Null respekt for ytringsfriheten?

Etter den danske regjerings forslag om å forby “utilbørlig omgang» med «gjenstander av særlig religiøs betydning” svømmer det over av dramatiske spekulasjoner om alt det som nå vil bli forbudt i Danmark. Noen av disse er ganske så overdrevne.

Ta for eksempel Dagbladets leder den 25. august som hevder at den danske regjering viser “null respekt” for ytringsfriheten. Null respekt, virkelig? Mindre respekt enn Putin? Like lite som Kim Ung-Young?

Samme leder påstår at Danmark står i fare for å inngå i en allianse av “autoritære land”. Man spør seg: Er Tyskland eller Finnland autoritære land fordi de har lignende bestemmelser? Var Danmark autoritært før 2017 når man avskaffet blasfemiparagrafen? Eller Norge før 2015?  

Det er grunn til å være kritisk til lovforslaget, men debatten sklir av sporet dersom vi gir etter for moralsk hysteri.

Dagbladet frykter at det nå vil bli forbudt å “tulle med Jesus” eller “ironisere over sharia-lovgiving". Men hvorfor det? Det er fullt mulig å tulle eller ironisere uten å ødelegge en Koran eller en Bibel. Dersom du ikke kommer på noen forslag: du kan si noe tullete om Jesus eller skrive noe satirisk om sharia-lovgiving.

Det samme gjelder Salman Rushdies roman “De Sataniske Vers», malerier av den danske kunstner Jens Jørgen Thorsen som viser Jesus med erigert penis, samt satiretegninger av profeten Mohammed a la de som utløste “karikaturstriden» i 2005/2006 eller de som fremprovoserte et terrorangrep på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015. Intet tyder på at slike ytringer blir forbudt dersom lovforslaget blir realitet.

Dersom jeg tar feil og religionskritikk blir forbudt i mitt gamle hjemland, ser du meg forrest i protesttoget foran Christiansborg.

Dagbladet har også publisert ett opprop den 29.8 fra den danske opposisjonspolitiker, Henrik Dahl (Liberal Allianse), som trygler det norske folket om legge press på den danske regjering – noe man vanligvis gjør når autoritære regimer bryter menneskerettighetene. Men Dahl antar feilaktig at Norge står samlet i dette spørsmålet. En undersøkelse fra august i år viser at hver tredje nordmann er positiv til et forbud mot koranbrenning. I øvrig hadde det vært rart om Norge skulle gripe inn og beskytte danskene mot sin egen regjering så lenge et flertall av dansker er positiv til et forbud.

Selv er jeg ikke en av disse dansker. Jeg er motstander av den nye loven, blant annet fordi den fordi den kommer til å ramme ytringer jeg ikke ønsker å forby, for eksempel når eksiliranere brenner koranen i protest mot undertrykking i de regimer de er flyktet fra. Og fordi blasfemilovgiving ikke hører hjemme i et sekulært demokrati. Men dersom vi skal overbevise tilhengerne av loven om å endre mening, gjør vi klokt i å argumentere saklig. De populistiske fortellingene om at Danmark er på vei mot religiøst diktatur er vanskelig å ta seriøst.

Publisert i Klassekampen den 20.9 2023 

Beskytt blasfemi, men bruk rasismeparagrafen

Etter uroen knyttet til sommerens koranbrenninger har den danske regjering forslått noe som ligner ett nytt blasfemiforbud. Forslaget om å forby “utilbørlig omgang med gjenstander av særlig religiøs betydning” har imidlertid fått hard kritikk, både i Danmark og her til lands. Det er det god grunn til.  

 Ta for eksempel begrepet “utilbørlig” som ingen bruker lenger. Utilbørlig betyr “upassende” eller “i strid med god moral”, men begrepet er både vagt, moralistisk og relativistisk. Det som er utilbørlig for den ene, er politisk kunst eller religiøs satire for den andre.  

 

Eller ta timingen. Forslaget er fremsatt som en reaksjon på press fra islamske land der anklager om blasfemi (gudsbespottelse) og apostasi (frafall fra religion) kan utløse alt fra bot og fengsling til piskeslag og dødsstraff, samt konkrete trusler fra terrorgruppen Al-Qaida. Dette gir inntrykk av at friheten vår er til forhandling, noe som kan oppmuntre aktører som jobber for et globalt blasfemiforbud, slik som OIC (Organisasjonen for Islamsk Samarbeid). Det gir også inntrykk av at vold lønner seg.    

