, men ikke reelt. 

For å skape reell sjanselikhet er det noen ganger nødvendig å behandle mennesker ulikt. Noen trenger ekstra skolehjelp, andre en rullestol. Dersom to kandidater er like kvalifiserte til en jobb i et mannsdominert miljø, kan det være grunn til å ansette den kvinnelige kandidaten. Det kalles moderat kjønnskvotering.  

Men, hvor ulikt kan man behandle folk før det slår over i urettferdig forskjellsbehandling? Har Trump rett når han sier at FAA driver med radikal kvotering, det vil at diversitet prioriteres foran kompetanse? 

Det ser faktisk ut til at Trump har et poeng når han kritiserer DEI-programmet i FAA som ble etablert under Obama før Trumps første overtakelse i 2016. For å få inn flere minoriteter gikk man over til å bruke et biografisk spørreskjema og la mindre vekt på ferdigheter og utdanning.

Denne fremgangsmåten har fått kritikk også av Trump-kritiske og venstreorienterte medier fordi den var ugjennomsiktig og brukte et poengsystem der folk med relevant erfaring og kompetanse kunne bli frasortert.

Den pågående rettssaken mot FAA, Buttideig vs. Brigida, tar utgangspunkt i en anklage om at over 1000 søkere ble utsatt for “omvendt diskriminering” i denne perioden. 

Uansett hva som er fakta i denne saken viser den at det går an å ha en rasjonell debatt om fordeler og ulemper med DEI og kvotering generelt. Likhet er et notorisk vanskelig ideal som fører til dype filosofiske spørsmål og byr på en rekke praktiske utfordringer. 

Trumps anklager mot DEI i den aktuelle saken er imidlertid useriøse og potensielt farlige. For det første visste han  ingenting om ulykkens årsak og de impliserte partene så tidlig. En statsmann hadde uttrykt mer sympati med ofrene og de etterlatte, og ventet på en uavhengig undersøkelse. 

For det andre har det ikke vært en eneste nasjonal flyulykke i USA de siste tiårene, tross DEI-programmer og tusenvis av flyavganger hver dag. 

For det tredje understreker FAA at alle som ansettes er underlagt de samme strenge krav til utdanning og egnethet. Det er ingen som ansettes fordi de tilhører en minoritet. Samtidig snakker man på Fox News om at den woke venstresiden prøver å få inn kortvokste mennesker med psykiske lidelser som piloter. 

Når Trump bruker ulykkene på hans vakt som anledning til å politisere, kan det avspore undersøkelsen av de reelle årsakene og gjøre en saklig vurdering mer vanskelig.

Om jeg var amerikaner ville jeg ikke blitt urolig over mangfold, men over Trumps avreguleringspolitikk og de effekter den vil ha over tid på det amerikanske samfunnet og dets institusjoner, herunder i flytrafikken. 

Noe av det første Trump gjorde etter innsettelsen var å oppløse den føderale Aviation Security Advisory Committee, som ble opprettet i 1988 for å gi råd om flysikkerhet. Han iverksatte også en føderal ansettelsesstopp for å redusere arbeidsstyrken. Selv om flygeledere var unntatt fra dette, førte det til usikkerhet blant FAA-ansatte. 

Trump-administrasjonen ga tusenvis av FAA-ansatte tilbud om fratredelse med åtte måneders lønn. Om de ikke tar imot, risikerer de oppsigelse uten lønn. Så trakk man plutselig tilbudet tilbake for flygeledere som det er permanent mangel på.  

At det er mangel på flygeledere er ikke Trumps skyld, men ingenting tyder på at han har tenkt å gjøre annet enn å spare og avregulere den offentlige flytrafikken. Han utviser en foruroligende mangel på forståelser for tradisjoner og institusjoner som er lette å knuse, men vanskelige å etablere. 

Som Matthew Syed fra The Times skrev den 1.februar 2025: det er villigheten til å lære, ikke bebreide, som historisk sett har ført til ekstremt gode resultater i amerikansk flysikkerhet. Mon ikke det samme prinsippet gjelder for andre typer av sikkerhet som vi verdsetter?  

Publisert i Nordlys den 10.2 2025 

Vil erstatte lærere i Danmark med kunstig intelligens

Platon, den antikke filosofen, beskrev i sin berømte “hulelignelse” en gruppe mennesker som holdes fanget i en underjordisk hule hele livet. De er fastspent og alt de ser er skygger som kastes på en vegg. Bak fangene går voktere rundt med fysiske etterligninger av ekte ting, altså kunstige trer, hus, dyr osv., og bak dem er det et bål, som forårsaker skyggene.

