Filosofisk debatt

Jeg var for unyansert i deler av mitt essay om Chan tall Mouffe s populismeteori: “Folket må inkludere alle” ( Klassekampen 22.9 ). Det får Astrid Hauge Rambøll godt frem i sitt motsvar den 6.10. Det var urimelig å anklage Mouffe for relativisme, og anklagen paternalisme burde vært forklart bedre. Likevel er jeg uenig med Rambøll på et sentral punkt.  Rambøll forsvarer Mouffes syn om at venstresiden skal snakke om ”folket” som om det er politisk homogent. Hun ser ikke noe problem med dette ettersom det bare er ”retorikk” og ikke en ”empirisk beskrivelse”. Men problematiske påstander blir ikke mindre problematiske av å bli definert som retorikk. Når politiske tenkere som Seyla Benhabib, Jean Cohen, Eric Fassin,Steven Lukes og Jan-Werner Müller er kritiske til Mouffes populismeteori er det ikke fordi de synes synd på oligarker som blir ekskludert retorisk fra ”folket”. Det er fordi de er bekymret for hva en overforenklet motstilling mellom ”folket” og ”makthaverne” gjør med den pol...

Venstrepopulisme har fått mye oppmerksomhet i norsk offentlighet de siste ukene. Forfatter og historiker Thomas Frank mener at de egentlige populister er venstrepopulister fordi de viderefører arven etter det amerikanske ”The Peoples Party” på slutten av 800-tallet, der formålet var å forene bondestand og fagforeninger i en kamp for økonomisk rettferdighet ( Klassekampen 20.8). Samtidig har Agora (nr. 1-2, 2020) utkommet med et stort temanummer om populisme der fellesnevneren er at populisme ikke avvises per se som en trussel, men analyseres som en potensiell demokratisk ressurs. Det betyr at forfatterne generelt er kritiske til høyrepopulisme (a la Trump) men ikke til venstrepopulisme (a la Bernie Sanders).             Venstrepopulisme fungerer imidlertid ikke like godt i teorien som den gjør i praksis. Med dette mener jeg at venstrepopulismens akademiske superhelter, Ernesto Laclau (1935 – 2014) og Chantal Mouffe (f. 1943), ...

Nå r politiske og økonomiske eliter latterliggjør velgere som  t iltrekkes av populistiske partier styrker det gjer ne disse partier. Tenk bare på Hillary  Clintons beskriv el se av Trump-velgere som «a basket of deplo rables» i 2016. Victor Lund Shammas har derfor et po eng når han advarer mot elitistisk arroganse i Klassekampen (29.8) og i Ago ras temanummer om populisme (nr. 1-2, 2020) . Når Shammas anklager det han kaller «liberal populismekritikk» for slik arroganse går det imidlertid galt og debatten avspores. Shammas hevder at lib eral populismekritikk er antidemokratisk fordi den ”forakter folket og fremelsker ulike teknokratiske, faglige og politiske eliter”. Liberale populismekritikere mener angivelig at «folket» har en «iboende tendens til uorden» og derfor må «styres» av en ansvarlig elite. Hvem er så disse elitære folkeforaktere? Ifølge Shammas dreier det seg primært om statsviteren J an-Werner Müller og hans bok Hva er populisme? Når Shammas...

Om venstrepopulisme skal bli oppfattet som et seriøst prosjekt, må det forsvares på en seriøs måte. Det gjør ikke Stein Sundstøl Eriksen og Geir O. Rønning i innlegget «Frykten for folket» (Morgenbladet 31.8 2020). Forfatterne angriper noe de kaller «liberal populismekritikk», representert ved J an-Werner Müllers bok Hva er populisme? Müller, hevder de, er ikke bare udemokratisk, han er også farlig for demokratiet fordi han bygger på elitistisk «frykt for folket»: Den rasjonelle eliten skal beskytte seg mot det irrasjonelle folket, noe som gjør folkelig elitekritikk (herunder venstrepopulisme) til en trussel. Müller mener selvsagt ikke dette – hvem gjør egentlig det? Jeg nekter å tro at Eriksen og Rønning faktisk ikke har lest Müller, men vil ikke spekulere i hvorfor de fremstiller ham i ukjennelig versjon. Innlegget fortjener likevel noen korrigeringer, og venstrepopulismen fortjener å bli avkoplet fra spekulative angrep på fiktive fiender. Müller sier allerede på side 2 i sin b...

  Populismen har satt sitt tydelige preg på vestlige demokratier. Dette gjelder både i rettsvesen, politikkutforming, og den politiske offentligheten mer generelt: «tonen» i det offentlige ordskiftet har blitt mer polarisert og personfiksert, og mindre saklig. Men hva er populisme egentlig? En av de mest utbredte definisjoner i faglitteraturen tilhører den nederlandske statsviteren Cass Mudde. Ifølge Mudde er populisme en tynn ideologi , som spiller på et polemisert skille mellom ”folket” og ”eliten”. Populismens ideologi er tynn i den forstand at den er vag eller abstrakt: både ”folket” og ”eliten” kan defineres på ulike måter som passer til populistens mer omfattende ideologiske ståsted, for eksempel sosialisme, nasjonalisme, eller konservatisme. Ifølge Mudde er en populist altså én som spiller folket ut mot en påstått maktelite. Tenk bare på Trump som gikk til valg på å gjøre opp med makteliten i Washington og forsvare interessene til ”vanlige Amerikaner...