Når Bibelen påbyr oss å elske vår neste virker det som en umulig oppgave, i hvert fall dersom det innebærer å ha kjærlige følelser for alle og enhver vi møter på vår vei. Vi er ikke Jesus, liksom.
Ta bare moderne politikk: Hvorfor skulle jeg elske dem som stemmer på feil parti og har gale holdninger? Det virker mer naturlig å hate eller frykte dem. De støtter tross alt opp om politiske tiltak som jeg mener er urettferdige, skadelige eller moralsk forkastelige. De har sikkert onde hensikter. Uintelligente er de i hvert fall!
Når relasjoner mellom politiske meningsmotstandere preges av sinne, redsel eller andre negative følelser, kalles det «affektiv polarisering» i faglitteraturen.
Affektiv polarisering er ikke det samme som politisk uenighet. Den amerikanske befolkning er ikke mye mer uenig enn den alltid har vært om våpenkontroll, abort, immigrasjon eller offentlig helsevesen, men den affektive polarisering har eksplodert og mistilliten mellom demokrater og republikanere er enorm.
Norge er ikke like hardt rammet som USA, men affektiv polarisering preger likevel debatter om eksempelvis klima og miljø, kjønn og likestilling, innvandring, samiske forhold, og det som skjer i Gaza.
Høy grad av affektiv polarisering ødelegger viljen til å samarbeide, finne kompromisser og føre en sivilisert dialog. Demokratiet forvitrer som et uenighetsfellesskap og forvandles til en kampsone. Å kultivere evnen til å kritisere hverandre uten å bli uvenner er derfor noe av det viktigste vi kan gjøre for demokratiet. Hvordan gjør vi det?
Vi kan jo begynne med å fortolke budet om nestekjærlighet på en mer realistisk måte, à la den gyllne regel: det du ønsker at andre (ikke) skal gjøre mot deg, skal du (ikke) gjøre mot andre.
Hvordan ønsker du at dine meningsmotstandere behandler deg, dersom du ytrer deg om politikk? La meg gjette:
Du ønsker ikke å bli tatt til inntekt for noe du verken mener eller har sagt. Du ønsker heller ikke å bli motivforklart («dette sier hun fordi hun hater jøder/muslimer») eller idiotforklart, å bli anklaget for løgnaktighet dersom du har kommet til å si noe feil, eller å bli utsatt for personangrep relatert til kjønn, etnisitet, tro eller seksuell orientering.
Da skal du heller ikke gjøre dette mot andre. Det klarer du, selv om du ikke er Jesus.
Kanskje du også ønsker at motstanderen din gjør et ærlig forsøk på å forstå hva du faktisk mener og hvorfor du mener det? Liker du at opponenten din fremhever noe riktig du har sagt, en enighet, før hun ruller ut kritikken sin? Da skal du oppføre deg tilsvarende, når hun ytrer seg.
Jeg forstår at dette virker banalt. Likevel, dersom vi kaster et blikk på kommentarfeltene og den digitale offentligheten, virker det som om vi alle kan trenge en påminnelse.
For øvrig er det ikke bare demokratiet du redder når du elsker din fiende, men også din egen livskvalitet. Forskning tyder på at affektiv polarisering påvirker den fysiske og psykiske helsen negativt. Personer som lett blir sinte og frustrerte over politisk uenighet, er altså mer utsatt for helseplager enn de som ikke blir det.
Som den nylig avdøde forfatter, Malachy McCourt, engang sa det: «Resentment is like taking poison and waiting for the other person to die.» ( "Harme er som å ta gift selv, og vente at den andre personen skal dø." )
En innvending mot al denne snakken om demokratisk nestekjærlighet er at noen holdninger er så farlige, noen påstander så spinnville, at de ikke fortjener å bli møtt med dialog, men med kamprop og sinne.
Dessuten: noen mennesker vil ikke forstå deg, og det er nytteløst å forsøke forstå dem.
Jeg ser problemet, og har ingen enkle løsninger. Vi må hver især finne ut hvor langt vi vil strekke oss for å opprettholde en meningsfull samtale med personer eller synspunkter vi anser som håpløse. Jeg tror likevel at grensen ofte er satt for lavt.
Vi omgir oss heller med de som er enige med oss og gir oss likes på Facebook, og unngår kommunikasjon med dem som ikke er.
Cas Sunstein, vinner av Holberg-prisen i 2018, viser i sine arbeider om sosiale medier hvordan ekkokamre og gruppepolarisering truer med å ødelegge den sannhetssøkende samtalen og det felles erfaringsgrunnlag som kreves for å opprettholde et demokrati.
La meg derfor avslutte med et sitat fra den seneste boken til offentlighetens store teoretiker, Jürgen Habermas: «Som boktrykkingen gjorde alle til potensielle lesere, slik gjør digitalisering i dag alle til potensielle innholdsprodusenter og forfattere. Men hvor lang tid tok til det før alle lærte å lese?» (Den nye offentligheten, 2023, s. 39)
Med andre ord: i den nye offentligheten kan alle ytre seg, men god ytringskultur krever en læringsprosess.
Denne prosessen kan ikke ChatGPT hjelpe oss med: det er noe vi må gjennomgå selv. Klarer du å elske din politiske motstander når hun sier noe åpenlyst feil, er du veldig godt på vei.
Gjestekommentar i Nordlys den 2.4 2024
Kommentarer
Legg inn en kommentar