Er det rart om fangene tror at skyggespillet er det egentlige livet deres? At alt de snakker om er hvordan skyggene forandrer seg, og hva det betyr? Nei. De har ikke noe annet å snakke om. De forstår ikke at de lever i en illusjon. Deres eneste håp er å møte en Sokrates: en lærer som stiller de riktige spørsmål og får dem til å tenke dypere over det de oppfatter.

Hulelignelsen skal si noe om menneskets grunnvilkår. På tross av våre høyt utviklede mentale evner er vi også intellektuelt late og lar oss lett villede. Vi liker å tro at det som fremstår virkelig, faktisk er virkelig. Og ikke minst: det er alltid noen som vil at vi skal oppfatte verden på en bestemt måte.

De som manipulerte Platons fanger hadde bål og kunstige figurer til rådighet. De som manipulerer oss og våre barn i dag har verdens mest avanserte og avhengighetsskapende digitale teknologier, herunder kunstig intelligens (KI). Kan vi derfor bli enige om at læreryrket er et av de viktigste samfunnsyrker som finnes? At barn og ungdom mer enn noensinne trenger hjelp til å tenke kritisk og finne mening i den kaotiske strømmen av informasjon?

Tilsynelatende ikke. I siste uke kunne man nemlig lese i danske medier at Dansk Arbeidsgiverforening (DA) har fått det internasjonale konsulentfirmaet Boston Consulting Group til å vurdere hvor mange lærere som kan spares vekk gjennom bruk av KI i skolen. Firmaet kom frem til at hver fjerde lærer vil kunne unnværes, dersom KI benyttes til forberedelse av undervisning, evaluering av oppgaver og interaktiv undervisning, herunder virtuell veiledning gjennom KI-assistenter. Millionene som spares kan ifølge DA brukes til å «løse andre arbeidsoppgaver i samfunnet».

Dette forslaget er så elendig at jeg får lyst til å regne ut hvor mange arbeidsgivere som kan spares vekk gjennom bruk av kunstig intelligens. Pengene kan vi bruke til å ansette flere pedagoger og lærere.

For det første er KI-assistenter som ChatGPT upålitelige og produserer hele tiden feilinformasjon. En tidligere artikkel fra nevnte Boston Consulting Group påpeker ironisk nok følgende om generativ KI (dvs. KI som kan skape originalt innhold slik tekst, bilder eller video): «Generativ KI utviser en velkjent tendens til å produsere feilinformasjon. Likevel kan mennesker være motvillige til å stille spørsmål ved det som KI produserer, spesielt ettersom teknologien blir mer sofistikert». (How will AI change the way we learn, 2024).

Man spør seg: Hvordan skal den enkelte lærer hjelpe barn og ungdom med å gjennomskue feilinformasjon dersom hver elev har sin egen KI-assistent som spytter ut overveldende mengder av tilsynelatende troverdig informasjon i et rasende tempo, samtidig som vi kutter bort en fjerdedel av lærerstanden? Det henger ikke på greip.

For det andre kan en lærer en rekke ting som ingen KI kan, for eksempel fantasere, tenke nytt og forestille seg en radikalt annerledes verden – sammen med elevene. Generativ kunstig intelligens gjetter seg alltid frem til svaret (eller spørsmålet) ut fra allerede eksisterende informasjon, typisk basert på det den finner på internett. Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes

påpeker derfor at økt bruk av KI vil bety «mer av det samme, men de nye grenseoverskridende løsningene vil vi høyst sannsynlig gå glipp av» («KI vil hemme innovasjonen», Klassekampen 3.10).

En levende lærer med naturlig intelligens kan motivere og utfordre gjennom bruk av humor eller ironi. Hen kan ta avgjørelser basert på skjønn og vurdere hva elevene trenger ut fra intuisjon, kroppsspråk, stemninger i klasserommet eller kjennskap til den enkeltes situasjon.

Hemmeligheten bak den sokratiske dialogmetoden var ifølge Platon evnen til å forstå hvor den lærende befinner seg erkjennelsesmessig og møtte henne der. Du kan godt få ChatGPT til å stille deg sokratiske spørsmål, men den har ingen ide om akkurat hvilket spørsmål du trenger for å utvikle deg.