 

Eller ta selve innholdet. Vi forbyr vanligvis ikke ytringer alene fordi de er “utilbørlige”, så hvorfor skulle vi gjøre et unntak når det gjelder religion? Hvorfor kan man gjøre hva man vil med Darwins On the Origin of Species men ikke med Bibelen, Toraen eller Koranen?  

 

Noen mener ganske visst at bokbrenninger slett ikke er ytringer og derfor ikke fortjener beskyttelse som sådan, for eksempel den kjente danske forfatter Carsten Jensen (Aftenposten den 8. August). Men Jensen beskriver samtidig bokbrenninger som “oppfordringer til vold”. Nå er jeg ikke enig i at bokbrenninger alltid oppfordrer vold, men oppfordringer til vold er selvsagt ytringer. 

 

Offentlige koranbrenninger er også ytringer. Hvis det ikke var det, ville ingen bry seg. Brenningene vi snakker om krenker fordi de er ytringer: de er ment – og blir oppfattet som – kritikk, forhånelse eller nedgjørelse av Koranens budskap, og i noen tilfeller som et angrep på, eller en provokasjon av, muslimer.  

 

Spørsmålet er derfor ikke om en gitt (offentlig) koranbrenning er en ytring, men hvilken type ytring det er. Er den f.eks. er hatefull mot muslimer på en måte som gjør den ulovlig ifølge den norske straffelovens paragraf §185, den såkalte “rasismeparagrafen”, som bl.a. forbyr offentlige ytringer som fremmer hat mot mennesker på grunn av deres tro og livssyn? Det kan man argumentere for når brenningen utføres av grupper som norske SIAN eller individer som danske Rasmus Paludan i en diskursiv kontekst av nedgjørende og truende retorikk om muslimer. Dette har ganske visst ikke vært gjeldende rettspraksis frem til nå, men hvorfor egentlig ikke? SIAN-leder Lars Thorsen er rasismedømt for uttalelser om at Muslimer er en “trussel mot rikets sikkerhet” som bør “deporteres eller interneres på livstid”. Han møter opp i militæruniform og militærlignende jeep og skremmer muslimske familier på vei til moskeen mens han skriker ut påstander om at muslimer er “voldsaper” og “morderzombier”. Det alvorligste terrorangrep i nyere norsk historie var inspirert av lignende retorikk.  

De voldelige motreaksjoner fra antirasistiske og muslimske demonstranter som kaster sten mot politiet er ulovlige - og dessuten kontraproduktive fordi de gir SIAN akkurat det de vil ha. Men det endrer ikke noe moralsk eller juridisk ved spørsmålet om den rette forståelsen av SIANS koranbrenninger. Det er ikke uvanlig rettspraksis å fortolke ytringer i lyset av den konteksten de fremsettes i. Det er derfor ikke urimelig å fortolke SIANS koranbrenninger som hatefulle gitt den dehumaniserende retorikken de sprer om muslimer generelt. Å tolke dem som “religionskritikk” virker naivt.  

Dersom vi i stedet for å innføre nye (eller gjeninnføre gamle) blasfemilover hadde brukt rasismeparagrafene våre mer proaktivt kunne vi satt en stopper for Paludans og SIANs koranbrenninger uten å måtte arrestere folk som den danske (iransk fødte) kunstner Firooze Bazrafkan som i august rev en koran til parmesanlignende strimler med et rivjern, iført t-skjorte med påskriften WOMEN, LIFE, FREEDOM. Handlingen, forklarte hun etterfølgende, var ikke rettet mod muslimer eller islam som sådan, men mot religiøse diktaturer som bruker koranen til å legitimere undertrykking og umyndiggjøring kvinner rundt omkring i verden. Dette stuntet var kanskje “utilbørlig”, men det var ikke hatefullt.

Forslaget om mer aktiv bruk av rasismeparagrafen byr selvsagt på utfordringer da det ikke alltid er enkelt å skille mellom hatefulle og ikke-hatefulle ytringer. Men pragmatikeren i meg liker det likevel. Vi kunne spart samfunnet for millionutgifter til politibeskyttelse hvert år uten å gi islamister det de ønsker seg: et prinsipielt forbud mot blasfemi og “utilbørlige” ytringer om religion. Samtidig hadde vi signalisert til våre muslimske medborgere at loven er til for at de kan føle sig likeverdige, trygge og inkluderte, ikke for å avverge et terrorangrep eller selge ost til Saudi-Arabia.