Ikke minst kan en lærer bruke sin egen person og hele registret av menneskelige emosjoner i møtet med elever. Vi husker vel alle en lærer som fikk oss til å føle oss stolte over en prestasjon eller flaue over noe dårlig vi hadde gjort? Som utgjorde et eksempel til etterfølgelse gjennom sin person? Det er ingen garanti for at det ikke er nettopp denne lærer som byttes ut med en robot dersom DA får sin vilje.

Jeg er på ingen måte motstander av å effektivisere arbeidsoppgaver for lærerne gjennom god bruk av KI. Men la oss sørge for at den frigjorte tiden skaper mer kontakt mellom lærer og elev, ikke mindre. Ellers frykter jeg at dette er første steg på veien tilbake inn i Platons hule.

Publisert i Nordnorskdebatt den 10.10 2024 og på dansk i Dagbladet Politiken 

Hykleri, dobbeltmotral og "respekt for religion"

Filosofen Slavoj Žižek avviser at konservative kristne hadde en sak når de kritiserte et innslag med skeive personer og elementer av dragshow under OL-åpningen for å parodiere «Den siste nattverd» (Klassekampen 10. august). Det var nemlig slett ikke Jesus og hans disipler som var inspirasjonskilden, men maleriet «Den guddommelige fest» som fremstiller gresk-romerske guder som holder fest på Olympen.

Men hva om det faktisk hadde vært «Den siste nattverd» som var tema? Hadde vært noe galt med det? Kan man forstå at katolske biskoper og mektige personer som Donald Trump og Elon Musk ble krenket dersom de faktisk tror de så en woke Jesus med sine skeive disipler? Kanskje, men debatten er preget av hykleri og dobbeltmoral.

Ta Trump og hans evangelisk-kristne støtter. Trump virker som en religiøs analfabet og intet tyder på at han har lest Bibelen eller praktiserer en personlig tro. Likevel spiller han på kristendommen i sin kulturkamp mot venstresiden, woke, og innvandring. Det er det man kaller hykleri.

Trump er dessuten dømt for voldtekt og ulovlig utbetaling av hysjpenger til en pornostjerne han angivelig hadde sex med mens han var gift og hadde barn. Han selger sin egen versjon av Bibelen for å betale av på bøter og advokatregninger, lyver i stor stil, er opptatt av å få hevn over sine fiender, og snakker stygt og nedverdigende om folk han ikke liker. Bilder med Trump som Jesus er vanlige på hans velgermøter. Det samme er hatter med teksten «God, Guns and Trump».

Er ikke dette en hån mot kristne verdier som nestekjærlighet, ydmykhet og tilgivelse? Hvordan kan man vende det døve øret mot Trumps løgner om alt fra valgsvindel til størrelsen på hans velgermøter, men kreve respekt for kristendommen når det er noe man ikke liker? Det lukter av identitetspolitikk og dobbeltmoral.

I den europeiske debatten ble det pekt på dobbeltmoral: OL-arrangørene ville aldri ha utsatt Islam for en lignende behandling, hørte vi, men kristendommen utsetter vi gjerne for provokasjon. Det er noe i dette. Jeg prøvde nylig å få ChatGPT til å fortelle en vits om Mohammed, den muslimske profeten, noe den nektet fordi det er et «følsomt tema». Den ville derimot gjerne fortelle vitser om Jesus og Buddha. Det sier noe om hvem vi tør fornærme og hvem ikke.

Anklagen om dobbeltmoral kan imidlertid også snus den andre veien. Ta for eksempel sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, som hadde følgende kommentar på X (tidligere Twitter) til det han oppfattet som satire over «Den siste nattverd»: «noe sånt ville selvfølgelig aldri ha skjedd med islams profet. Og hvorfor ikke? Noen forslag?». Når det er muslimer som er fornærmet over noe, framfører Selbekk et dedikert forsvar for ytringsfriheten, så hvorfor ikke gjøre det samme i denne saken?

Jeg tipper at mange av dem som nå kritiserte OL-komiteen for religiøs ufølsomhet ikke er parate til å vise den samme følsomheten neste gang muslimer føler seg såret over en karikaturtegning eller en koranbrenning.

Vi må finne en balanse mellom religionskritikk og provokasjon på den ene siden og respektfull omgang med religion på den andre. Den balansen er kontroversiell og jeg har ingen enkle løsninger. Gitt tendensen til hykleri og dobbeltmoral på alle sider i denne debatten får jeg likevel lyst til å sitere Jesus selv: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til»?

Publisert i Klassekampen den. 14.8 2024

Debatten om «kanselleringskultur» har avsport. Vi trenger en gjenstart.

Om man følger den offentlige debatten er det lett å få inntrykk av at «kansellering» av kjente personer eller deres ytringer er et nytt demokratisk problem som preger vår samtid. Det kan også virke som om dette problemet alene skyldes den «woke» venstresiden, altså politisk overkorrekte antirasister, feminister og transaktivister. Og så er det lett å bli overbevist om at kansellering alltid utgjør en trussel mot ytringsfrihet og demokrati. Men intet av dette stemmer.

Store Norske Leksikon definerer kanselleringskultur som «en strategi som går ut på å ekskludere noe eller noen som ansees som umoralsk eller forkastelig, for eksempel rasistisk eller antisemittisk. Den eller det som blir kansellert, blir dermed utelukket fra sosiale eller økonomiske sammenhenger og posisjoner».

Om vi legger denne definisjonen til grunn er det ingenting som tilsier at kansellering nødvendigvis utgjør en trussel mot ytringsfriheten. Om et universitet nekter å gi en religiøs taler med kvinnefiendtlige eller homofobiske holdninger en plattform på campus kan vedkommende fremdeles ytre seg andre plasser, innen lovens rammer. Noen av de som blir kansellert har store medieplattformer og tusenvis av følgere. 

Eller ta boikott, som også kan være en kanselleringsstrategi. Selv har jeg nettopp boikottet den amerikanske filosofen, Sam Harris, fordi jeg er svært skuffet over hans ensidige analyser av det som skjer i Gaza. I praksis betyr det at jeg har oppsagt abonnementet mitt på den populære meditasjons-appen hans, Waking up. Harris tar etter mitt syn hverken det palestinske folkets lidelser eller uretten Israel begår seriøst. Med dette har jeg brukt en demokratisk rettighet som du og jeg har. Vi trenger heldigvis ikke lytte til alt, eller kjøpe alle produkter. Jeg har ikke kneblet noens ytringsfrihet, men utøvd forbrukermakt.

En annen misforståelse er at kanselleringskultur er et fenomen som bare trives på den radikale venstresiden. Dersom man leser Danby Chois Kanseller meg hvis du kan (2023), får man dette inntrykket. Det er et merkelig syn alt ettersom høyreorientert ideologi har vært og fremdeles er en pådriver for diverse begrensninger i ytringsfriheten. Historisk sett kan vi nevne McCarthyismen som sto for grov, systematisk forfølgelse av venstreorienterte personer med antatt kommunistiske sympatier på 40- og 50-tallet i USA.Mer aktuelt bør vi bekymre oss for den lange rekke av urovekkende kanselleringer av pro-palestinske og Israel-kritiske holdninger siden Hamas’ terrorangrep den 7.10 siste år. Her snakker vi om alt fra oppsigelser av folk som har delt et Tweet (eller X, som det heter nå), eller skrevet under på protestbrev mot Israels krigføring, til forbud mot å bære palestina-skjerf til demonstrasjoner, avlysning av professorater og tilbaketrekking av kunststøtte eller prisoverrekkelser.

For nylig kansellerte Universitetet i Köln et gjesteprofessorat som var avtalt med den kjente filosofen Nancy Fraser. Begrunnelsen var at Fraser sammen med hundrevis av kolleger hadde underskrevet brevet «Philosophy for Palestine» som i sterke vendinger fordømmer Israels massive bombardementer i Gaza og oppfordrer til boikott av israelske produkt. Fraser er selv jødisk.

Slike kanselleringer kommer ikke fra den «woke» venstresiden.

I sin lesverdige bok Woke: kulturkrig, kansellering og identitetspolitikk (2023), demonstrerer Lisa Esohel Knudsen et viktig poeng: de som roper høyt om farene med kanselleringskultur erofte inkonsistente i sitt forsvar av ytringsfriheten. Det vil si at de egentlig ønsker å forsvare retten til å ytre bestemte ting (f.eks. om muslimer), men gjerne kan gå inn for kansellering av andre ytringer (f.eks. om Israel), eller i hvert fal ikke hisser seg opp over kansellering av ytringer de er uenig i.
Konklusjonen min er likevel ikke at «woke» kanselleringskultur ikke finnes. 

Misforstått identitetspolitikk og antirasistisk indignasjon fører noen ganger til merkverdige påstander om rasisme, islamofobi eller transfobi der den åpenbart ikke finnes. Det så vi f.eks. da gallapremieren på den norske barnefilmen Helt super ble avlyst på filmfestivalen i Berlin i 2023 etter grunnløse anklager om ««stereotypiske fremstillinger av fargede mennesker».

Slike saker gjør antirasismen en bjørnetjeneste fordi de fjerner fokus fra den ekte rasismen som finnes, også i Norge, og fortjener vår oppmerksomhet.

La oss likevel kvitte oss med den utdaterte forestillingen om at kanselleringskultur = woke = venstresiden. Kanselleringskultur kommer fra alle sider av det politiske spektrum, og må analyseres sak for sak. Spørsmålet er derfor ikke om kanselleringskultur er «bra» eller «dårlig». Noen kritikker av Israel er antisemittistiske og noen krikker av islam er islamofobiske. Kanskje de fortjener å bli kansellert?

Det interessante spørsmålet er heller når ytringer bør beskyttes, og når vi med god grunn kan tillate oss å ekskludere dem.Publisert i Nordnorsk debatt den 16.4 2024

Kan vi være moralske uden Gud?

Jeg husker stadig mit møde med en muslimsk familie, mens jeg rejste rundt i Indien i min ungdom. Jeg boede en uge på deres husbåd i smukke Kashmir, og snakken gik lystigt om stort og småt. Men uskylden blev brudt, da husfaderen refererede til mig som kristen.

Jeg protesterede og forklarede, at jeg er ateist. Det viste sig at være en chokerende udmelding.

"Vi har brug for Gud," sagde han, "for ellers gør vi slemme ting". Jeg svarede, at jeg ikke har lyst til at gøre slemme ting, men det hjalp ikke. 

Det er en udbredt misforståelse, at vi vil opføre os dårligt, hvis en højere instans ikke holder os i ørerne. Ellers får vi jo ingen straf, når vi gør noget galt, eller belønning, når vi gør noget godt. Problemet er, at dette syn gør moral umulig: en person, der afstår fra slemme handlinger for at sikre sig selv en plads i efterlivet, handler egocentrisk, ikke moralsk.

Dette problem så allerede den protestantiske filosof Immanuel Kant (1724 – 1804). Selvom Kant forudsatte eksistensen af en gud, der belønner gode handlinger i det hinsides, mente han, at vi skal holde denne gud ude af vores handlingsmotiver i dette liv. Vi skal gøre det gode for det godes egen skyld.

I en undersøgelse fra 2017 blev mere end 3000 mennesker fra fem forskellige kontinenter bedt om at forestille sig en person, der har tortureret dyr og dræbt uskyldige mennesker. De skulle derefter svare på, om det er mest sandsynligt, at denne person er ateist eller religiøs. Dobbelt så mange svarede det første som det sidste (Nature & Human Behaviour 2017).

Der findes imidlertid ingen forskning eller overbevisende argument, der tyder på, at manglende gudstro i sig selv spiller en negativ rolle for evnen eller viljen til at vise respekt og omsorg for andre, samarbejde eller overholde love og regler.

En mere subtil version af påstanden om, at moral er umulig uden Gud, fremføres i bogen "Uten gud er alt tilladt" (2023), af den norske teolog Espen Ottesen. Ottesen går med på, at ateister kan handle moralsk, men mener, at man ikke kan give en tilfredsstillende moralbegrundelse uden Gud. Den sekulære moralfilosofi fra antikken til i dag har ifølge ham ikke formået at svare på, hvad der egentlig er galt med "folkedrab, sex med småbørn eller kønslemlæstelse af kvinder". Et tilfredsstillende svar kræver nemlig forankring i noget, der eksisterer uafhængigt af vores subjektive præferencer: Gud.

Hvis man ikke kan se, hvad der skulle være galt med seksuelle overgreb i en verden uden Gud, har man et alvorligt problem.

Overgreb skader offeret fysisk og psykisk og påfører traumer, der kan gøre livet svært at leve. Forskellige grene af moderne etik har forskellige ting at sige om dette: utilitarismen fokuserer på oplevet smerte og mistrivsel, dydsetikken på overgriberens lastefulde karakter, pligtetikken på selve handlingen, som bryder med rationelt acceptable normer, og omsorgsetikken på fraværet af empati og omsorg i en mellemmenneskelig relation.

Hvordan ser sagen ud, hvis man vil begrunde moralske pligter og forbud ud fra religion?

I en af Platons dialoger, Euthyphron, stiller Sokrates følgende spørgsmål: "Er det gode godt, fordi guderne vil det, eller vil guderne det, fordi det er godt"?

Hvis vi går for det første svar, bliver moralbegrunnelsen vilkårlig. Hvis den eneste grund til ikke at begå folkedrab er, at Gud ikke vil det, ville det være rigtigt, hvis Gud ville det. Det virker absurd. Dette svar giver også en forkert begrundelse af moralske pligter og forbud: det gale ved kønslemlæstelse af kvinder handler om selve overgrebet og dets konsekvenser, ikke om, hvad Gud vil eller ikke vil.

Hvad med den anden mulighed? Måske vil Gud det gode, fordi det er godt? For eksempel, Gud indser, at vi bør tage vare på børn og formidler dette til os? Det virker mere fornuftigt, men gør samtidig Gud overflødig, da vi formår at komme frem til denne indsigt selv.

Moralbegrundelser baseret på Guds vilje ser altså ud til at være enten absurde eller overflødige.

Betyder dette, at jeg betragter religion som moralsk irrelevant? På ingen måde! Religiøse traditioner har udviklet sofistikerede praksisser og vokabularer, som er meningsskabende for mange mennesker. Tro og ritualer kan samle os spirituelt og hjælpe os i det daglige arbejde med at overskride de værste sider af os selv og åbne os for andre.

Bøn, meditation, fællessang eller fejring af højtider kan give moralske fordringer en alvor, som sekulære moralprincipper mangler. Religiøse forbilleder inkarnerer etikken og gør den konkret. Som ateist længes jeg efter et religiøst fællesskab uden at kunne indgå i et.

Filosoffen Jürgen Habermas, som netop er fyldt 95 år, har sagt, at moderne samfund har brug for de religiøse traditioner, selvom moral, demokrati og menneskerettigheder ultimativt skal begrundes sekulært, altså uden henvisning til åbenbarede trosandheder. Nogle mener, at han dermed reducerer religion til et instrument for sekulære værdier.

Andre, som jeg, mener, at Habermas giver en korrekt fremstilling af forholdet mellem religion og moral: religiøs tro kan ikke begrunde moral, men den kan udgøre en levende inspirationskilde for gode handlinger. Ikke mindst kan religion skabe en sammenhæng, som vi er ved at miste i en opsplittet modernitet: sammenhængen mellem det, der er godt og meningsfuldt for mig, og det, som jeg bør gøre, moralsk set.

Publisert i Nordlys den 23.7 2024

Er fri vilje en illusion?

Hvis jeg går rundt på Strøget og siger, at jeg er en robot uden fri vilje, bliver jeg på et tidspunkt anbragt på en psykiatrisk institution. Men hvis jeg skriver en bog om, at alle mennesker er robotter uden fri vilje, bliver jeg måske en berømt filosof, som  inviteres til konferencer og vinder priser.

Fri vilje er evnen til at vælge mellem forskellige handlingsmuligheder, f.eks. hvilket parti jeg skal stemme på til folketingsvalget. Det virker måske indlysende, at vi har fri vilje, fordi det opleves sådan, men mange filosoffer og forskere hævder, at fri vilje er en illusion. De mener, at alt er forudbestemt, dvs. at intet er op til os.

Dette synspunkt kaldes for determinisme. Determinisme findes i en religiøs variant, som hævder, at Gud på forhånd har fastlagt alle begivenheder i verdenshistorien. I dag er det imidlertid en anden form for determinisme, som er i vinden, inspireret af naturvidenskab. For mig virker den lige så lidt overbevisende som den religiøse determinisme.

Den nye determinisme går ud fra, at vi er en del af naturen, og at der ikke findes fri vilje i naturen. En sten har ikke fri vilje, når den ruller ned ad et bjerg, og det havde du heller ikke, da du besluttede dig for at fri til din partner eller studere medicin. Det var bestemt, hvad du kom til at gøre længe før, du mødte din partner eller hørte om medicinstudiet.

Ifølge denne tankegang er enhver hændelse i naturen en nødvendig virkning af en forudgående årsag, som igen er en virkning af en årsag, og så videre tilbage til The Big Bang. Hvis vi havde fuldt overblik over alle forhold i naturen her og nu, kunne vi forudsige præcist, hvad der kommer til at ske om millioner af år.

Et modargument mod determinisme er imidlertid, at moderne kvantefysik ikke hævder, at fysiske systemer opfører sig deterministisk, men at de opererer ud fra sandsynligheder. Sådanne systemer er til dels vilkårlige, dvs. at nogle fysiske tilstande lige så godt kan have det ene som det andet udfald. Det er mest sandsynligt at stenen ruller til højre, givet dens fart og udgangsposition, men måske ruller den til venstre. 

At der er indbygget en grad af vilkårlighed i det fysiske univers betyder ikke i sig selv, at vi har fri vilje. Man kan dog argumentere for, at det gør fri vilje mulig, fordi det åbner et mulighedsrum. Ethvert øjeblik i vores liv kan ses som et mlighedsrum. Fordi vi er selvbevidste aktører med refleksive evner, kan vi udfylde dette rum med meningsfulde, intentionelle handlinger. Vi kan ikke flyve, men vi kan overveje, om vi skal søge et nyt job eller forlade vores partner.

Når jeg står i butikken og overvejer, om jeg skal købe kage eller salat, er jeg ganske vist disponeret på forskellige måder, f.eks. af min trang til noget sødt eller mine forældre, der har lært mig at leve sundt. Men naturlovene tvinger mig ikke til at putte noget bestemt i indkøbskurven, og mine egne tanker om, hvad jeg bør gøre, betyder noget. 

Vi kan også fejle og handle i modstrid med egne beslutninger og værdier. Den, der fortsætter med at tage stoffer på trods af et reelt ønske om at stoppe, udøver ikke fri vilje.

Fri vilje findes ganske vist ikke på virkelighedens laveste niveauer: atomer eller kemiske processer i hjernen har ikke fri vilje. Hvis man leder efter fænomener som kærlighed eller demokrati på celleniveau, finder man heller ingenting. Men det betyder ikke, at kærlighed eller demokrati ikke findes.

Fri vilje opstår i komplekse organismer, hvor helheden (f.eks. "Jonas") kan udøve en vis kontrol over de enkelte dele (f.eks. "højre arm"). Den amerikanske neurobiolog Kevin Mitchell har efter min mening givet en fremragende beskrivelse af, hvordan fri vilje således forstået er et produkt af naturlig evolution og helt i tråd med de bedste biologiske teorier, vi har (Free agents 2023).

En af dem, der har kritiseret Mitchell, er biologiprofessor ved Stanford University, Robert Sapolsky, forfatter af den populære bog Determined: A Science of Life without Free Will (2023). Sapolsky anfører en række forskningsresultater, der skal vise, at det, vi tror er frie, rationelle beslutninger, skyldes faktorer uden for vores kontrol. Det er f.eks. mere sandsynligt, at en sulten dommer kender tiltalte skyldig end en mæt dommer.

Men, at sult kan præge min afgørelse betyder vel ikke, at jeg er nødt til at handle på en bestemt måde. Hvis jeg er bevidst om sulten og de effekter, den kan have, kan jeg stadigvæk give retfærdige karakterer efter en lang dag med mundtlige eksaminer på universitetet.

Desuden har den såkaldte "replikationskrise" vist os, at den type forskning om menneskelig adfærd, som Sapolsky henviser til, ikke er entydig. Krisen består i, at mange studier har vist sig at ikke kunne gentages uden at komme til et andet forskningsresultat. Pointen min er ikke, at disse studier dermed er værdiløse, men at de mangler den sikkerhed, der skal til for at modbevise fri vilje.

Der er uden tvivl sammensatte årsager til replikationskrisen, men en af dem, tror jeg, er, at vi mennesker hele tiden vælger og fravælger muligheder i vores liv. Det gør vi i en kulturel, politisk og livshistorisk kontekst, som præger os, og som hele tiden ændrer sig. Hvis samme forsøg altid skal give samme resultat, har man brug for forudsigelige forskningsobjekter, ikke mennesker.

Det er noget, The Matrix ikke har kalkuleret med: fri vilje